HVEM ER BEST?

HVEM ER BEST?

IMG_6146

     Best? Det er i seg selv et umulig spørsmål når det kommer til kunst, for ikke å si scenedramatikk. Og svarene er like mange som det finnes publikumere. Når det kommer til sport kan man lett forholde seg til stil og stoppeklokke, men innen kunsten? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet i salen under geniforklarte forestillinger som et stort spørsmålstegn og ikke skjønt et dugg av hvorfor dette er så grensesprengende og fantastisk. Men vi lever i «terningkastenes tidsalder» der alt skal måles og veies av eksperter.

     Noen liker moren, andre datteren, for å være litt plump. Og når ekspertene mener og tror blir jeg alltid litt lattermild.

     Nå har det dramatiske hus sammen med (Morgenbladet?) satt seg ned for å finne ut hva som har «rørt seg» innen norsk scenedramatikk i tiden fra 1890 til 2013, og har landet på Hulda Garborg og noen andre overlevninger. Bare et nytt stykke har sluppet gjennom ekspertenes nåløye. «Jeg forsvinner» av Arne Lygre. Jeg har ikke sett det, men har fått med meg at alle snakker pent om det, og det settes opp i Sverige og mange andre steder. All ære og lykke til Lygre for det.

     Norsk scenetekst har da vel for pokker rørt på seg litt mer enn dette i løpet av mer enn hundre år?

     Hva med Tramteateret og «Deep Sea Thriller»? Hva med «off Spikersuppas» Sossens Kroghs mange uventede og friske krumspring på Scene 7? Hva med Cecilie Løveids nifse, nyskapende og flotte skuespill? Hva med Klaus Hagerup? Hva med Bjørg Viks «Sorgenfri»? Hva med alle oss som har skrevet musikkteater? Er det ikke fint nok til å huskes? For ikke snakke om alt det nye og dagsaktulle som har hendt ved Sogn og Fjordane Teater? Hva med alle urpremierene av norsk dramatikk på Nordland Teater? Bør jeg nevne all den flotte samiske dramatikken? En av dem er sogar blitt nominert til Nordisk Råd!

     Nei, hvem er best er et umulig spørsmål. Og noen vil alltid føle seg skuffet og oversett.

    Bergen-baserte Cecilie Løveid er en av våre tyngste og fineste dramatikere med en helt unik stemme. Hun kommer på alt det vi andre ikke kommer på, skriver det vi ikke tør.  Hun vrir og tvister. Men hun er altså ikke god nok for å havne på denne listen for verneverdig dramatikk? En skandale.

     Nå skal norsk dramatikk feire seg selv med korsang og kanonsalutt. Jeg velger å avstå. Jeg synes miljøet i Oslo er sekterisk og seg selv nok. Verken Dramatikkens Hus eller Dramatikerforbundet tar innover seg at det skrives i det ganske land. Det kommer en liten blomsterkvast til premieren, resten er stillhet. Vi overses av teatermiljøet og presse.

     Nei, jeg er ikke sur eller bitter for at jeg ikke står på denne listen. Jeg er i mot slike lister.

     Men jeg er sur for at norsk scentekst ikke er blitt utsatt for en litt bredere og mer undersøkende blikk. At man ikke har tatt seg litt mer tid. Og jeg vet hvorfor. Alt som skjer under radaren som ikke presse eller «Teater-Norge (hva nå det er?) får med seg eksisterer ikke, eller forbigås i stillhet. Og jeg kan tilstå, jeg var en av de mange som søkte dramatikerprogrammet på Dramatikkens Hus for jeg tenkte at det ville være hyggelig å ha litt selskap etter tretti ensomme år ved skrivebordet. Men jeg ble ikke tatt ut selv om jeg har femten oppførelser bak meg. Avslaget kom via en fellesmail der det sto «kvaliteteten på søkerne var så høy at du denne gangen ikke kom med» men «søk gjerne ved neste anledning»  Ja, jeg vet at man ikke kan forlange en slik plass, men et litt hyggeligere brev hadde vært fint.

      Nå er det slik at «hus kan ikke skrive» (sitat Liv Aakvik) og forbund kan heller ikke skrive. Skriving foregår ved skrivebordet. Og jeg skriver for publikum, ikke for å imponere andre skrivende eller for å havne på en liste. Det bør heller ingen andre gjøre. Så når jeg ikke er skuffet og bitter, hva er mitt poeng? Jo, det kommer her. Å måle kunst, all slags kunst er fåfengt og fjollete. Skal man si til folk som har grått sine tårer over noe at de har grått på feil grunnlag? Håne dem for at de har likt noe som ikke er godt nok?

     Når jeg en sjeden gang er på en samling eller et seminar om scenetekst kjenner jeg på et stort ubehag. Hvem er det vi speiler oss i? Hvem er det vi slår opp påfuglviften for? Jeg har en mistanke om at det er for hverandre? Det gjør med uvel.

     Og i teatersalene sitter publikum og undrer: Hva skjer? Skal ikke noen skrive noe fint snart? Noe som angår oss?

     Til sist: Hva med Olaug Nilsen, er det ikke det hun heter? Hvorfor har ikke hun fått verdens største pokal i gull? Det ville kanskje blitt for «stort og stygt?»

     Man blir forbannet! Ok, folk har meldt seg ut av forfatterforeninger og dramtikerforbund før. Men gratulerer med 75 år!

     Men om 100 år er ingenting glemt, selv om det man velger å huske kan man saktens undre seg over….

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s