OSCAR BELOVED WILDE

OSCAR BELOVED WILDE

1465966_10151724276116078_1642823252_o

     Gravsteinen til Oscar Wilde står på kirkegården Pere Lachaise i Paris. Full av roser og liljer, leppestiftkyss og tente lys. Hver eneste gang jeg er i den franske hovedstaden tar jeg metroen ut dit og legger ned en rød rose, en til ham og en til Piaf. Jeg liker å gå rundt på en kirkegård, det spiller ikke noen rolle hvor. Men Pere Lachaise er en av de mest magiske gravlundene jeg har besøkt. Her ligger kjentfolk tett i tett. Gertude Stein, Alice B Toklas, Doors-vokalisten Jim og mange andre storheter.

     Første gang jeg ble «kjent» med Oscar Wilde var da jeg var med i en av Dag Frølands revyer på begynnelsen av 80-tallet. Frøland sang en vakker tekst om ham til toner av Piaf-låten Padam Padam. Han sang:

     «Det ligger en ukjent soldat, begravd den gang sekelet var ungt. Han flyktet fra ondskap og hat, det er derfor han sover så tungt. Han kjempet med viddet som våpen, det lystige liv i Paris…» Jeg husker ikke mer av teksten, men den var spiren til at jeg begynte å lese Wilde. Senere fikk jeg jobbe med et av hans stykker. «Importance of beeing Ernest.»

     Og «The picture of Dorian Gray» var vakker lektyre for en ung mann som søkte etter egen identitet.

     Oscar Wilde var viddets mester. Alle hans aforismer hadde minst tre lag. «Det må være noe galt med fashion siden den må skiftes ut to ganger i året:» skrev han da en ny motekolleksjon ble lansert i Paris. Og han ble tatt hardt for sine perfiditeter. Men selv satt han og vippet med lakkskoen på kafé kledd opp etter siste mote. En metro-seksuell moderne mann lenge før ordet var oppfunnet.

     De unge vakre ynglingene svermet rundt denne gifte skaphomsen. Og i skyggene lurte den fordomsfulle og konservative dronning Victoria. Det ble til slutt så ulevelig i England at han flyktet til Paris der dandyer extraordinaire kunne flanere boulevardene uten at en sjel løftet et øyelokk. Til sist døde han syk, ensom og alene på et trist hotellrom.

     Dag Frøland var også en diva extraordinaire der han gikk i blårev og sobel-pelser, store diamant-ringer og korngul tupé. Han hadde sin storhetstid som Wilde, men så gikk tiden fra dem, som tiden går fra oss alle. For innen revy tok den harde ironien over, mens evnen til å skrive gode tekster med innhold og dybde gikk tapt. De veltalende menn ble kastet på overflatiskhetens bål sammen med pels og diamant. Akk.

     Og det er fremdeles slik at verden ikke har stor aksept for menn som kan konversere med lange meningsbærende setninger. Og om du i tillegg kler deg i flotte dresser, rysjer og sløyfe skal du tas. Man må leve i tiden, er dagens evangelium. Men Oscar Wilde ga blanke i tiden. Han levde sitt liv på siden av det som var comme il faut. Men det forhindret ikke at overklassen lot seg pirre av dette som var på kanten. For hvem ville ikke ha, og vil ha, vittige menn med stort ordforråd ved bordet? Ja, de fleste oppegående kvinner i dag har da en homo som venninne. En de kan gråte på skulderen til og som kan fortelle dem hvordan de skal kle seg til en hver anledning 🙂

     Oscar Wilde sa: «Etter en utsøkt middag kan du tilgi alle, selv din egen familie» og ikke minst «Noen av oss ligger i rennesteinen, men vi kan se stjernene her i fra..»

     Ja, jeg liker slike språkmestere, som kan vri og vrenge på ordene, komme med nådeløse analyser av egen samtid. Jeg kunne nevne Ari Behn som har ertet på seg mange norske menn fordi han fører et litt for barokt språk. I kongeriket Norge kaller du ikke din utkårede for en «lysfontene» uten at det går upåaktet hen. Er det ikke merkelig? For i den offentlige samtalen har vi plass til ord som «fitte» «soper» «drittkjerring» «negerdverg» og det som mye verre er, men en «lysfontene» skal man ha seg frabedt.

     Men den metroseksuelle verdensmannen lar seg ikke drepe. Han har en selfie stuet vekk i et kott på loftet. Bildet blir kanskje spist opp av tidens tann, forvridd og ødelagt, men han selv lever i beste velgående. Jeg ser på menn som Oscar Wilde og på noen som lever i dag som frigjorte menn. Frigjort fra alle kjønnsrolle-mønstre og kutyme. Og down to basic, jeg bryr meg ikke om hva folk kler på seg. Om det er en bunad, en hijab, et slør eller en kappe. Om folk har lyst til å gå på byen med en lampeskjerm whatever på hodet, frankly my dear, I don’t give a damn. Det mentale sløret foran øynene må man løfte vekk selv.

     Takk Oscar Wilde for at du lærte meg tidlig i livet at det er lov å finne sin egen vei. Og å følge den.

     Røkla tar alltid feil. Håper du ser stjernene der du er?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s