TÅRER VI ALDRI GLEMMER

TÅRER VI ALDRI GLEMMER

Foto: SVT
Foto: SVT

     JEG HUSKER DET som om det var i går.

     Vi satt i et mørkt lokale, og en i vennegjengen sa: Nå har X fått den sykdommen dere vet. En eller annen slo en spøk om det, vi løftet halvliterne mot munnen, Gloria Gaynor sang «I will survive» og så glemte vi det, den kvelden. Det gikk et stykke tid, og så begynte redselen å spre seg i hele byen. Og de fleste av oss fikk panikk.

     Mange av oss var avviste unge gutter som levde våre liv på tross av det våre foreldre ville og drømte om for våre liv. Vi hadde satt oss på buss eller tog og rømt fra dette lille trange vi kom fra. Ikke så ulikt mange andre unge på den tiden uansett kjønn. Men vi hadde noe ekstra med oss, vi elsket mennesker av vårt eget kjønn. Og vi fant friheten i hovedstaden. En stakket stund.

     Nå er jeg en voksen mann som har levd i et kjærlighetsforhold i 20 år med min kjære. Men i går kveld da «Törka aldrig tårer utan handskar» rullet over flatskjermen kom alt tilbake. Skrekken, sorgen og tårene. Kjente kjære ansikter, unge menn som gikk ut av tiden alt for tidlig flimret i minnenes harddisk. Alt ble så tydelig. Scenen på julaften. Jeg har sittet slik sammen med ensomme kjærlighetshungrende gutter som var drevet i land i hovedstaden. Vi var tøffe i trynet og pene i tøyet for sorgen vi bar på var for tung til å snakke om.

     Du blir tidlig voksen når du sitter ved et dødsleie og er veldig ung og den som dør er like ung. Jeg vet ikke om jeg hadde en skytsengel eller om jeg hadde flaks. Jeg ble ikke syk. Jeg lever. Men jeg sitter også her og kjenner på en feighet over egen redsel og ansvarsfraskrivelse jeg gjorde meg skyld i den gangen. Vi visste så lite. Og det var nesten ingen info å få. Derfor pilte rottene tilbake inn i hullene og gikk under jorden. For samfunnet ville ikke snakke om det på en annen måte enn å plassere skyld. Noen mente sogar at dette var Guds straffedom over oss perverse svin som dyrket en syk og unormal form for kjærlighet. Det var vanskelig, vi hadde nok å bære på som det var.

     For to år siden så jeg et teaterstykke på Broadway. Det het «The Normal Heart» og handler om aids-epedemien i New York. En grell og grusom historie blir rullet opp. Folk som døde av aids ble pakket i svarte plastsekker og trillet i trillebår ut bakveien. Mor og far, familie og venner ville ikke vite. Unge menn døde ensomme og alene. Bare en eneste lege i New York forsto hva dette var, og tok tak for å gjøre noe. Men hun snakket for døve ører. Det var ikke interessant for myndighetene fordi det bare var homofile som døde.

     Jeg som har levd gjennom 80 og 90-tallet har en egen radar og et ømt blikk for unge homofile som ikke har kommet ut av skapet. Jeg vet hvordan noen av dem har det. «Men nå er det vel helt ok, er det noe å stresse med?» sier du. Ja, på mange måter er det lettere nå enn da, men i mange miljøer er slaget ennå ikke vunnet. Vi opplever et gryende hat til homofile selv i Norge i dag. Noen politikere mener til og med det er diskriminernede å gi støtte til  organisasjoner som jobber for homofiles rettigheter. For når man lager et «nummer» av det så blir det oppfattet som annerledes. Forstå det den som kan?

     Noen av oss gikk foran. Noen av oss tok kampene slik at folk i dag kan si: Jeg har ingen problemer med at folk er homofile. Who cares? Noen ofret egen familie for å kunne elske den de vil. Jeg gjorde det selv. Da min far døde for noen år siden hadde jeg ikke sett ham på over førti år. Og min mor har jeg ikke sett på like lenge. Jeg passet ikke inn i deres virkelighet. Skammen var for tung å bære for disse to som viet sitt liv til Gud. Og deres kjærlighet til egne barn ble satt tilside. Så ja, jeg gikk ut i verden som et sort får.

