MENS VI STIRRER PÅ HAVET

MENS VI STIRRER PÅ HAVET

HYDRA
HYDRA

Vi er venner. Vi sitter på en balkong og stirrer ut over Middelhavet. Solen er i ferd med å gå ned der ute i horisonten. Det er en øm, fortrolig stemning mellom oss. Vi er solvarme i huden. Nyter den kjølige brisen i kveldstimen. Min venn ser lenge på meg før hun åpner munnen.

Er du redd for å dø? spør hun og ser vekk.

Jeg sitter et øyeblikk og ser profilen hennes, ser tårene som renner nedover det ene kinnet. Jeg tenker, dette er et øyeblikk jeg kommer til å huske.

Ja, sier jeg, jeg er redd for døden. Og jeg tenker på den hver dag.

Jeg også, hvisker hun. Da er vi to, sier jeg stille.

Jeg drikker en liten slurk av kaffen som begynner å bli kald. En måke letter fra et tak og flyr utover havet. Vi sitter og følger den med blikket. Vi sitter slik,  i stivnet positur, lenge. Så begynner vi vår lavmælte samtale om døden. Snakker om de vi har mistet, om de vi er redde for å miste. De onde dør ikke, sier min venn plutselig, de bare ties ihjel. Ja, sier jeg, det har du rett i. Det er det samme med ondskapen, sier hun videre, den snakker vi heller ikke om. Det blir for vanskelig.

Det blir mørkt, men vi merker det ikke. Byens lys tennes under oss, havet forsvinner. Men vi kan høre bølgene slå mot klippene.

Vi tenker det samme. Denne lyden skal de som kommer etter oss høre. Denne evige lyden av vann i bevegelse.

Det er nå vi lever, sier jeg. Vi ler begge to, mens jeg tenker på alle dagene jeg bare har kastet bort. Tid som kom og gikk.

Men hun avbryter tankerekken min og sier:

Ingenting er bortkastet. Nei? spør jeg. All tid som vi ikke brukte på å leve, men på å lengte. Ja, sier jeg nesten lydløst.

Hva er det vi snakker om? spør hun. Og så begynner vi begge å gråte. Stille gråt som bare slipper ut om natten når du er tett på en god venn.

Det er noe med havet, sier hun. Ja, det er noe med havet. Jeg kunne aldri bo for langt unna det.

Nei, sier jeg, jeg kunne heller ikke det. Men vi skal leve lenge ennå, sier hun lavt. Ja, det skal vi, sier jeg. Om vi har flaks.

Vi ler igjen.

Noen setter i gang en platespiller like ved. Vi kan høre stiften raspe mot vinyl. En intro begynner. En langsom rytme. Nina Simone synger:

Here comes the sun little darlig, it’s been a long cold lonely winter.

Vi snur ansiktene mot hverandre, ser dypt inn i hverandre.

Du er en god venn, sier jeg og reiser meg, stiller meg mot rekkverket på balkongen og ser menneskene som går der nede. Hun reiser seg også, stiller seg tett ved meg og legger en arm rundt skuldrene mine. Om du var straight skulle jeg ha fridd til deg, ler hun. Jeg hadde sagt ja, ler jeg tilbake.

Så er scenen over. Det går ikke an å ta den en gang til. Som på film.

MENS VI LETER ETTER PENGER

MENS VI LETER ETTER PENGER

 IMG_6535

Mens den nye regjeringen «leter etter penger» for å tilfredstille sine samarbeidspartnere Krf og Venstre kryper vinteren stadig nærmere for de bostedsløse. Oslo Kommune bruker i skrivende stund penger på å sikre at det ikke er mulig å bo under Sinsenkrysset istedet for å hjelpe de svakeste av de svake. En K skal sikre at våre skolebarn får 55% kristendomsundervisning på bekostning av andre ting som verdens ulike religoner og ikke minst etikk. Det snør tett på utsiden av vinduet her jeg sitter, og beinkulda kan komme når som helst. Men det er ikke det vi tenker på i dette landet, vi som sitter godt forvart bak glasset og titter engstelig ut på verden som nok en gang er i ferd med å gå av hengslene. Vi trøster oss med sjakk og Broen, Downton Abbey og fotballkamper. Ikke noe galt i det, men snart er det en ny vinter på gang, og mange vil fryse seg fordervet.

Mens den nye regjeringen leter etter penger som de mangler fordi de har gitt de rikeste skattelette og oss andre en hundrelapp som trøst, lider de svakeste og de fattigste i et samfunn som i stadig større grad preges av forskjeller. Politikken som skulle være for «folk flest» blir stadig hulere når folk flest er den tapende part. Folk flest blir ikke hentet i sorte biler om morgenen, folk flest har ikke et entourage av rådgivere og Pr-konsulenter på slep for å tilpasse løgn og virkelighet slik at den blir til å leve med. Folk flest hvem er egentlig det?

Jeg er ikke folk flest. Jeg kunne sittet stille i båten og ikke sagt et ord. For denne regjeringen er et dream team for slike som meg som tjener godt, greier meg selv, er frisk og rask og har lysende utsikter for de neste tre fire årene. (om jeg er heldig) Jeg kunne sagt, who cares, og strødd litt mer mel på min egen kake og tenkt: Alle er sin egen lykkes smed. Men det er noe som stritter et sted langt inne, eller ikke så langt inne i meg. Jeg kjenner på et raseri fordi jeg er oppdratt i et kristent hjem og fikk med meg hjemmefra at alle mennesker er like mye verdt og skal behandles med respekt. Jeg er ikke så kristen selv lenger, men jeg har fremdeles med meg verdiene det er å være et medmenneske. Trå til der det trengs både i nærmiljø og i mer fjerne strøk som ikke direkte berører meg. Og jeg blir skremt av den rå hardheten i debatten rundt folk som kommer hit for å søke «lykken» – disse som sitter på et stykke papp med et krus foran seg. For deler av den nye regjeringen har faktisk kommet med et forslag om at disse skal tvangsdeporteres ut av landet. De har tilsynelatende glemt at de sa det, men jeg og mange andre husker det.

