FADER VÅR av Sølvi Ytterstad.

FADER VÅR

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Hør kjære du som sitt med beste kort på handa.

Du som ser ned på alle krauman her på jord.

Du som lar bølgan slå evindelig mot stranda,

og gir næring nok til maten på vårt bord.

*

De sei at navnet ditt det skal vi holde hellig.

Vi prøve vel, men evnen er ei fattig sak.

Vi er så opptatt ut av ting vil handle billig,

og for vår neste tar vi sjelden i et tak.

*

Vi veit at helt til slutt så lar du skje din vilje,

her og deroppe, du kan være ganske kvass.

Så har du gitt oss båt med åra og med tilje,

og fullmakt til å styr vår egen livsseilas.

*

Bevare mæ, når du skal tilgi våre skyldner,

da blir det mykje å glatt over, vær du trygg,

for vi har rota livet til, det reine mylder,

og børa er blitt altfor tung or vårres rygg.

*

Nu må du frels oss fra å selge fleire våpen,

og fri oss fra å lat som om vi ikkje ser,

at rundt på kloden søv det folk med auan åpen,

for å vær klar å redde livet, mens vi ber.

*

Ja, hør nu her, kan du ‘kje led oss fra den onde?

Æ meine, hjelp oss til å godta vårres bror?

Om han er innvandrer, er doktor eller bonde,

på innersida er vi alle like stor.

*

Slipp til din vilje, lat oss få ei oppsatt liste,

slik at vi kan b’ynn å oppfør oss som folk,

men gjør det nu, vi har slett inegn tid å miste.

Og skriv det tydelig så ingen trenger tolk.

*

Lær oss å nyte denne stunda vi har sammen,

og sette pris på alle gavan vi har fått.

Men reiseveska den må stå igjen på trammen,

og hvis vi lystra dæ så skal vi få det godt.

*

For ditt er riket, du har hjemmelen til jorda,

og di er makta, æ blir berre amatør.

Allikevel, æ ber dæ merke disse orda,

det er ei bønn om hjelp. Æ sku’ ha skreve før.

*

Sylvi Ytterstad 1991

Fra: Hinnøystund.

HUSKELISTE

HUSKELISTE

JUL 2013
JUL 2013

*

slips til far

(han gir faen uansett)

konfekt til tante

noe personelig til mor

en liten ting til Eva?

Tiril, smykke i år igjen?

hva til de som har alt?

(de fleste)

uff, ungene!

pipe til bestefar?

to fadderbarn!!!!

(glemmer det hele tiden)

ikke se meg i speilet

nye hvitevarer – JA!

husk småfulgene, haha

sende noe til de i USA?

fikk ikke noe av Siri i fjor

ikke av Synnøve heller!

kanskje bare ett fadderbarn?

en geit til Emma?

(fnis)

fuck jula

fuck den faens jula!!!!

*

Sven Henriksen – uka før jul

DISSE MINE MINSTE

DISSE MINE MINSTE

IMG_4437

     Når noe hender med et barn blir vi alle provoserte og fortvilte.

     Når en ung pike forsvinner letes det med lys og lykte, når en ung gutt dør blir vi alle lammet av sorg. Så alt for tidlig, sier vi og tenner lys i veikanten, gråter stille og holder rundt hverandre. Barna er den største lykke i livet mitt! Hvor ofte har vi ikke hørt det? En liten engel gikk hjem til Gud, leste jeg i en dødsannonse for ikke så lenge siden. Jeg tør ikke tenke på hvordan det ville være å miste et barn.

     Vi går på glødende kull for barna våre, sier vi.

     Men i dag, rett før jul lever det barn i konstant frykt mens vi stresser rundt etter gaver for å behage dem vi elsker og bryr oss om. Saken om asylbarna er blitt en farse mellom rettsvesenet og UNE. Jeg sitter her mens statsminister Erna Solberg snakker på P2. Hennes fanesak er å slå sammen kommuner, økonomisk vekst etc.

     Hva skjedde med våre hjerter? En, nei mange familier sitter med gråten i halsen, er livredde der de brukes som evige kasteballer i det byråkratiske systemet. Det politiske Norge er fraværende. I løpet av uken går alle politikere ut i juleferie, men politi og UNE arbeider 24/7 og kan komme på døren når som helst. Og de gjør det som regel mens vi andre er opptatt med noe annet som f. eks å slurpe pinnekjøtt og ribbe, vise hverandre hvor storsinnede vi er.

