HADDE DET IKKE VÆRT FOR DEN FØKKINGS KULTUREN.

HADDE DET IKKE VÆRT FOR DEN FØKKINGS KULTUREN.

IMG_5960

     Første gang jeg kjente på følelsen av at virkeligheten var for trang var jeg elleve år og satt inne i en syrinbusk med en svart katt i armene. Katten var min fars og het Siri. Så ble jeg fjorten. Vi ble dratt inn i en teatersal via skolen. Det ble mitt første møte med noe jeg ikke ante fantes. Teater. Ibsens «Vildanden» ble ruller opp på scenen der oppe, og en fjorten år gammel gutt var hjelpeløst fortapt. Han fant sitt sted, noe som var større en virkeligheten. Og jeg undrer på hvem jeg hadde vært om ikke skolen hadde «truet» meg inn i den lille kinoen på hjemstedet mitt for å se teater.

     Seksten år gamel «rømte» jeg til Oslo og gikk rett opp til Nationaltheatret og stilte meg opp foran statuen av mester Ibsen og sa med nesten uhørlig stemme: «Her er jeg.» Mesteren var ikke synlig imponert. Men etterhvert kom jeg inn ved et teater, og ble der.

     Nå, over førti år senere jobber jeg fremdeles med teater selv om min far skrek seg hes: «Finn deg noe sikkert å leve av gutt!» Men jeg var ikke til å rikke. Ok, det har ikke vært noen dans på roser. Det har gått opp og ned, som i alle livsløp. Men jag har aldri mistet troen på at jeg arbeider med det som er viktig for meg.

     Teateret som sådann har jeg tvilt på mange ganger. Hvilken retning det tar? Hva er agendaen? Nå ser jeg at fler og fler teatersjefer pleaser røkla og setter opp den ene kiosk-velteren etter den andre. Penger i kassen klinger og alle er fornøyde?

     Nei, alle er ikke fornøyde. Vi som skriver ny dramatikk blir som regel henvist til det minste hjørnet i alle teaterhus. Vel, ikke alle, men de fleste. Ny dramatikk gjør seg best i festtaler fremdeles. Den henvises til «livredningsforsøk» og blir som regel «pusteøvelser» på festivaler. Vær gjerne uenig, men prøv å skriv et stykke og send det rundt til de store teatrene i Norge. Du kan belage deg på uker og år med stille bitter venting ved postkassen. Samtidig spørres det: Hvorfor tar ikke fler arven opp etter Henrik Ibsen?

     Før i tiden var slike som Ibsen teatersjefer. De sto øverst på maktpyramiden i teateret, de var selv adelen.

     Nå er dramatikeren ofte en «fiende» av produksjonen, en som ikke er ønsket på prøvene fordi man mener seg å vite at vi har «ømme tær» når regi og cast «kaster seg respektløst» over teksten. Det er vanskelig å skrive om dette, for det kan føre til at man oppfattes som «vanskelig» å samarbeide med. Og andre vil si at den nye dramatikken lever i beste velgående. Ja, det gjør den. Noen steder. Det er de minste og minst sette teatrene som spiller mest ny norsk dramatikk. Ære være dem for det!

     Etter 15 oppførelser har jeg forstått at det handler om å skaffe seg et nettverk. Finne sine teatre. Jeg har kanskje gjort en stor feil, jeg vanker ikke sammen med det skrivende folk. Jeg har ikke et slikt nettverk. Sitter ikke i hagen på Dramatikkens Hus og skåler med de likesinnede. For meg er det å skrive veldig privat, og det er et eget valg å flytte til et hus ved havet langt mot nord. Men det kan jo selvfølgelig medføre at du nesten sklir av globusen.

     For det meste av «viktig» teater skjer jo rundt Spikersuppa. Men nord for og ved Polarsirkelen lages og skrives det mye fint teater, men det er nesten umulig å få de store mediene til å skrive om det, lang verre å få dem til å ta seg tid til å anmelde oss. I 2013 skrev jeg Nordland Teaters største publikumsuksess noensinne – «Svarta Bjørn» men ikke en eneste avis sørfra satt i salen. Hva skjer? Ei heller på min aller siste «Siw Anitas Glade Jul» som også har vært/er en stor publikumssuksess.

     Jeg sutrer ikke. Vi lever mer enn godt nok her opp ved Nordpolens dørstokk. Men «Teater-Norge» slutter ved Trondheim, det er et faktum, selv om det ligger fem seks proffesjonelle teatre oppover langs leia og innover vidda. Og på mørke dager tenker jeg: Hva om jeg heller skulle begynne å skrive gode romaner? Så kunne en eller annen dramaturg eller teatersjef bearbeide en for scenen? Veien til en stor premiere på en scene i hovedstaden kan ofte synes lettere på den måten? Ah well, jeg vet ikke…

     I 2015 har jeg to urpremierer. På to nye stykker. Jeg trenger forresten en dramaturg til et av dem. Noen som vil ta et glass i den famøse hagen til våren? Jeg trenger litt selskap. Nå ligger skodda grå over fjorden. Dagen er fin og drømmen lever. Jeg er like feberhet som den gangen jeg møtte teateret som fjortenåring. Norge er et langstrakt land, men det meste er nord. Vi har flyplasser, hippe kaféer og kaffe latte her oppe.

     Kom kom! Og helt til slutt: Kanskje Dramatikerforbundet burde slå et slag for ny dramatikk som skrives nordpå?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s