DE SARTE BARNA

DE SARTE BARNA

IMG_4728

     Jeg har aldri snakket babyspråk selv til språkløse spebarn som ikke forstår hva jeg sier. Jeg snakker til dem som mennesker i størrelse XS. Av en eller annen grunn tror jeg selv små barn gjerne vil bli sett som det, altså som mennesker. Når jeg prøver å rekonstruere egen barndom er det de direkte blikkene jeg husker, de uventede kjærtegnene og de åpne smilene voksne. Jeg husker verken ting eller julegaver. Vel, kanskje en rød trehjulsykkel jeg fikk da jeg var fire. Og mest av alt, jeg husker ikke det alle andre fikk som jeg selv ikke fikk.

     Det sies at foreldre er utsatt for kjøpepress. Ja? Hvem presser dem? Er det naboen? Handelstanden? Folk er voksne, er de ikke? Er det ikke lov å si: Men barn trenger ikke lekedresser fra Gucci eller hva det nå heter alt sammen? Hør her, mine skolebarn går i sine søskens avlagte og fravokste klær som fremdeles er like gode. Og hva pokker er problemet? Men om det er så vanskelig å ikke ha en genser til 3000 kroner i en designer-label kan vel dette fikses med noen enkle grep? Hva med å innføre et skolefag som heter valgfrihet til å gå i hva man vil? For frie valg er da etter hva jeg hører denne tids evangelium? Men er det kun frie valg innen strenge rammer? Jeg har inntrykk av det.

     For en tid siden satt en voksen mann på 37-bussen i Oslo og skrek til en kvinne i hijab: Du sot-kjerring, kan du ikke kle deg som vanlige folk gjør? Jeg snudde meg og sa: Hvorfor det? Skal hun kanskje kle seg som deg, du er jo så lik en gjennomsnittsgubbe at jeg ikke kan skille deg fra han som sitter ved siden av deg. Den sinte mannen sa at jeg skulle passe meg. Han hisset seg så opp at Dressmannjakka nesten revnet i glidelåsen over vomma. Ok ok, sa jeg, slapp av!

     Tilbake til barna. Er det ikke vi voksne som gjør oss selv og ungene sartere enn det vi behøver å være? Jeg er vel ikke et dårligere menneske bare fordi jeg ikke har den siste iPadda eller den siste iPhone’n? Ok, når det kommer til klær skal jeg holde kjeft. Jeg kan jo godt kjøpe meg et par skinnstøvler til NOK 6000, men jeg har råd til det. Men jeg ser ikke ned på folk som går i sko til NOK 199 fra en billigbutikk. Jeg har vært fattig eller blakk selv.

     Nå skal jeg ikke komme med en lang regle om seljefløyter og konlge-kyr eller hvor enkelt og fint alt var da jeg var barn. For alt var ikke så fint den gangen heller. Ungdomstiden var verre en barndommen. Jeg ville la håret gro ned over øreflippene jeg som alle andre gutter, og verden gikk under om jeg ikke fikk meg en orange høyhalset genser i nylon osv…! Jeg skal ikke nevne det store slaget om platåsko.

     Men jeg kan ikke huske at vi var så sarte som mange foreldre og barn kan ha en tendens til å være i våre dager. Ja, det var en skam å være fattig før, og det er en skam nå. Men den gangen var vi fullstendig klar over at vi hadde klasseskille i Norge. Nå later vi som om det ikke eksisterer. Folk låner opp til pipa for å holde seg flytende i tevlingen med naboer og venner. Vi skal ha det samme, og det skal barna også!

     Ja, det er trist at ett åtte år gammelt barn inviterer til fødselsdag og ingen kommer. Ja, det er hjerteskjærende. Men hvor er de voksne? Hva tenker vi voksne med? Hvorfor skal et barn ha en gave hver morgen under adventstiden når et hav av gaver venter på julaften? Hvorfor tillater foreldre at ungene går fra konseptene om sønn eller datter får feil modell av ett eller annet fra Eplehuset? Hvor ble det av de hyggelige små fødselsdagene da alle kom med gelé og vaniljesaus, sjokoladekaker og pølsegryter? Er jeg helt ute? Er det noe jeg ikke forstår?

