PARIS

PARIS

Cafe de Flore
Cafe de Flore

     Paris, denne fornemme pene fruen.

     Alltid litt furten og tilbakeholden. Høflig korrekt, vakker, men ikke særlig vennlig ved første møte. Paris er en erkegammel dame som du bør kjenne kodene til før du ber henne opp til dans. Men får du henne i godt humør er det ikke måte på hvor imøtekommede hun kan være der hun ligger med sine brede boulevarder og glitrende lys.

     Jeg kom dit første gang som sytten år gammel. Det er førti år siden, og jeg begriper meg fremdeles ikke på hennes humørsyke adferd mot fremmede. For du er ikke pariser om du ikke har bodd der i minst  ti generasjoner. Der New York slår ut med armene og ikke tar det så nøye er Paris en isdronning som ikke slipper deg inn før det behager henne selv. De franske kelnerne serverer deg med et skjevt smil og overbærende tålmodighet der du sitter ved kafébordet og bestiller på prikkfritt fransk (tror du), men selv den  minste lille aksent avsløres og besvares med et lite diskret hoderyst. Det meste i Paris er diskret. Eller alt.

     For du ruser ikke bort til en fremmed på gaten og spør: Hvor mye er klokken? Nei, du må gjennom en lang regle av høflige fraser før du kan komme fram med det du lurer på. Om du ikke følger spillereglene blir du fullstendig ignorert. Selv om de franske kvinnene er stilfulle, elegante og moderne bærer de et «indre korsett» og en «imaginær pudderparykk» og de parisiske mennene er ofte det vi i Norge vil kalle metroseksuelle eller i verste fall feminine. De går med draperte skjerf over skulderen, blanke sko og pene dresser, og har en sjødesløs eleganse over seg. Vel, de aller fleste.

     Der vi nordmenn inntar det offentlige som som mutte, litt sinte taskekrabber, sånn litt skeptisk på skrå langs fortauene, flanerer folk i de parisiske gatene som om de eier hele verden, og det har de for så vidt nesten gjort i perioder. Og her finner du ingen billige løsninger. Jeg har observert én eneste MacDonalds i byen, og et plastglass eller en papp-tallerken er ikke å se. Kaker er kunstverk og dagens retter på en bistro overgår selv en gourmetrestaurant i Oslo. Det er kopper og skåler, mugger og fat, duker og servietter i tøy, ikke noe knussel på noe som helst. Jeg elsker Paris for alt det den er, og det den ikke er. Paris later aldri som, den trenger det ikke, den gidder det ikke. Paris er seg selv nok. Og først etter mange år kysser den deg kanskje en gang på kinnet. Og etter enda flere år opplever du ett kyss på hvert kinn. Får du tre kyss er du inne. Jeg er der nå.

     Mange småbarns-familier sier: En gang i Paris og aldri mer. For i Paris finnes ikke «barne-menyer» må vite!

     Franske barn spiser det samme som voksne. De får tre-retters varm mat på skolen hver dag, og av en eller annen mystisk grunn sitter de stille ved bordet og spiser sammen med de voksne. Det kan selvfølgelig være at i Frankrike er ikke Kaptein Sabeltann-sverd og lignende rekvisitter tilgjengelig som barna kan løpe mellom bordene å fekte med, selv om Frankrike har fostret de to rock’n roll gutta Asterix og Obelix. Franske barn kan til og med gå på kunstutstillinger uten å skyte på Mona Lisa med vannpistol. Ja, jeg elsker Paris og Frankrike. Men om du tror Paris bare er en by for grinete gamle gubber, ta en tur opp på Pigalle.

     På toppen av byen ligger stedene du kan leve det glade liv. Går du alene som mann på boulevarden som går fra Pigalle og østover blir du dratt i frakken rett inn på verdens frekkeste freakshow med nakne damer som setter seg på fanget ditt og du må kjøpe en flaske champis til 500 euro før du slipper levende ut igjen. Her er det horer og transer av alle kjønn, alt hva hjertet begjærer. Og om du setter deg på metroen mot Place de la Bastille og går inn i Le Marais er heller ikke Sodoma ofg Gomorra så langt unna. Der dundrer The Village Peaople og det som verre er ut fra barer og diskoer som ligger tett som haggel.

     Paris har alt, og det du ikke finner der finnes ikke. Og byen har en egen evne til å se bort når det blir for pinlig. Men den har også et stort hjerte selv om det kan sitte langt inne. Bestiller du en cognac klokken 0800 om morgenen er det ikke noen som bryr seg, men om du bestiller en til vil kelneren nesten alltid spørre: Er det noe galt min herre? For en liten knert ved dagens begynnesle er rett og slett regnet som et lite oljeskift der i byen, men to? Det er ikke comme il faut.

     Snart reiser jeg ned igjen til denne fornemmeste av alle byer. Jeg har mine ømme punkter, steder der folk kjenner meg igjen. Det har tatt tid. Men i Paris føler du at du er midt i verden. Sitte på en kafé på Bld. St. Germain, det finnes ikke noe bedre. Det eneste skadelige med Paris er at når du kommer hjem til gamlelandet igjen og sier: Ha en god dag frue! når du går ut av en butikk så stirrer fruen rart på deg. Vel, bare det å kalle et menneske «frue» i Norge er vel en slags fornærmelse. But I love it. Ja, jeg elsker denne så furtne franske fruen over alle fruer.

     Bli med en gang da? Jeg skal vise deg Paris’ bankende hjerte! En jevn bankende hjerterytme som alltid er til å stole på. Vel, om du forholder dg til byens koder.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s