KJÆRLIGHET I BORTFORKLARINGENES TID

KJÆRLIGHET I BORTFORKLARINGENES TID

Helgeland Norway 2013
Helgeland Norway 2013

     Hvordan går det? spør folk. Ikke så bra, tenker jeg, men jeg smiler mens jeg hører min egen tørre stemme si: Jo takk, bare bra. Så holder vi hånden et lite sekund før vi haster videre til noe vi egentlig ikke skal…

    Hvordan har du det? spør en venn en mørk nattetime. Vi sitter tett sammen foran en peis, stirrer inn i flammene, all hud er skrellet av, vi er så nær hverandre. Manuskriptet er uforutsigbart. Vi kjenner ikke neste replikk, vet ikke hvordan denne scenen ender.

     Ja, hvordan har jeg det? Hvordan har jeg det egentlig. Jeg stirrer på en tallerken med matrester, ser de små rosene i et krus borte i vinduet, ser fjorden som ligger i blå dis. Hvordan har jeg det, egentlig? Jeg har det fint, sier jeg, og så begynner jeg å gråte. Ikke fordi jeg ikke har det bra, men fordi i min venns armer er det lov å gråte uten at bordet fanger. Så, etter noen øyeblikk sitter vi begge med tårer i øynene. Stemmene er lave og uten krav. Vi kjenner hverandre så godt, vi har tatt noen tunge reiser sammen, vi har kjent hverandre i mer en førti år. Vårt vennskap er uten masker, uten bortforklaringer og løgn. Til en viss grense, du vet «mi innste grind»…

     Verden hadde sine løgner da vi var purunge og traff hverandre, og verden har sine løgner nå.

     Verden har alltid hatt en trang til å bortforklare seg selv, og den kjenner ofte ikke seg selv igjen. Først i ettertid ser den alle løgnene den grep til for å makte å holde ut. Det er ikke noe mystisk i det. Men historien går i sirkler, og den møter seg selv i døren. Og da er det viktig at vi som har levd et stykke tid kjenner løgnene igjen. Min venn ler. Ja, hun ler. Når min venn ler om natten er det godt å leve. Vi hever glasset og stiller oss ved vinduet, ser det gryende morgenlyset over fjorden. En fiskebåt kjøre ut for å prøve.

     Vi slipper ikke unna! sier hun stille. Nei, sier jeg, vi slipper ikke unna. Vi gråter ikke, det er bare en tørr og klinisk konstatering. Vi slipper ikke levende fra dette livet. Men vi kan late som, sier jeg, glemme det noen øyeblikk. Ja, ikke sant. Vi tåkelegger det faktum at livet har en ende. Så ler vi igjen.

     Det er synd på menneskene, skrev August, min helt over alle helter.

     Vi legger en kubbe til på peisen. Setter oss i hver vår stol, tett sammen, ser utover fjorden som synes helt uberørt. Fjorden er evig, vi mennesker er bare innom en stakket stund. Det lar seg ikke bortforklare, men det kan glemmes for å orke å leve. (Natten er en grei kar sånn sett, selv floskler kan passere som stor sannhet)

     Men, sier jeg, nå er jeg akkurat der jeg ha drømt om å være. Jeg kan kjenne små blaff av lykke.

    Min venn ler igjen, sier: Du har nå alltid vært en drama-queen! Og shut your face! sier jeg. En spade for en spade? Ikke nødvendigvis. Sannheten? Er den viktig? Vel, i bortforklaringens tid finner løgnen sine veier, og sannheten går i usikre sko. Men livet er til å leve med.

     Hvordan jeg har det? Vil du ha et svar? Min venn sitter i halvskygge, håret er en tung gardin, trukket for.

     Mer vin?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s