     Men jeg greide meg. Jeg overlevde. Men jeg har kort lunte for folk som sier: Men ikke mas så jævlig om disse homogreiene da! Jeg maser ikke, men jeg vet at sporene etter oss som gikk foran blåser hurtig igjen. Nye fordommer dukker opp. Og jeg har grått et hav av bitre tårer som jeg aldri glemmer. Jeg husker alt. Hvert ansikt, hvert menneske som snudde meg ryggen.

     Men nei, jeg er ikke blitt hard og kald, men jeg er blitt grenseløst ærlig. Og til tider kan jeg være vanskelig å like på grunn av det. Men som sagt, i går kveld kom alt tilbake. Jeg bøyer meg i støvet for Jonas Gardell som orket å skrive vår historie. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd på det samme selv. Men hver gang jeg satte meg ned holdt jeg på å bryte sammen.

     «Tørk aldri tårer uten handsker» er kanskje ikke verdens beste tv-drama om jeg ser på det med en fagpersons øyne. Men det er viktig, svært viktig at denne historien blir fortalt. For vi som levde den har ikke glemt noe som helst. Hver tåre er lagret et sted rett bak øynene. Og når en ung homofil gutt blir slått ned på gaten i Trondheim, en ung gutt blir sparket ihjel på gaten i New York, eller en liten gutt på fem år sier: SOPER til en annen gutt i en barnehage sitter tårene løst. For vi er ikke i mål ennå. Og derfor tar jeg ikke på slikt med silkehandsker. Det burde ingen gjøre!

Advertisements

9 kommentarer om “TÅRER VI ALDRI GLEMMER

  1. Takk for at du deler dette, Sven. Det er sterk lesning. Jeg blir berørt, selv om mitt liv og min historie er forskjellig fra din. Vi trenger slike stemmer som din, Jonas Gardells og andre.

  2. Flott og viktig kommentar. Jeg var selv midt i det i Stavanger på 80-tallet. Et helt miljø forsvant – ikke bare fysisk, men familiene holdt alle venner unna, og vi ble sittende igjen med sorgen uten mulighet til å gjøre noe med det.
    Gardells serie er vanvittig sterk. Jeg har sett hele. Bare vent! Og ta med en haug med lommetørkler.
    De går rett inn i alle de opplevelsene som vi har prøvd å legge ned i dypere lag og river dem opp igjen.
    Og det er kanskje nødvendig for å få fokus på smittespredning og folks generelle slappe holdning til usikker sex.
    Takk for fin blogg Sven 😉
    Kjell Johansson

  3. Hei Sven !
    Vil bare si takk . Nå har jeg bare lest de siste innleggene dine så jeg gleder meg til å lese det du har skrevet tidligere.
    Du skriver så bra og ærlig. Ble forresten oppmerksom på bloggen din gjennom innlegget om fotballfruen, en venninde delte på fb. Selv har jeg ikke vært inne og lest hennes blogg ( kommer jeg heller ikke til å gjøre), men jeg registrerer med forundring at det er en av de innleggene folk har lagt igjen flest kommentarer på.
    Selv har jeg valgt å ikke se Jonas gardells sterke og triste serie, blir bare deppa av å se sånnt. Men håper at de som trenger å se det, ser og tenker seg godt om.Verden går i riktig retning på mange områder, det er fremdeles noen mørkemenn ute og går, men det er ikke så mange av de lenger ! Vi er nå engang slik vi mennesker at vi trenger noen sterke røster til å lede oss i riktig retning. Så fortsett å dele dine kloke betraktninger med oss !
    Ha en fin kveld !
    Nina

  4. Kjære Sven.Jeg tenkte på deg da jeg så Gardells sterke historie, og jeg tenkte på Tom Terje og andre fra den artige tida som også var da. En fin kommentar du har skrevet, vi glømmer så lett hvor utrolig forferdelig det var å ikke være i A4format for bare veldig kort tid siden. Sender deg en klem for gamle dagers skyld.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s