     Jeg kan ikke kjenne på annet enn kvalme og avmakt for mitt eget land.

     Dette lille, en gang fattige Norge som fant sort gull under havet, som nå er blitt et egoistisk seg-selv-nok-land som kun bryr seg om sine nærmeste. Hadde det som noen hundre asylbarn er utsatt for gjeldt etnisk norske barn ville alarmen gått for lenge siden. Da ville vi dannet en følelsesmessig manngard over det ganske land. Vi ville alle gått fra konseptene og krevd politikeres avgang, regjeringens avgang osv. Men nå er det ganske så stille. Bare noen få ildsjeler står på døgnet rundt for å gi disse stakkers små en stemme.

     Media er ikke på barnas side. Men faktisk begynner folk flest å våkne.

     Man kan ikke laste barna for foreldrenes lovbrudd, sier fler og fler. Erna Solberg skal hjem til Bergen å ha en stille og rolig jul. Unge Høyre-politkere skriver kronikker om at folk som kommer med rasistiske og hatefulle ytringer bør beskyttes av ytringsfriheten i større grad en nå. Wtf, det gjelder jo ikke oss, med de andre. Hva om alle disse ytringene var rettet mot hvite velfødde og privilgerte unge menn i blådress? Ville man brukt ytringsfriheten som en fakkel for frihet da? Neppe.

     Du kan snakke deg vekk fra det meste. Du kan late som ting ikke er. Men disse barna blir ikke borte selv om vi tar juleferie. Nå skal en liten pike kanskje sendes til Afghanistan, et land hun aldri har vært i, og som regnes som så farlig at Norge ikke engang sender journalister dit lenger. Men det er ikke våre barn, så politkerne snur seg en annen kant, snakker om noe annet. Men det er vi, folket som sitter med makten. Kan vi bli kvitt noe så lite som palmeolje i matvarer, kan vi vel også påvirke det politiske Norge til å sette foten ned for UNE’s og politikernes ansvarsfraskrivelse?

     Om en uke vil Per Abel lese eventyret om «Den lille piken med svovelstikkene» og vi vil tenke at det hun en liten dansk pike som ikke fikk slippe inn ved bordet å spise kalkun og riskrem. Så brer vi over ungene. Setter døren på gløtt. Ber en bønn om at intet ondt skal hende oss og våre nære og kjære. Vi vil sende en tanke til de fattige, men ikke helt ta innover oss hva HC Andersen mente da han skrev dette eventyret som ikke lenger er et eventyr.

     Den lille piken med svovelstikkene er kommet oss så ubehagelig nær. Kunne hun ikke holdt seg der hun hører til?

     Men rett ved ligger hun våken i en seng, stirrer ut i mørket med vidåpne øyne. Var det en bil som stanset der ute på gaten? tenker hun. Hun reiser seg opp, går hutrende til vinduet på iskalde føtter. Gløtter ut bak gardinet. Nei, ikke denne gangen heller. Men om en time? Om to? I morgen?

     Øynene har ikke flere tårer å gråte. Nå er det bare redsel som gnager, spiller som en trist cello bak brystbeinet. Hun kryper inn under dynen, legger seg, ligger med vidåpne øyne som ikke har vært lukket en hel natt på lenge.

     Og på Facebook skriver nybakte mødre: Den som ikke har fått barn vet ikke hva lykke er. Nei, de vet faktisk ikke hva livet dreier seg om! Om du har en datter som du elsker, så del denne statusen. Og så nevnes mål og vekt en gang til, slik at alle skal få det med seg.

FØR DU SNUR DEG OG GÅR.

FØR DU SNUR DEG OG GÅR.

IMG_6611

*

Hei, er du i byen?

Ja, en snartur. Alt bra?

Ja, alt er bra. Du da?

Alt er bra her også!

Du ser godt ut. Blitt tynnere?

Takk. Nei, jeg er ikke blitt tynnere.

Ok, vel. Jeg må…

Ja?

Nei, det var hyggelig å se deg.

Ja, det var hyggelig å se deg også.

Sammen med Turid ennå?

Ja, if it works, don’t fix it.

Ja, haha, du sier noe.

Er alt i orden?

Ja jøss, hvorfor spør du om det?

Nei, jeg vet ikke, det var, nei, jeg vet ikke.