Men regjeringen leter etter penger som vil ta fra de rikeste minst mulig går en fortvilt mor ut fra et Nav-kontor. Hun fikk ikke hjelp i dag heller. Hun vet ikke om hun skal bruke de femti kronene hun har igjen i lommeboken til melk og brød eller såpe og toalettpapir. Hennes dag er koksgrå av angst. Mens regjeringen leter etter penger sitter en ung gutt med store psykiske problemer på et nedlagt høyfjellshotell som ikke lenger innfrir folk flests oppfatning av hva som er et aktuellt sted å feriere lenger. Han sitter og ser ut på snøen som daler ned. Han har aldri sett snø før. Han sitter og rugger og rugger mens bildene fra huset som falt sammen i bomberegnet der mor og søsken ble drept flimrer for hans indre øyne. Mens regjeringen leter etter penger setter en ung narkoman sitt siste skudd på Karl Johan der folk tripper forbi og lurer på hva far skal få til jul i år.

Men regjeringen leter etter penger for å redde sitt reviderte statsbudsjett sitter jeg her og gråter. Mens regjeringen leter etter penger for å kunne være på god fot med Rimi-Hagen og Rema-Reitan på julebordet i NHO sitter jeg her og skriver og lurer på: Hva pokker skjedde med oss? Vi som en gang utvandret til Amerika fordi vi ikke hadde mat eller arbeid her hjemme. Vi som en gang hadde en oljekrise slik at vi bare fikk lov til å bruke bilen annenhver dag. Vi som en gang var en fredsnasjon, som kriger mange steder i verden, men ikke har guts nok til å bruke ordet krig. Som omforklarer og tåkelegger. Som ikke en gang kan kalle et lukket asylmottak for fengsel men et retur-senter slik at det skal se litt penere ut på papiret.

Mens regjeringen leter etter penger slik at vi skal få kjøre snøscooter hvor vi vil sitter jeg her og tenker: We are fucked! Mens den nye regjeringen leter etter penger for å sørge for at to politiske partier vil samarbeide i fire knappe år flyter lik i land på strendene ved Middelhavet. Folk som rømmer sine land for å redde livet. Snart kommer charterkatalogene i postkassen. Og vi vil sette oss tett sammen i sofaen og drømme om sol og sommer. Gjøre en online booking. Vi vil kreve solgaranti og rene strender. Og alle ønsker vil bli innfridd. Money talks. Og når det er pengene som snakker kan vi beskytte oss mot det meste. Men ikke alt. Og det er det som gjør oss så redde.

DEN FINE KULTUREN?

DEN FINE KULTUREN?

IMG_4625

Leste nettopp en blogg der en dame disser Stjernekamp som har gått på NRK1. Hun kaller det Stjernebløffen.

Jeg er enig med henne i et punkt. Musikk for musikkens skyld får ikke stor sendeflate på verken NRK eller andre kanaler.

Den pakkes som regel inn i et konkurranse-konsept. Men jeg lot meg underholde, og den beste vant. Jeg foretrekker heller å se på folk som er flinke til å synge fremfor stupide Hollywoodfruer som shopper eller bad-ass-gutter som skyter med raketter innendørs og setter fyr på huset etterpå.

Ok, jeg er vel det mange vil kalle en typisk kulturfiffer. Men jeg havner ofte i diskusjon med de mer millitante delene av mitt miljø som for mange kan framstå som snobbete og lite tolerante når det kommer til enkelte kulturuttrykk. Mine venner ser stort sett på seriøse, viktige og dyptpløyende dokumentarer om de en sjelden gang nedverdigerer seg til å ofre litt av sin dyrebare tid foran flatskjermen. Men jeg ser på The Voice, Idol og altså Stjernekamp fordi jeg har glede av det. Ja, jeg vet at det egentlig er idiotisk å konkurrere i musikk!

Den fine kulturen, hva er det?

Mange forbinder den med f. eks ballett og opera. Jeg ser begge deler. Jeg har ikke så stor tålmodighet med klassisk ballett rett og slett fordi den kjeder meg. Men jeg ser gjerne på heftig moderne dans. Opera? Når jeg ser opera må jeg lukke øynene, bare høre på musikken, da slipper jeg å se på det til tider pinlige skuespillet oppe på scenen. Men ja, klassisk musikk det liker jeg. Og jeg har hørt mye fint i DNOB med lukkede øyne 🙂

På teater ser og liker jeg alt fra Jon Fosse til den letteste musikal. Det spiller ingen rolle for meg så lenge det er godt utført.

Jeg har sett like mange skrekkelige oppsetninger av Fosse som jeg har sett knallgode versjoner av fnugglette musikaler. Jeg kan sitte i Oslo Spektrum å kose meg med Dolly Parton, og jeg kan sitte på en bule i New York å høre jazz eller blues. På samme tid kan jeg nyte en symfoni under prismene i en konsertsal eller stå og hoppe opp og ned mens ølet spruter rundt meg på festival med TurboNeger på scenen. Jeg elsker alt som svinger uansett sjanger. Jeg er det jeg vil kalle en ferdig utviklet publikummer uten filter.

