ANNO 2013 – EN VAREOPPTELLING

ANNO 2013 – EN VAREOPPTELLING

Farfars tre hjemme i Fjellbygda i Malangen.
Farfars tre hjemme i Fjellbygda i Malangen. Foto: Eget.

     Tidlig mandag morgen. Det er ennu mørkt der ute. Sitter her ved dette gode arbeidsbordet. Svart kaffe i koppen og radioen surrrer sin sedvanlige tristesse om skattesvindel og de små tings viktighet. Jeg sitter her og teller lykkepunkter. Etterhvert som årene går har jeg begynt å se på livet som et timeglass som ikke kan snus. Det er mer sand i den nederste beholderen enn i den øverste. Et faktum det ikke er noen vits i å gråte over. Den fine sanden sildrer stadig raskere ned, sekundene tikker, blir til minutter, timer, dager og år. Ansiktet i speilet har gått noen runder, vært ute noen stormnetter, gode og vonde dager. 2013 har vært et av mine fineste år til nå.

     Ja, jeg teller lykkepunkter, noe jeg aldri gjorde før. Før var livet bare en serie hendelser jeg ikke dvelte så veldig ved. Nå har jeg lært meg å samle på dem på en annen måte. Ta vare på gode ord, ansiktsutrykk, kjærtegn og ømme blikk. Tenke tilbake på f. eks kvelden i går da alt klaffet på scenen. En umiddelbar kontakt eller kontrakt mellom scene og sal. Flow. Det er det vi går for vi som trosser sykdom og det virkelige liv, går ut under lyskasterne kveld etter kveld. Nå skal jeg ikke vikle meg inn i for mange svulstige spåkblomster, men det er en lykke når slike gode kvelder kommer. De er ikke så mange.

     Året 2013 begynte med urpremiere på musikalen «Svarte Bjørn» om den legendariske kokka Anna Rebekka Hofstad som ble en av mitt teaters største publikumsuksesser. Jeg hadde gleden av å skrive manuskriptet. Fine folk både på og bak scenen. Vi turnerte og hadde fulle hus hver kveld. Så fulgte den jeg spiller nå: «Siw Anitas Glade Jul» Jeg spiller den ennå og skal spille den over nyttår. Det er en fin ting å gjøre sammen med fine folk. Neste år skal jeg spille to gubber. En i en musikal, og en i Shakespeares «Stormen» Det gledes. Jeg som ikke var god nok til å komme inn ved Statens Teaterhøgskole har mer enn nok å gjøre. En kjent regissør, som forøvrig hadde regi på «Svarta Bjørn» sa til meg for over tretti år siden: «Drit i det, om du vil det nok, så blir det slik!» Og slik ble det. Mannen heter Stein Winge. Jeg er ham evig takknemmelig for de ordene.

Som Jörgen Forsmann i "Svarta Bjørn" Nordland Teater 2013
Som Jörgen Forsmann i «Svarta Bjørn» Nordland Teater 2013 Foto: Maiken Johansen/Nordland Teater

     Det er noe eget å sitte her å betro seg til en blogg. Når jeg skriver tenker jeg ofte ikke på at andre skal lese det jeg skriver. Men nå vet jeg jo at denne bloggen har veldig mange lesere. Folk kommer stadig å sier at de er glad for at jeg deler tanker og meninger, men noen ganger føler jeg at jeg kler av meg for mye. Men wtf. Men jeg tror det er viktig å dele lykke.

     Lykke er en vakker ting. Noe du faktisk kan bestemme deg for. Jeg snakker ikke om skylapper og livsløgn. Men i løpet av de siste årene har jeg lært meg å fokusere på det som er positivt og la det negative fare. I ungdommen og i begynnelsen av voksenlivet har de fleste av oss en hang til å dvele for mye over det vi ikke har mens vi glemmer å se det vi har. Vi tenker, om jeg bare får ditt eller datt skal jeg bli så lykkelig! Vel, lykken er ikke der. Lykken er i de små tingene. (svulstig, jeg vet) Men man blir ikke så redd for å være svulstig lenger heller, selv om du får størst publikum når du er negativ. For det er mye negativitet der ute. Og det er så lett å havne der, i dette mørke sutrehullet. Jeg vet.

Som Siw Anita i "Siw Anitas Glde Jul" Nordland Teater 2013
Som Siw Anita i «Siw Anitas Glde Jul» Nordland Teater 2013 Foto: Bjørn Leirvik.

     Sanden i timeglasset sildrer stille her jeg sitter. Noen ganger kan den lydløse lyden bringe fram panikk. Skal livet virkelig ta slutt en dag? Hvorfor har jeg lært alt dette, og så skal jeg ikke være her mer? Det kan virke så forgjeves når du havner i de tankebanene. Men slik er det. I rest my case, hever hodet, går videre mot alt som skal komme. Det nytter ikke å spørre seg selv: Hvorfor visste jeg ikke alt dette når jeg var ung? Ja, livet er en merkelig ting jeg bruker dagene til å forstå. Men også til å lære mer.

     Året 2013, tusen takk for alt du hadde med deg. Og hva 2014 vil bringe vet jeg noe om, men slett ikke alt. Isen vi går på er tynn, veggene stadig skjørere. Denne reisen er forutsigbar med også usikker. Jeg skal ikke bable om «leve i nuet» og alt det der, men det er noe med øyeblikket, dette øyeblikket her jeg sitter og knatter på  Mac’n og radioen surrer i bakgrunnen. Nå ser jeg en strime lys der ute i horisonten, begynnelsen på en ny dag. Jeg har fri. Jeg skal ikke gjøre noe som helst, kanskje kjøpe et par julegaver. Jeg er mer en fornøyd. Jeg sier takk for de fine dagene. For at jeg har funnet kjærligheten. Jeg er frisk. Jeg er sånn passe lykkelig. Og nå slutter jeg å skrive før jeg blir helt Oprah Winfrey her. Life, blessed be. Det er lov å si takk. Tusen takk. Tusen takk skal du faen meg ha, livet!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s