En kaffe?

Nei du, jeg har ikke tid, jeg må…

Ja, det må du vel. Jeg har det travelt selv.

Ja, huff, denne jula.

Ja, stress.

Men?

Ja?

Der kommer trikken min. Vi ringes?

Ja, vi ringes.

Men alt er vel ok?

Ja jøss. Skal bare handle de siste julegavene.

Gråter du?

Nei hvorfor skulle jeg gråte?

(tørr latter) Nei ,hvorfor skulle du gråte?

Ha det da kompis!

Jess, ha det.

Ha det da.

Du, det jeg sa…

Ikke tenk på det.

Nei, ok.

Men vi ringes.

Etter jul?

Etter jul.

Jeg savner deg.

Sorry, trikken.

(luftkyss)

(det begynner å snø)

(en blå trikk svinger rundt hjørnet)

Etter jul?

@

Sven Henriksen desember 2013

HVEM ER BEST?

HVEM ER BEST?

IMG_6146

     Best? Det er i seg selv et umulig spørsmål når det kommer til kunst, for ikke å si scenedramatikk. Og svarene er like mange som det finnes publikumere. Når det kommer til sport kan man lett forholde seg til stil og stoppeklokke, men innen kunsten? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet i salen under geniforklarte forestillinger som et stort spørsmålstegn og ikke skjønt et dugg av hvorfor dette er så grensesprengende og fantastisk. Men vi lever i «terningkastenes tidsalder» der alt skal måles og veies av eksperter.

     Noen liker moren, andre datteren, for å være litt plump. Og når ekspertene mener og tror blir jeg alltid litt lattermild.

     Nå har det dramatiske hus sammen med (Morgenbladet?) satt seg ned for å finne ut hva som har «rørt seg» innen norsk scenedramatikk i tiden fra 1890 til 2013, og har landet på Hulda Garborg og noen andre overlevninger. Bare et nytt stykke har sluppet gjennom ekspertenes nåløye. «Jeg forsvinner» av Arne Lygre. Jeg har ikke sett det, men har fått med meg at alle snakker pent om det, og det settes opp i Sverige og mange andre steder. All ære og lykke til Lygre for det.

     Norsk scenetekst har da vel for pokker rørt på seg litt mer enn dette i løpet av mer enn hundre år?

     Hva med Tramteateret og «Deep Sea Thriller»? Hva med «off Spikersuppas» Sossens Kroghs mange uventede og friske krumspring på Scene 7? Hva med Cecilie Løveids nifse, nyskapende og flotte skuespill? Hva med Klaus Hagerup? Hva med Bjørg Viks «Sorgenfri»? Hva med alle oss som har skrevet musikkteater? Er det ikke fint nok til å huskes? For ikke snakke om alt det nye og dagsaktulle som har hendt ved Sogn og Fjordane Teater? Hva med alle urpremierene av norsk dramatikk på Nordland Teater? Bør jeg nevne all den flotte samiske dramatikken? En av dem er sogar blitt nominert til Nordisk Råd!

     Nei, hvem er best er et umulig spørsmål. Og noen vil alltid føle seg skuffet og oversett.

    Bergen-baserte Cecilie Løveid er en av våre tyngste og fineste dramatikere med en helt unik stemme. Hun kommer på alt det vi andre ikke kommer på, skriver det vi ikke tør.  Hun vrir og tvister. Men hun er altså ikke god nok for å havne på denne listen for verneverdig dramatikk? En skandale.

     Nå skal norsk dramatikk feire seg selv med korsang og kanonsalutt. Jeg velger å avstå. Jeg synes miljøet i Oslo er sekterisk og seg selv nok. Verken Dramatikkens Hus eller Dramatikerforbundet tar innover seg at det skrives i det ganske land. Det kommer en liten blomsterkvast til premieren, resten er stillhet. Vi overses av teatermiljøet og presse.

     Nei, jeg er ikke sur eller bitter for at jeg ikke står på denne listen. Jeg er i mot slike lister.