Men det er mye snobberi i mitt miljø. Jeg nileser f. eks romaner av Trude Marstein eller hun blonde syltynne i de mintgrønne kjolene og føler meg uberørt og teit som et brød der jeg sitter og leter etter livstegn mens andre roper amen av samme bøker. På samme tid kan jeg slenge en krim av Anne Holt eller Unni Lindell i veggen og rope: Hva faen er dette for noe dritt??? Og jeg kan forgape meg i samme roman som naboen.

Mitt poeng er: Smaken er som baken, den er delt. Men jeg lever altså i et miljø der det ikke er comme il faut å like visse ting som regnes som lav-kultur. Det synes jeg er en uting. Hvorfor får ikke f. eks Frid Ingelstad whatever være medlem av Forfatterforeningen mens Knausgård med sin pinlige private åtte-binds blogg får være det? Jeg forstår det ikke.

Ja, jeg vet nok at denne teksten ikke faller i god jord ved bordene på Litteraturhuset, og det er helt ok. Jeg savner litt mer storsinn i det norske kulturlivet, litt mer generøsitet. Er et menneske som har skrevet søtti somaner en trussel for det skrivende folk? Er det ikke bedre at folk leser enn at de går ut på gaten og slår hverandre i hodet? Og hvem er vi til å si til «folk flest» beklager «men du leser feil bok»? Det finnes ikke noe som heter feil bok, feil musikk, feil teater, feil smak. Jeg blir provosert av mennesker som hoverer og håner folk som har hatt en stor opplevelse av kunst eller kultur som ikke faller i deres egen smak. Jeg synes det er utidig og arrogant. Sånn, nå fikk jeg sagt det.

Poenget mitt er at kunst skal uvide et menneskesinn, ikke krympe det.

Jeg sitter sammen med mine politisk korrekte (hater det uttrykket) venner. Vi er til forveksling ganske likt kledd. Vi liker de samme tingene. Diskuterer de samme bøkene. Vi nikker stumt megetsigende til hverandre når vi ser og hører ting som skurrer i vårt verdensbilde der vi nipper vin og spiser små fair trade oliven fra Italia. Og med økologisk tristhet leter vi etter gleden i våre stusselige konforme liv.

Er det rart folk hater oss?

SAMMEN ER VI MINDRE REDDE, ALENE ER VI INGEN.

Bildet er stjålet av Tor Jones, jeg vet ikke hvem som har tatt det.
Bildet er stjålet av Tor Jones, jeg vet ikke hvem som har tatt det.

Har nettopp sett filmen «Lincoln» der Daniel Day Lewis spiller Abraham Lincoln.

Den handler om kampen han kjempet for at de svarte skulle ha de samme rettighetene som hvite. Det som umiddelbart slår meg er dialogen i rettsalen. Den kunne ha vært sakset fra kommentarfeltet i VG eller Dagbladet i dag. Fordommer, hat, motstand, redsel, mangel på empati for alt som er annerledes enn oss selv. Har verden virkelig ikke forandret seg på over hundre år? Tydeligvis ikke.

Vi vet det jo innerst inne. Fiendebilder fører bare til mer hat, splid og redsel. Men vi kan ikke la være.

Vi glemmer å huske det som har vært. Selv mange som er nordlendinger som opplevde å ikke få leie bosted i Oslo på 60-tallet bare på grunn av sin herkomst martres av fremmedfrykt og redsel for andre kulturer og religioner. De fleste av oss har en slektning eller fler som utvandret til Amerika fordi vi holdt på å sulte ihjel her hejmme. Mange nordmenn ble styrtrike i det nye landet over there. De fikk jord til spottpris, jord som den amerikanske urbefolkningen eide, de slo seg opp og fikk et nytt liv. Men dette er noe annet, sier folk flest. Vi kan ikke sammenlige. Jo, det kan vi. Vi var det man i dag kaller lykkejegere, og vi vet det så godt. Men som sagt vi glemmer, eller velger å ikke huske.

I Syria er katastrofen et faktum. Men politikerne holder på pengene. I disse dager har man halvert antallet syriske flykninger vi er pålagt å ta i mot. Hvorfor? Jeg kan ikke kalle det for annet enn mangel på empati, eller rett og slett for smålighet. Og ute i Europa er krisa et faktum. Hellas går sin hardeste vinter noensinne i møte. Folket sliter. Men vi sitter godt forvart bak glasset med låste dører og diskuterer bompengeavgift og om leger skal få reservere seg mot å gi unge piker abort. Tsunamien feier inn over Asia, men at klimaendringene kan være menneskeskapt sitter langt inne hos de som har klort til seg taburettene i maktens korridorer. Lønnsomhet på kort sikt, er dagens refreng. Vi snur oss vekk, orker ikke mer mas, lar vær. Baker noen speltrundstykker og sjekker i speilet om vi har lagt på oss i sommer. Akk, juepresangene! Jeg er for sent ute! Vi vrir oss i sengene om natten der noe vi ikke orker å ta inn over oss gnager. Hvorfor er vi ikke lykkelige nå når vi har det så bra? spør vi oss, men vil ikke ha vettuge svar. Det blir for vanskelig. Det vil koste for mye å gjøre noe.

Hvorfor ble vi slik. Oss selv nok?