     Til jul i fjor fikk jeg et gammelt trau med hjemmebakte småkaker av en god venn som ikke har flust med penger. Det var den eneste gaven som fikk meg til å ta til tårene. Nå står det gamle slitte trauet på kjøkkenbordet hver dag med vekslende innhold. Jeg elsker det, men alle de dyre dibbeduttene og design-helvetes-blomstervasene jeg fikk inn i huset står stuet vekk i kottet. For der generøsiteten og kjærligheten ofte er fraværene handler det plutselig bare om prisen på gaven, eller merkelappen på ola-buksa eller jakka. Jeg synes det er galskap!

     Har du barn? spør du kanskje. Nei, jeg har ikke barn. Ok, da skal jeg sikkert holde meg for god til å mene noe som helst om dette? Det er mulig. Men om jeg hadde hatt barn skulle jeg dynket dem i kyss og kjærlighet, men forklart dem at det er ikke bra å kjøpe for mye hele tiden, at vi skal bruke tingene til de er oppbrukt. Ja, det er sikkert gammeldags. Men det er i slekt med den grønne og brue dunken, just saying.

     Men du kjøper deg støvler til NOK 6000 din hykler?

     Ja, og det er jeg litt flau for. Men jeg mobber som sagt ingen som ikke gjør det, og jeg kommer til å ha de støvlene i 10 eller 20 år. Og vi har hatt mange barn i huset opp igjennom årene. Og de har likt seg svært godt her hos oss. For jeg snakker til dem som de menneskene de er. Og ikke som noen sarte sjeler som må fores med sine minste ønsker til en hver tid. Og om du forteller dem at maten ikke hopper inn i kjøleskapet av seg selv i ung alder, blir det lettere for dem å klare seg selv når de skal ut i voksenlivet. Som da jeg nektet min kjæres niese loff med smør og sukker på fire ganger daglig. Det tok tre dager å venne henne av med det. Og jeg tror ikke hun knakk sammen av det. Snarere tvert i mot. Nå spiser hun hva det skal være.

     Men når fotballfruer og andre cupcake-dronninger blogger om at små unger MÅ ha klær fra kjente designere for å være lykkelige tenker jeg: We are fucked! Så inn i gampe-rævva fucked.

Advertisements

5 kommentarer om “DE SARTE BARNA

  1. Følger selvfølgelig bloggen din – det beste jeg leser på nett for tida – og det var utrolig gøy å se at akkurat dette innlegget komme på mail, bare noen sekunder etter at jeg selv postet en utblåsning om akkurat det samme! Til og med «Gucci» gikk igjen, haha! Herlig. Vel, etter å ha sutra ut i mitt innlegg, fikk jeg smilet tilbake av ditt. Man får prøve å holde huet på plass oppi alt dette. Takk for herlig lesning, igjen!

      • Herlig innlegg igjen. Og nei, du er ikke helt ute, tvert imot. Den beste gaven jeg har fått var en eske med hjemmelaget konfekt, riktignok av en venninde med flust av penger og generøs som tusen. Nettopp derfor, en gave laget med hjertet og jeg kan tenke meg mye plunder og lett østlandsk banning av det litt finere slaget !
        Det jeg syns er trist er at vi stjeler gleden fra våre egne barn, vi gir de ting før de i det hele tatt ønsker seg det, og frarøver dem muligheten til å virkelig glede seg.
        Nina

  2. Fantastisk treffsikkert, Sven. Du er en viktig stemme i samfunn som tidvis ser ut til å forgå i vulgærkapitalismens vold. Her leses til øyet blir stort og vått. Takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s