SAGAEN OM ISFOLKET

SAGAEN OM ISFOLKET

SAMSUNG CAMERA PICTURES

     En gang for mange tusen år siden tinte isen og den første nordmannen våknet til liv i en skinnfell. Historien om Norge begynte vel ikke akkurat slik, men det er kanskje ikke så langt unna. Og etterhvert som isen trakk seg tilbake og de små grønne spirene ble forvandlet til dyrkbar jord «satte nordmannen sitt hus oppå deim» og bakkar og berg ble vårt lille hjørne av verden. Det var fisk og vilt, jakt og jordbruk. Noen bodde i jordgammer og huler. Så fikk vi hus og hjørnesofa, fjernsyn og mixmaster. Vi hugget den tids grafitti i stein og hva man drømte om, hvem vet?

     Årene gikk, og en dag hadde vi glemt hva vi kom fra. Vi ble kontinentale både i mat og klesveien. Satt plutselig i Prada-dress og vippet med skotuppene på trendy kaféer mens vi spise løvetann og drakk dyrt designervann. Og helt uten at vi forsto hvorfor var vi blitt et sutrete velfødd, litt uspiselig folk som var seg selv nok. Og om noen kritiserte oss ble vi hårsåre og snurte. For vi hadde jobber så hardt for å bli dette perfekte folket som lever i tiden, og alt det vi hadde var ting vi følte vi fortjente. Året var sånn ca 1980 og champagnen rant i strie strømmer langs fortauene, og man svingte sjekkheftene over bordet og ropte: Morn du! fra dekket på nye lystbåter. Bilene het børs-traktorer fordi vi syntes det var litt festlig å spøke og kokketere litt med et vi engang hadde vært bønder.

     Alt var såre godt i noen deilige år. Det drysset hvitt syntetisk pulver som la seg som nysnø over alt som het realisme. Alt skulle vokse seg inn i himmelen. Vi sniffet inn vår egen suksess. Ozonlaget var ikke oppfunnet og regninger og gjeld kunne vi betale siden. Jeg var med på det. Det var en deilig tid uten ansvar og plikter. Vi dro på smilebåndet av folk som organiserte seg i fagforeninger. Vi lo av disse fjollete soislistene som gikk i fotformsko og leste meningsløs poesi. Vår verden var Grace Jones, Toto og tørr hvitvin. Vi foraktet alt som var norsk der vi drakk afterski på høyfjellshotell og reiste til Ibiza for fem uker om sommeren der vi drakk og hadde oss med alt som hadde puls. Ja, det var så fint.

     Men så en dag våknet vi med tidenes verste  hangover. Futen sto på døra og skulle ha betalt. Ingenting kunne lenger vente til en annen dag. Det var der og da. Sink or swim. Og mange gikk ned med kongeskipet Norge og ligger med brukket rygg fremdeles. Jeg kjenner folk som den dag i dag ikke får lov til å ha noe annet en kontantkort på mobilen sin fordi de er gjelds-slaver tretti år etter det store krakket på slutten av 80-tallet.

     Nå ser jeg den samme arrogansen, de samme tendensene igjen. Det handler igjen om penger, om å bygge det nye Norge. Ta oss i i fremtiden. Og det handler kun om penger og kjøpekraft. Jeg sitter helt stille i båten, men merker meg at den nye regjeringen er i ferd med å tukle med arbeidsmiljøloven. At de kutter i kulturlivet, men gir skattelette til de rikeste som sitter på soldekket og sier: Morn du! med enda mer forvokst selvbilde en siste gang det tok av her til lands.. Jeg har både sett og hørt det før, og det gjør meg redd.

     Ja, dette er «sagaen om isfolket» som aldri lærer. Så fort det kommer penger til gards så er det tut og kjør, hæla i taket og dette går så bra så dere! Nå er vi endelig kvitt disse fjottene av noen sosialister som har spart landet til raka fant! Og hvorfor skal vi hjelpe andre? Nei ta på egen maske før du hjelper sidemannen, er det ikke det de sier ombordi et fly? Vel, om jeg gidder! Folk får feie for egen dør og redde seg selv. Jeg bryr meg kun om meg selv om mine nærmeste! er refrenget. Og når söta bror eller andre kommer med høyst passende kritikk så sier vi bare: Å hold kjeft!

     Jeg setter det på spissen. For det er noen gode tenkere blandt oss. Fine folk som maner til måtehold og å ta en pust i bakken. Det finnes til og med folk som mener at miljøet er viktig. Som også tror at klimaendringene kan være menneskeskapte. Men politikerne som for øyeblikket sitter ved roret er ikke helt der. De blåser av dette, ikke alle, men alt for mange. Media pusher redsel og fremmedfrykt, og dette lille isfolket på skarve 5 millioner skutter seg i pelskåpene, legger en kubbe til på angstens bål og sjekker at dørene er låst og at den «lille piken med svovelstikkene» ikke har satt seg på et stykke papp på utsiden av hekken. Og for syns skyld går vi til Mac’n og kjøper nok et fadderbarn. For vi vet alle innerst inne at vi må hjelpe, men også at elendigheten gjør seg best på litt avstand.

     Snart er det jul. Vi skal rigge oss til ved damasken med ribbe og kalkun. Og de av oss som fremdeles ikke synes fjøsnissen er litt for bonsk og harry vil sette ut et grøtfat på trappa, gå i kirken og høre litt salmesang mens vi legger ut et bilde av oss selv og familien på Facebook i bunad på kirketrappa etterpå. Og så vil vi tenke på våre nære og kjære. Tenne et lys på graven til de vi har mistet. Pakke opp en masse dyre ting vi ikke har bruk for. Gråte en skvett når bestefar leser Juleevangeliet. Og sagaen om isfolket vil fortsette inn i et godt nytt år.

     Og så vil mange lese denne bloggen. Og noen vil si: Om du er så jævlig misfornøyd med landet ditt, så FUCK OFF og flytt til utlandet din jævla SV-freak! Vi er faen så glad for at vi endelig er kvitt sånne som deg! Og som oftes vil de hete «Normannen» eller «Eirik Raude»eller noe i den dur – for de har ikke navn eller ansikt disse som rir ytringsfriheten som en gal hest på vei mot stupet. Eller, jeg kunne saktens kalle dem isfolket. Men jeg tror neppe de leser bøker eller se ironien i det…

     To be continued.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s