Fikk vi alt for mye for fort? Eller er vi et kaldt folk med mangel på evne til å sette oss inn i andres lidelser? Nei, det tror jeg ikke. For vi velger oss våre babies. Det kan være den kreftsyke Ylva som fikk følge av hundretusenvis av gråtende mennesker inn i døden. Det kan være Malala fra Pakistan som passet inn i vårt bilde av en muslim som fortjener sympati. Og det kan være en syk døende mor som noen kyniske journalister skriver dårlig redigerte «hastebøker» om, som må ligge under alle juletre for enhver pris. Det kan være mink i bur, hunder og katter. Gamle og syke. Men grensen går et hardt og vondt sted. Og den er stigmatiserende for hele folkegrupper.

Ja, det er meningsløst at en avvist asylsøker stikker ihjel tre uskyldige mennesker på en buss oppe i fjellene.

Men det gir heller ingen mening å la syke mennesker vandre fritt blandt oss som tikkende bomber. Og det som gir minst mening av alt er å hate en hel gruppe mennesker for hva ett menneske har gjort. Og det er helt ok  avstå fra å gi en «sigøyner» penger, men det er totalt meningsløst å sparke til pappkruset hun sitter med foran seg på gaten og skrike skjellsord mot henne. Skikkelige folk er ikke trygge lenger!!! er den mest populære setningen i nettdebatter. Vel, skikkelige folk skriver ikke: SKYT SVARTINGENE EN KULE I PANNA!  Da er man en syk barbar som er mye verre enn den man tror man er redd for.

Sammen er vi mindre redde. Alene er vi ingen.

Jeg leste dette på en vegg i India en gang for lenge siden. Jeg har tatt de ordene med meg videre i livet. Har du vært i slummen i Mumbai? Ikke det? Jeg kan love deg, om du setter deg i en veikant der vil alt det du tenker på som vanskelig der hjemme bli så ynkelig lite. For det er et sjokk å stå midt i all elendigheten. Men om du har litt omløp i hodet og et fungernde hjerte vil du bli voksen og mindre selvopptatt. For det er faktisk lettere å finne et par sannheter i kloakken enn over en dyr rosa paraplydrink i Alicante. Se der, jeg hadde visst litt fordommer jeg også…

OM MULIGHETER FOR ALLE…

OM MULIGHETER FOR ALLE…

Foto: Nordland Teater/Maiken Johansen
Foto: Nordland Teater/Maiken Johansen

Når folk som har slitt hardt lykkes, er det en solskinnshistorie. Særlig om det har vært mange twist and turns underveis til suksess. Mitt liv har vært slik. Mange bratte bakker og harde dumper, sorte hull man datt ned i, så reise seg, gå videre. Tro på seg selv, ikke orke mer, briste, bli frisk igjen, gå videre mot nye dører i fleisen, stange hodet i veggen, og så endelig – suksess etter år med blodslit.

Det er noe fint med solskinnshistorier. Siv Jensen bærer også med seg en slik historie. Den lille piken i skobutikken på Majorstua som fikk lov av faren å lære seg kassa-apparatet. Nå er hun Norges nye pengeminister. Og jeg gir henne kudos for å ha jobbet hardt for å komme dit hun er i dag. Erna Solberg også. Twist and turns, ikke gi seg, og en vakker dag er man der, kanskje. De fleste får det ikke til i det hele tatt. Og disse historiene skrives sjelden fordi vi liker at prinsen finner piken som eier skoen som ligger igjen på trappen, eller at Askeladden finner sitt Soria Moria og vi kan si snipp snapp snute, så var eventyret ute. God natt barn, bre dynen over, sov godt!

Jeg kjenner mange som aldri fikk sin historie skrevet. De som en gang var så fulle av håp og tro på eget talent, men som datt av på veien. De som ikke hadde guts nok til å tåle nok en dør i ansiktet, som ikke hadde psyke nok til å gå ut der under lyskasterne lenger. Og for noen av dem kom selve livet i veien. Det var så mye annet som måtte fikses og repareres først, ja, det gikk ikke. Og derfor har jeg stor ydmykhet og respekt for folk som prøver hardt. For de som ikke får det til, og for de som får det til. Mest for de som ikke får det til.

Å bli kunstner?

Ja! Noen mennesker drømmer ikke om maktens korridorer eller eget stort konsern med tusenvis av ansatte. Noen mennesker sitter i veikanten og lukter på blomster, ser den lille og store skjønnheten som omgir oss og vil vie livet til å skape kunst av den. Ja, slik begynner mange historier som også blir solskinnshistorier etter mange motbakker. Vis meg en kunstner som ikke har møtt hard motstand for sitt valg tidlig i livet! For hva sier foreldre og samfunn når et ungt menneske sier: Jeg vil satse på sangen, jeg vil satse på malepenslene, på filmkameraet, på scenen, på dansen? Finn deg noe sikkert å leve av! er nesten alltid refrenget. Jeg vet det, jeg var selv et slikt barn. Eller, jeg ble det. En kveld, jeg var fjorten år, vi var blitt «truet» inn i en teatersal via ungdomsskolen for å se Riksteatret spille Vildanden av Henrik Ibsen. Ja, det var «den» oppsetningen med Anne Marit Jacobsen som Hedvig. Den legendariske forestillingen som regnes for en av de beste noensinne.

Jeg satt i salen. Jeg husker ikke hva jeg tenkte før forestillingen begynte, jeg hadde aldri sett levende teater. Lyset i salen ble slått av, og historien begynte å rulle over scenen. Den lille fjorten år gamle gutten mistet begrep om tid og sted, verden der ute forsvant. Han visste ikke lenger hvor han var. Og i andre akt satt han der på stolsetet og kjente på noe som lignet på feber. Og han visste at dette, nettopp dette skulle bli livet hans. To år senere stakk han til Oslo, og siden den gang har han arbeidet i teateret. Og nei, det har ikke bare vært solskinnsdager. Men om jeg kunne leve alt dette om igjen ville jeg ikke ha forandret på noe. Jeg fikk min drøm servert på en scene, og jeg tok grådig fatt i den.

