DISSE MINE MINSTE

DISSE MINE MINSTE

IMG_4437

     Når noe hender med et barn blir vi alle provoserte og fortvilte.

     Når en ung pike forsvinner letes det med lys og lykte, når en ung gutt dør blir vi alle lammet av sorg. Så alt for tidlig, sier vi og tenner lys i veikanten, gråter stille og holder rundt hverandre. Barna er den største lykke i livet mitt! Hvor ofte har vi ikke hørt det? En liten engel gikk hjem til Gud, leste jeg i en dødsannonse for ikke så lenge siden. Jeg tør ikke tenke på hvordan det ville være å miste et barn.

     Vi går på glødende kull for barna våre, sier vi.

     Men i dag, rett før jul lever det barn i konstant frykt mens vi stresser rundt etter gaver for å behage dem vi elsker og bryr oss om. Saken om asylbarna er blitt en farse mellom rettsvesenet og UNE. Jeg sitter her mens statsminister Erna Solberg snakker på P2. Hennes fanesak er å slå sammen kommuner, økonomisk vekst etc.

     Hva skjedde med våre hjerter? En, nei mange familier sitter med gråten i halsen, er livredde der de brukes som evige kasteballer i det byråkratiske systemet. Det politiske Norge er fraværende. I løpet av uken går alle politikere ut i juleferie, men politi og UNE arbeider 24/7 og kan komme på døren når som helst. Og de gjør det som regel mens vi andre er opptatt med noe annet som f. eks å slurpe pinnekjøtt og ribbe, vise hverandre hvor storsinnede vi er.

     Jeg kan ikke kjenne på annet enn kvalme og avmakt for mitt eget land.

     Dette lille, en gang fattige Norge som fant sort gull under havet, som nå er blitt et egoistisk seg-selv-nok-land som kun bryr seg om sine nærmeste. Hadde det som noen hundre asylbarn er utsatt for gjeldt etnisk norske barn ville alarmen gått for lenge siden. Da ville vi dannet en følelsesmessig manngard over det ganske land. Vi ville alle gått fra konseptene og krevd politikeres avgang, regjeringens avgang osv. Men nå er det ganske så stille. Bare noen få ildsjeler står på døgnet rundt for å gi disse stakkers små en stemme.

     Media er ikke på barnas side. Men faktisk begynner folk flest å våkne.

     Man kan ikke laste barna for foreldrenes lovbrudd, sier fler og fler. Erna Solberg skal hjem til Bergen å ha en stille og rolig jul. Unge Høyre-politkere skriver kronikker om at folk som kommer med rasistiske og hatefulle ytringer bør beskyttes av ytringsfriheten i større grad en nå. Wtf, det gjelder jo ikke oss, med de andre. Hva om alle disse ytringene var rettet mot hvite velfødde og privilgerte unge menn i blådress? Ville man brukt ytringsfriheten som en fakkel for frihet da? Neppe.

     Du kan snakke deg vekk fra det meste. Du kan late som ting ikke er. Men disse barna blir ikke borte selv om vi tar juleferie. Nå skal en liten pike kanskje sendes til Afghanistan, et land hun aldri har vært i, og som regnes som så farlig at Norge ikke engang sender journalister dit lenger. Men det er ikke våre barn, så politkerne snur seg en annen kant, snakker om noe annet. Men det er vi, folket som sitter med makten. Kan vi bli kvitt noe så lite som palmeolje i matvarer, kan vi vel også påvirke det politiske Norge til å sette foten ned for UNE’s og politikernes ansvarsfraskrivelse?

     Om en uke vil Per Abel lese eventyret om «Den lille piken med svovelstikkene» og vi vil tenke at det hun en liten dansk pike som ikke fikk slippe inn ved bordet å spise kalkun og riskrem. Så brer vi over ungene. Setter døren på gløtt. Ber en bønn om at intet ondt skal hende oss og våre nære og kjære. Vi vil sende en tanke til de fattige, men ikke helt ta innover oss hva HC Andersen mente da han skrev dette eventyret som ikke lenger er et eventyr.

     Den lille piken med svovelstikkene er kommet oss så ubehagelig nær. Kunne hun ikke holdt seg der hun hører til?

     Men rett ved ligger hun våken i en seng, stirrer ut i mørket med vidåpne øyne. Var det en bil som stanset der ute på gaten? tenker hun. Hun reiser seg opp, går hutrende til vinduet på iskalde føtter. Gløtter ut bak gardinet. Nei, ikke denne gangen heller. Men om en time? Om to? I morgen?

     Øynene har ikke flere tårer å gråte. Nå er det bare redsel som gnager, spiller som en trist cello bak brystbeinet. Hun kryper inn under dynen, legger seg, ligger med vidåpne øyne som ikke har vært lukket en hel natt på lenge.

     Og på Facebook skriver nybakte mødre: Den som ikke har fått barn vet ikke hva lykke er. Nei, de vet faktisk ikke hva livet dreier seg om! Om du har en datter som du elsker, så del denne statusen. Og så nevnes mål og vekt en gang til, slik at alle skal få det med seg.

Advertisements

5 kommentarer om “DISSE MINE MINSTE

  1. Eg er så glad for at eg oppdaga denne bloggen din! Følger deg på e-post og opnar med spenning og iver kvar einaste mail.Seier som i reklamen; «Dagen er ikke helt den samme uten».Takk for at du er engasjert.Takk for din omtanke for dei svake.Takk for at du maler med sterke fargar! Vi treng deg Sven Henriksen.

  2. Glitrende skrevet, igjen. Er og glad jeg oppdaget bloggen din, en fryd å lese. Denne deler jeg gjerne, i motsetning til «Om du har en datter..» Fiffig avslutning, som setter ting i perspektiv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s