     Men jeg er sur for at norsk scentekst ikke er blitt utsatt for en litt bredere og mer undersøkende blikk. At man ikke har tatt seg litt mer tid. Og jeg vet hvorfor. Alt som skjer under radaren som ikke presse eller «Teater-Norge (hva nå det er?) får med seg eksisterer ikke, eller forbigås i stillhet. Og jeg kan tilstå, jeg var en av de mange som søkte dramatikerprogrammet på Dramatikkens Hus for jeg tenkte at det ville være hyggelig å ha litt selskap etter tretti ensomme år ved skrivebordet. Men jeg ble ikke tatt ut selv om jeg har femten oppførelser bak meg. Avslaget kom via en fellesmail der det sto «kvaliteteten på søkerne var så høy at du denne gangen ikke kom med» men «søk gjerne ved neste anledning»  Ja, jeg vet at man ikke kan forlange en slik plass, men et litt hyggeligere brev hadde vært fint.

      Nå er det slik at «hus kan ikke skrive» (sitat Liv Aakvik) og forbund kan heller ikke skrive. Skriving foregår ved skrivebordet. Og jeg skriver for publikum, ikke for å imponere andre skrivende eller for å havne på en liste. Det bør heller ingen andre gjøre. Så når jeg ikke er skuffet og bitter, hva er mitt poeng? Jo, det kommer her. Å måle kunst, all slags kunst er fåfengt og fjollete. Skal man si til folk som har grått sine tårer over noe at de har grått på feil grunnlag? Håne dem for at de har likt noe som ikke er godt nok?

     Når jeg en sjeden gang er på en samling eller et seminar om scenetekst kjenner jeg på et stort ubehag. Hvem er det vi speiler oss i? Hvem er det vi slår opp påfuglviften for? Jeg har en mistanke om at det er for hverandre? Det gjør med uvel.

     Og i teatersalene sitter publikum og undrer: Hva skjer? Skal ikke noen skrive noe fint snart? Noe som angår oss?

     Til sist: Hva med Olaug Nilsen, er det ikke det hun heter? Hvorfor har ikke hun fått verdens største pokal i gull? Det ville kanskje blitt for «stort og stygt?»

     Man blir forbannet! Ok, folk har meldt seg ut av forfatterforeninger og dramtikerforbund før. Men gratulerer med 75 år!

     Men om 100 år er ingenting glemt, selv om det man velger å huske kan man saktens undre seg over….

HADDE DET IKKE VÆRT FOR DEN FØKKINGS KULTUREN.

HADDE DET IKKE VÆRT FOR DEN FØKKINGS KULTUREN.

IMG_5960

     Første gang jeg kjente på følelsen av at virkeligheten var for trang var jeg elleve år og satt inne i en syrinbusk med en svart katt i armene. Katten var min fars og het Siri. Så ble jeg fjorten. Vi ble dratt inn i en teatersal via skolen. Det ble mitt første møte med noe jeg ikke ante fantes. Teater. Ibsens «Vildanden» ble ruller opp på scenen der oppe, og en fjorten år gammel gutt var hjelpeløst fortapt. Han fant sitt sted, noe som var større en virkeligheten. Og jeg undrer på hvem jeg hadde vært om ikke skolen hadde «truet» meg inn i den lille kinoen på hjemstedet mitt for å se teater.

     Seksten år gamel «rømte» jeg til Oslo og gikk rett opp til Nationaltheatret og stilte meg opp foran statuen av mester Ibsen og sa med nesten uhørlig stemme: «Her er jeg.» Mesteren var ikke synlig imponert. Men etterhvert kom jeg inn ved et teater, og ble der.

     Nå, over førti år senere jobber jeg fremdeles med teater selv om min far skrek seg hes: «Finn deg noe sikkert å leve av gutt!» Men jeg var ikke til å rikke. Ok, det har ikke vært noen dans på roser. Det har gått opp og ned, som i alle livsløp. Men jag har aldri mistet troen på at jeg arbeider med det som er viktig for meg.

     Teateret som sådann har jeg tvilt på mange ganger. Hvilken retning det tar? Hva er agendaen? Nå ser jeg at fler og fler teatersjefer pleaser røkla og setter opp den ene kiosk-velteren etter den andre. Penger i kassen klinger og alle er fornøyde?

     Nei, alle er ikke fornøyde. Vi som skriver ny dramatikk blir som regel henvist til det minste hjørnet i alle teaterhus. Vel, ikke alle, men de fleste. Ny dramatikk gjør seg best i festtaler fremdeles. Den henvises til «livredningsforsøk» og blir som regel «pusteøvelser» på festivaler. Vær gjerne uenig, men prøv å skriv et stykke og send det rundt til de store teatrene i Norge. Du kan belage deg på uker og år med stille bitter venting ved postkassen. Samtidig spørres det: Hvorfor tar ikke fler arven opp etter Henrik Ibsen?