Hva er mitt poeng med å fortelle deg alt dette? Jo. Det kommer her.

Den nye regjeringen sier at den tror på «muligheter for alle» Ok? Burde ikke det da bety alle? For mange drømmer faktisk om å bli kunstnere. Kunstfagene har aldri hatt større søknad enn nå. Og hva er mulighetene for alle disse unge som drømmer om et liv som nødvendigvis ikke involverer en drøm om et glasskontor på Aker Brygge eller i Bjørvika? De som vil utvikle en sangstemme, et skuespillertalent, trene en kropp til å bli toppdanser, forstå hvordan man bygger opp et maleri, tar et godt fotografi, lager en unik spillefilm? Hva er mulightene når alt dette hele tiden kobles til prislapp og inntjening? Matvareindustiren og de som selger mat er støttet av staten uten at folk stiller så mange kritiske spørsmål. Men et menneske som vil ta en kunstutdannelse skal mistenkeliggjøres som en lat forvirret drømmer som vil ligge samfunnet til last! Det rimer ikke.

Jeg tenker på den lille piken fra skobutikken på Majorstua som nå har ansvar på den norske pengesekken. Jeg ser henne på tv, jeg ser hvor stolt hun er. Jeg ser moren hennes i intervjuer, øynene lyser på henne også. Min datter! En mor som selv har jobbet hardt da livet ikke gikk hennes vei. Og som bakteppe, en oldemor som var en kjent kvinnesakskvinne. Jeg kan ikke si annet enn at det er vakkert bortsett fra at vi ikke er enige politisk.

Men mulighter for alle?

Kyss meg bak. Dette er ikke godt nok! Erna&Co, ta seg sammen. Og Widvey, ikke sitt på Nytt på Nytt og flås og fjas! Vi ser deg, og vi følger deg med argusøyne. For om vi blir skikkelig forbanna så stikker vi uta-skjærs som mange av oss har gjort før på grunn av forstokket kulturpolitikk. Så kan du jo plugge inn det frivillige doble vaffeljernet ditt og lage et spel med litt bjørkeløv som scene-dekor på Karmøy der du kommer fra! Det er billig og inkluderende. Denne Terje Viken setter seg heller i prammen og ror litt lenger enn som så. Beklager. Hm, kanskje jeg starter skobutikk? Det er visst firma med stor inntjening man skal være i kongeriket Norge i disse dager!

WHATEVER!?

WHATEVER!

6715

I dag har jeg fått 1% mindre skatt på det jeg tjener i gave av Siv Jensen.

Det er en gave jeg ikke har bedt om og som jeg ikke har bruk for. I dag har den samme ministeren kuttet i kulturbudsjettet med noen hundre millioner. Stipender er kuttet. Støtte til film er kuttet. De blå nissene jubler i følge «fem på gaten» på Karl Johan i dag. Ja! roper folket, mer penger i lommeboka. Fler sydenturer og kos. Taco og Grandiosa til folket. Og kulturen? Hvem bryr seg? Whatever!

Mer frihet til folk flest! sier frøken Jensen fra Stortinget i dag.

Og Stortinget skal endelig bli en demokratisk arena igjen der politikk for folk flest skal meisles ut, ikke som i de siste åtte år der alle avgjørelser er blitt tatt i lukkede rom og bak stengte dører! Ja huff, det er godt at åtte år med sosialistisk diktatur er over! skriver kommentarfeltet før det får tenkt seg om og oppdager at de har fått en «in the face» av den blå regjeringen som de så gjerne ville ha.

For bompengeringene skal bestå! Og alle «svartinger» og «snyltere» som skulle kastes ut så fort frøken Jensen&Co kom til makten er nå et «vanskelig etterslep av feilsått og naiv rødgrønn politikk»  Akk, så lenge var nett-trollene i paradis. Og ikke nok med det, i går stengte Aftenposten kommentarfeltene for anonyme tastaturryttere. Tenk det, av den mest borgerlige avisen i Norge skal man få seg en midt på tastaturet! Føkk alle sammen! Man føler seg kneblet og forfulgt! Og ikke engang kan man lenger skrive at det er Jens&Co som bestemmer hva som skal stå i avisene? Og tror du fanken ikke at det skal bli dyrere sprit også???

NHO gnir seg i hendene. Nå skal vi vokse oss rett gjennom det som er igjen av det stakkars ozonlaget. Ja, det kommer nok til å bli et ekstra rypebryst til hver og en på julebordet der i huset i år. Og Hagen og Reitan vil nok være rause med å komme med selvplukkede multer fra egen fryser, og kantarellene vil kroe seg på damasken mens Sylvi Listhaug forteller små anekdoter fra sin tid i First House.

Siv Jensen er verdens heldigste finansminister, sa Jonas Gahr Støre i dag, men ble raskt avfeid av en krokodille-smilende Jensen allerede klokken 0700 på eteren i morges. Å nei da, Jens&Co etterlater seg et konkursbo, og alt vi ikke kan gjennomføre i de neste fire årene er deres skyld. Og kun tre uker har Jensen&Co hatt på seg når det kommer til å revidere budsjettet. Ja? Har ikke FrP trent seg i 40 år på å legge en plan for det Norge de mente så lett kunne forandres ved å knipse i fingrene? Nå står Siv inne på det røde teppet og er en bad guy i eventyret om Robin Hood. En liten veistump ved Seljord i Telemark ble den som vant kampen om bompenge-helvetet for denne gang. Ja, for selv Jensen har forstått at veier ikke kan bygges i søkk og kav uten at folket bidrar. Det var da som pokker. Jeg sier: Whatever! Og hva trodde hun egentlig?

Det kan godt hende dette kirurgiske inngrepet i statsbudsjettet vil medføre vekst i den norske økonomien. At de rike vil bli rikere og at det vil genrere flere arbeidsplasser. Men jeg sitter her med en trist følelse. Ikke et ord om medmenneskelighet er blitt sagt i dag. Ikke ett ord om alle de tusenvis av fattige som Jens&Co har behandlet så «uhyrlig» i hele sin periode. For det er dem dette budsjettet vil ramme mest.

Det er pengegallopp herfra til glade jul. Hvem vi er og hvor vi skal? er et spørsmål som det ikke er comme il faut å stille i disse dager. Hvor skal alle veiene vi ønsker å bygge ta oss? Og miljøet? Regnskogen er så betryggende langt unna. Det er jo ikke engang sikkert at den eksisterer? Hvem bryr seg? Whatever? For noen kroner til folk flest er den sangen som klinger best fra maktens korridorer. Men gi dem litt tid da! sier mine venner i Høyre. Ok, de har fått tre uker. Mer enn nok for meg.

Hvorfor ble vi så egoistiske og kjipe her i dette landet? Hvorfor tenker vi kun på penger? Hvorfor bryr vi oss ikke om andre enn oss selv? Hva skjer? Når asylsøkere nektes å ta buss i Norge kan det ikke kalles for annet enn apartheid. Kan vi leve med det? Tydeligvis. For hva er et menneske i nød mot noen ekstra kroner i egen lommebok? Jeg blir helt uvel.

Og hvorfor fikk vi Siv Jensen som finansminister?

FORDI VI FORTJENER DET KANSKJE?

God taco. Whatever!

SOME OF US ARE GAY. GET OVER IT!

FOTO: Bjørn Leirvik - fra "Just Another Fucking Divaqueen" by Sven Henriksen 2010
FOTO: Bjørn Leirvik – fra «Just Another Fucking Divaqueen» by Sven Henriksen 2010

Some of us are gay! Get over it! Men:

Vi er ingen gruppe. Vi lever ikke i en ghetto. Vi er vanlige folk, men ulike som individer. Vi lever som folk flest, på alle mulige vis. Noen av oss har barn, andre ikke. Vi bor på hybel, i rekkehus, på bondegårder eller i leiegårder. Og de fleste av oss har det godt her i landet. Vi er ikke en homogen gruppe som kommer til å begå selvmord ved første og beste anledning. Så vær så snill, ikke nevn oss i samme åndedrag som utsatte grupper som narkomane og hjemløse. Ja, noen av oss er svake, deprimerte og utsatte som mange heterofile er. Men vi er ikke en gruppe som det er synd på!

De fleste av oss lever ikke et utesvevende liv. I hvert fall ikke fler enn blandt heterofile. Vi skifter ikke partnere like ofte som vi skifter truse. Og alt med oss er ikke trist og traurig. Vi finnes i topp-idretten, i det øverste sjiktet i kulturlivet, vi finnes de aller fleste steder. Noen av oss er ministre, andre er kunstnere, profilerte artister, bedriftsledere og forfattere. Vi finnes i de fleste yrker, selv om mange fremdeles tror de fleste av oss er frisører, stylister eller flyvertinner 🙂  Vi finnes i de fleste familier og vennekretser. Du kjenner minst en eller to, det er jeg sikker på. Og de fleste letter ikke på et øyelokk om en venn forteller at han eller hun er gay. Ære være denne fordomsfrie tiden vi lever i. Eller?

For er kampen for likeverd over? På ingen måte. Jeg noterer meg at politiske krefter hevder at vi ikke lenger behøver penge-støtte til vårt arbeid mot diskriminering og fordommer. For vi er jo så akseptert her i landet må vite! Er vi det, i alle lag og miljøer? Nei, det er vi ikke. Forleden leste jeg en kommentar i avisen under et tilsvar til Ketil Rollnes. «Han er jo for faen bare en dust av en soper fra Harstad!» sto det. Såvidt jeg vet er mannen hetero.

Soper og homo er de mest populære mobbeordene i barnehager og i skolen. Kjønnsrolle-mønstrene er like sementerte når det kommer til fargekoder for små barn som på 50-tallet. En venn av meg ble innkalt til samtale i barnehagen fordi han sendte sønnen avgårde i rosa overtrekksdress. Han måtte da «forstå at ungen ble mobbet når foreldrene ikke hadde vett til å forstå at rosa ER en jentefarge!»

Jeg er en godt voksen mann som ikke bryr meg om hva folk mener og tror om meg. Jeg har levd som åpen homofil i snart førti år. Og jeg har sett dette landet endres. Da jeg sto fram var det forbudt ved lov å praktisere homosex. Vi snakker 1971. Og med ryggen mot verden og hodet i veggen tok vi fatt og begynte kampen for frihet og likeverd. Det har vært en hard kamp. Og jeg fortviles over at noen nå hevder at alt er såre godt. Hvordan kan det være såre godt når homofile fremdeles slås ned og trakasseres på åpen gate i Norge? Kan vi leve med det? Kan vi leve med at fotballmiljøets hooligans stort sett ikke aksepterer  seksuelle avvik? Kan vi lever med at den nye famileministeren setter standard for hva hun mener er en familie? Det rimer ikke helt når man samtidig skal øke andelen av kristendomsundervisning i skolen. Og kan vi leve med at i f.eks samiske og veldig kristne miljøer er homofili en tabu?