     Før i tiden var slike som Ibsen teatersjefer. De sto øverst på maktpyramiden i teateret, de var selv adelen.

     Nå er dramatikeren ofte en «fiende» av produksjonen, en som ikke er ønsket på prøvene fordi man mener seg å vite at vi har «ømme tær» når regi og cast «kaster seg respektløst» over teksten. Det er vanskelig å skrive om dette, for det kan føre til at man oppfattes som «vanskelig» å samarbeide med. Og andre vil si at den nye dramatikken lever i beste velgående. Ja, det gjør den. Noen steder. Det er de minste og minst sette teatrene som spiller mest ny norsk dramatikk. Ære være dem for det!

     Etter 15 oppførelser har jeg forstått at det handler om å skaffe seg et nettverk. Finne sine teatre. Jeg har kanskje gjort en stor feil, jeg vanker ikke sammen med det skrivende folk. Jeg har ikke et slikt nettverk. Sitter ikke i hagen på Dramatikkens Hus og skåler med de likesinnede. For meg er det å skrive veldig privat, og det er et eget valg å flytte til et hus ved havet langt mot nord. Men det kan jo selvfølgelig medføre at du nesten sklir av globusen.

     For det meste av «viktig» teater skjer jo rundt Spikersuppa. Men nord for og ved Polarsirkelen lages og skrives det mye fint teater, men det er nesten umulig å få de store mediene til å skrive om det, lang verre å få dem til å ta seg tid til å anmelde oss. I 2013 skrev jeg Nordland Teaters største publikumsuksess noensinne – «Svarta Bjørn» men ikke en eneste avis sørfra satt i salen. Hva skjer? Ei heller på min aller siste «Siw Anitas Glade Jul» som også har vært/er en stor publikumssuksess.

     Jeg sutrer ikke. Vi lever mer enn godt nok her opp ved Nordpolens dørstokk. Men «Teater-Norge» slutter ved Trondheim, det er et faktum, selv om det ligger fem seks proffesjonelle teatre oppover langs leia og innover vidda. Og på mørke dager tenker jeg: Hva om jeg heller skulle begynne å skrive gode romaner? Så kunne en eller annen dramaturg eller teatersjef bearbeide en for scenen? Veien til en stor premiere på en scene i hovedstaden kan ofte synes lettere på den måten? Ah well, jeg vet ikke…

     I 2015 har jeg to urpremierer. På to nye stykker. Jeg trenger forresten en dramaturg til et av dem. Noen som vil ta et glass i den famøse hagen til våren? Jeg trenger litt selskap. Nå ligger skodda grå over fjorden. Dagen er fin og drømmen lever. Jeg er like feberhet som den gangen jeg møtte teateret som fjortenåring. Norge er et langstrakt land, men det meste er nord. Vi har flyplasser, hippe kaféer og kaffe latte her oppe.

     Kom kom! Og helt til slutt: Kanskje Dramatikerforbundet burde slå et slag for ny dramatikk som skrives nordpå?

DET GRØNNERE GRESSET PÅ DEN ANDRE SIDEN

DET GRØNNERE GRESSET PÅ DEN ANDRE SIDEN

IMG_6529

du leter fremdeles

strever deg fremover

når glemte du

at jeg en gang var det grønnere gresset

på den andre siden?

det du bare måtte ha

du leter fremdeles

strever deg fremover

hopper over gjerder og lengter

mens tidens gressklipper slår drømmer ned

– du er alltid litt sent ute kjære

men jeg er altså

fremdeles

det grønnere gresset på den andre siden

kom over hit?

her er det smørblomster og fioler

ikke bry deg om løvetann-støvet

som blåser fra dette gamle hodet

en dag skal vi tas av vinden

alle som en

blir du med?

*

Sven Henriksen

desember 2013

TO THE LIGHTHOUSE

TO THE LIGHTHOUSE

IMG_3187

     Nettstedet Fyret er en gave til de reddeste bland oss.