Rett over grensen i vårt naboland Russland pågår en heksejakt på homofile, lesbiske og transpersoner. Homofile par opplever i disse dager at ungene tas fra dem. All homofil propaganda er forbudt. I Ungarn skjer det samme! Nynazister jakter på homofile på nettet og lokker dem til seg for å banke dem opp og det som verre er. Dette kommer aldri til å skje i Norge! sier du kanskje? Nei, sikkert ikke i morgen eller i overimorgen. Men om man legger ned alt arbeid mot fordommer og dårlige holdninger vil alle tidligere seire ikke gjelde lenger. Sporene blåser igjen like hurtig som barn fødes. Og alle kamper må kjempes om og om igjen her i verdens «mest» likestilte land.

Hvorfor skal disse homoene hele tiden mase om de greiene sine? hører jeg av og til. Vi maser ikke om det hele tiden. Men vi er på call når vi ser at ting begynner å endre seg til det verre. Det er helt fantastisk at en mann eller kvinne kan bli minister uten at deres seksuelle preferanser er en hovedsak i nyhetene som det ville ha vært for få år siden. Og slik skal det jo være. Det er det vi har kjempet for!

Men jeg sier som en god venninne:

Det at du har fått tatt livet av rottene som kom seg inn i huset betyr ikke at de holder seg unna for all framtid!

SOME OF US ARE GAY. GET OVER IT! (sist jeg skrev om dette fikk jeg høre: HOLD KJEFT JÆVLA HOMO!)

NOVEMBER

521885_593467653997147_992460050_n

NOVEMBER

så kom du med stål og tåke

skjeggvekst-sympati og sorg

fjellbjørkene står

med ydmyke skuldertrekk

og har moll i skjørtekantene

du sukker tungt under skoene

herr november

vi tenner lys ved veien

hvorfor? hvorfor?

mumler vi til hverandre

og stryker over kald hud

men sorgen er like feberhet og brå

i juli som i november

man løfter ikke en rose til himmelen

i ditt hus november

*

Sven Henriksen

2013

NÅR EN MANN BLIR KVINNE

NÅR EN MANN BLIR KVINNE

Foto: Bjørn Leirvik
Foto: Bjørn Leirvik

I går fikk jeg en surmaget kommentar på nettet. En kvinne mente at når en mann kler på seg kjole og hopper opp i et par høyhælte sko bidrar det til å bygge opp under stereotyper og latterliggjøring av kvinnekjønnet. La meg si det rett ut; det er det siste jeg som utøvende kunstner kunne komme på å gjøre. Kommentaren antydet også at jeg bedriver dragshow. Det er også feil. Jeg spiller en kvinneskjebne på godt og vondt. Og ja, jeg er mann. Sorry.

Siw Anita er en tragikomisk skikkelse, som de fleste av oss kan være uavhengig av kjønn. I forestillingen «Siw Anitas Glade Jul» kler jeg av et menneske som er litt over midtvies i livet. Jeg kjenner på følelser som ensomhet. Jeg problematiserer alder, kropp og forfall. Jeg forsker i press og forventninger til kvinner og menn generelt. For Siw Anita er like mye meg selv som hun er en fiktiv rollefigur.

Vel, når dette er sagt. I mage år har reagert og vært plaget av de strenge kjønnsrollene i norsk teater. Irritert meg over hva som har vært comme il faut og tillatt på en scene. Selv i dag, i 2013, hundre år etter at alle fikk stemmerett i Norge skal alle kvinner helst være slanke, unge og pene for å være i skuddlinjen for store hovedroller. Det er bare de aller beste som makter å holde karrieren gående etter en viss alder. Om du er komedienne kan det være akspetert å være litt tykk eller mindre pen, men du får ikke film eller tv-roller om du ikke fyller kravene til det eksteriøre. Ok, noen unntak finnes.

Som mann har jeg kjent på det samme. Du skal ikke være for tykk, for ditt eller datt før de store rollene glipper. Jeg selv ser litt fremmedartet ut med mitt samiske utseende, og derfor får jeg som regel litt odde skurkeroller. Og på teaterskolen fikk jeg høre at jeg aldri kunne gestalte en Hamlet eller Romeo. Hamlet var etter all sansynelighet en overavlet liten blek sak, men i vår verden er han som regel en høy flott helt med alt det ytre på plass. Det skal da selges billetter må vite! Og om du er homofil eller lesbisk kan enkelte instruktører betvile at du kan gestalte en heteroseksuell person. Ja, jeg har opplevd det noen ganger.

Når en mann blir kvinne? For meg er det en protest mot det bestående når det kommer til kjønn innen teater. Når jeg tar på meg paljettkjolen og de høye skoene kjenner jeg på en frihet på scenen jeg aldri har følt. Som skuespiller vet jeg godt at det fremdeles er meg som er inne i tekstilene. Det er mine tanker og følelser som går over scenekanten. Men jeg snakker via en rolle som er av motsatt kjønn enn meg selv. Og det kan jeg gjøre uten å drite ut kvinnekjønnet. Det er faktisk snarere meg selv som mann jeg avdekker mer enn kvinnen i de høye skoene.

Det er mange veier til Rom. Og teksten til «Siw Anitas Glade Jul» er like politisk som den er skarp og vittig. For jeg berører det som feiler vårt syn på mennesker når det kommer til best-før-dato. Ved en viss alder er vi gammelt nytt og skiftes ut av nytt blod og yngre varer fra kjøttdisken. Siw Anita er en varm kvinne som har levd liv i kofferten. Jeg er en godt voksen mann som også har ganske mye levd sorg og glede med meg i håndvesken.

Til sist. Jeg tror ikke så mye på kjønn. Vi har alle den samme historie, og vi skal alle samme vei. Jeg er opptatt av å rive ned murer og stengsler, ikke bygge dem opp. Jeg er blitt glad i denne infame vittige kvinnen jeg snart skal spille. For hun tør å si å gjøre ting jeg som mann ikke våger. Ja, som de fleste kvinner heller ikke tør. Men det rare er at når jeg har gjort henne under noen events, så blir de fleste menn bergtatt av henne, og kvinnene vil være venninne med henne. Hun pirker i noe som heter fordommer på begge sider av kjønnsbarrierene. Og hadde hun bare vært en mann i paljetter og høye hæler hadde jeg aldri giddet å ta henne med ut under lyskasterne.

Velkommen skal dere være.  Og husk: Uten litt humor og et snev selvironi er vi fucked!

MATMOR

MATMOR

Best-of-Ingrid

Hun er like evig som pausefiskene og Titten Tei.

Hun kom i mot oss i svart/hvite tv-bilder den gangen verden var uskyldig og hun er fremdeles med oss. Hun er vår mentale persille-dusk, et flimmrende bestemor-minne, vår kollektive lengsel etter gryter med får i kål og berlinerkranser. Hun er en slow cocked godhet, et varmt hermitisert smil å stole på i en verden av «Jamie’s 15 minutes meals» der alt skal være «trygt, kjapt og billig» og ingen har «tid» til å lage mat lenger fordi vi er så opptatt av å leve.

Midt i alt det forte og kjappe sitter hun med hevet pekefinger og forsvarer turnips og andre mindre hippe rotvekster. For vår alles matmor på kjøkkenet har aldri vært trendy og hipp. Da pizzaen i sin tid kom til vårt lille fedreland på 60-tallet kalte hun den «spansk ostepai» og hvitløk var en matvare som godt kunne sløyfes av sarte norske ganer, men aldri persille-dusken som er hennes varemerke.

Jeg koker fremdeles etter Ingrid Espelid Hovigs prinsipper.

Mat skal ta tid. Den skal være ren og uten tilsetningsstoffer. Og vi skal sitte sammen ved bordet mens den fortæres. Her i huset er det ingen som tar en pizza-bolle i neven og flyr ut av døren. Og vi kjøper ingen enkle løsninger eller fancy tårn av mote-mat der utseende teller mer en innholdet. Her i huset snakker man om mat med det aller største alvor. For maten som skal inn i kroppen er som drivstoffet som fylles på bilen ute i garasjen. Vel, en bil kan skiftes ut etter hvert tredje år, kroppen vi har fått utdelt skal vare hele livet ut. Derfor er det uforståelig at folk flest ikke bryr seg om hva de stapper i seg av dritt og langreist møkk.

«Stell pent med kroppen din slik at sjelen orker å bo i den» skrev Hildegard von Bingen for fem hundre år siden.

Ja, vi vet alle at om vi fyller diesel på en bil som ikke skal ha diesel så skjærer motoren seg. Vi har forbud mot sigaretter, store kampanjer mot narkotika og alkohol, men for matvarer er det fri flyt. Matvarebransjen presser prisene ned og gir inntrykk av at de gjør oss forbrukere en tjeneste. Det er feil. Den bransjen føkker opp helsen vår med statens velsignelse i ryggen. Jeg mener, når du får fem Pizza Grandiosa for NOK 99 burde det vel ringe en bjelle? Og når en fersk kylling koster NOK 39 skjønner vel de fleste at den har hatt en Guantanamo-lignende oppvekst. Atten dager tar det faktisk, fra egg til stabilt sideleie i kjøledisken!

Men Ingrid. Mor Ingrid. Hun sitter der med kålrabi og gulrøtter. Fronter sin betasuppe og panerte torskefilét med råkost. Ser mildt på oss fra tv-skjermen når hun feires og intervjues om boken som Ingar Sletten Kolloen har skrevet om henne. Og vi sitter der med en lengsel etter bestemors kjøkken, etter gryter som putrer lenge, hjemmebakt brød med stikkelsbærsyltetøy og fiskegrateng med muskat og makaroni. Jeg hadde en slik bestemor. Som syltet og saftet, som la ned hjemmelagede kjøttpølser på hollandske krukker, hermetiserte gule moreller og bakte goro og fattigmann. Hun sydde kjøttrull og kokte sylte. La ned sure agurker og bakte flatbrød.

Når Ingrid en dag går ut av tiden vil vi miste noe umistelig. Vi vil miste en stor del av vår kulturarv.

I morgen skal jeg jaggu sette på en stor gryte med kjøtt i mørke. Og jeg skal lage poteter Anna. Og kanskje jeg koker sviskegrøt med fløtemelk. Ja, jeg sitter her og blir rent nostalgisk. I skrivende stund står Nigella Lawson på tv og lager en italiensk semifreddo. Maten er lys-satt og stylet. Den verdensvante og glamorøse tv-kokken legger iskremen i et tårn på et stort stettefat og drisler over litt kakaolikør. Nam nam.

Men jeg velger meg Ingrid. Hun er kanskje ikke så sofistikert. Men hun er vårt kollektive matminne. Vår alles matmor. Og et sunt motstykke til alle kjendisene som står på tv og later som om de kan lage mat. Du vet disse fjollete folka som hyler opp og sier at de må ut å spy når de ser en fisk med hode og øyne! Vel, både fisk og sau har fremdeles hode. Hvordan er det med folk?