     Fyret hevder å skulle bringe «de usminkede nyhetene til folk flest» Jeg kunne være fristet til å si fordekte løgner. For Fyret forteller ikke sannheter, det leter med lys og lykter etter saker som frir til folks redsel og fremmedfrykt. I går verserte en sak om «avlyst Lucia-feiring» og cupcake-dronninger og andre samfunns-engasjerte var ikke sene om å hyle opp om at «nå må noen sette foten ned asså!» og «nei, nå går det for langt!»

     Folk flest er ikke så nøye med verken kilder eller datostempel på nyheter.

     Når det kommer til linker på Fyret har de evig lang dato for holdbarhet og dagsaktualitet. Men når noen av oss sier et par ord om hvordan f. eks FrP støttet apartheid i Sør-Afrika får vi høre at vi er desperate etter å finne noe å hakke på den nye regjeringen for. Men en julefest i Drammen for tre år siden der en rektor fikk en fiks idé om å fjerne de mest symboltunge juletingene skal heftes ved debatten for evig tid. Tydeligvis.

     «Til fyret» er tittelen på en roman av Virginia Wolf.

     Det er en symboltung tittel. Et fyr viser vei i tåke og dårlig sikt. Nettstedet Fyret er ikke en veiviser, det tåkelegger en ikke så vanskelig debatt. Når det kommer til det å fjerne Lucia og julefest var det faktisk snakk om Jehovas Vitne-foreldre og ikke muslimske foreldre som satte fram er krav om å gjøre noen justeringer rundt jula. Men folk flest kan som sagt ikke lese og er ikke så nøye med detaljer når de klasebomber Facebook og Twitter med nødrop om at Norge og alle våre tusenårgamle tradisjoner er i ferd med å bli tatt fra oss.

     Men i går gikk altså hele cupcake-akademiet av skaftet mitt i Lucia-forberdelsene.

     Hvordan skal dette ende? Skal vi begynne med faste og ramadan? Skal ungene våre ende opp i hijab? Og min datter som håper så veldig på å bli årets Lucia er oppløst i tårer. Uff uff, i går var det mange fortvilte mødre med litt for god tid, og mange ulykkelige små miss sunshines som gikk gråtende til sengs. Så ære være Fyret som fyrer opp temperaturen i den norske julestria. Men lett litt på toppingen og bruk hodet. Hva skal muslimene med vår jul? Jeg har aldri hørt en muslim si et vondt ord om jula.

     Men det er jo så mye å være redd for når ingen fare lurer. Som en komiker en gang sa om de homofile:

     «Ah disse homsene som eter seg inn over alt. Pass på, når tar dem vel damene fra vårs snart!!!?

DE SARTE BARNA

DE SARTE BARNA

IMG_4728

     Jeg har aldri snakket babyspråk selv til språkløse spebarn som ikke forstår hva jeg sier. Jeg snakker til dem som mennesker i størrelse XS. Av en eller annen grunn tror jeg selv små barn gjerne vil bli sett som det, altså som mennesker. Når jeg prøver å rekonstruere egen barndom er det de direkte blikkene jeg husker, de uventede kjærtegnene og de åpne smilene voksne. Jeg husker verken ting eller julegaver. Vel, kanskje en rød trehjulsykkel jeg fikk da jeg var fire. Og mest av alt, jeg husker ikke det alle andre fikk som jeg selv ikke fikk.

     Det sies at foreldre er utsatt for kjøpepress. Ja? Hvem presser dem? Er det naboen? Handelstanden? Folk er voksne, er de ikke? Er det ikke lov å si: Men barn trenger ikke lekedresser fra Gucci eller hva det nå heter alt sammen? Hør her, mine skolebarn går i sine søskens avlagte og fravokste klær som fremdeles er like gode. Og hva pokker er problemet? Men om det er så vanskelig å ikke ha en genser til 3000 kroner i en designer-label kan vel dette fikses med noen enkle grep? Hva med å innføre et skolefag som heter valgfrihet til å gå i hva man vil? For frie valg er da etter hva jeg hører denne tids evangelium? Men er det kun frie valg innen strenge rammer? Jeg har inntrykk av det.

     For en tid siden satt en voksen mann på 37-bussen i Oslo og skrek til en kvinne i hijab: Du sot-kjerring, kan du ikke kle deg som vanlige folk gjør? Jeg snudde meg og sa: Hvorfor det? Skal hun kanskje kle seg som deg, du er jo så lik en gjennomsnittsgubbe at jeg ikke kan skille deg fra han som sitter ved siden av deg. Den sinte mannen sa at jeg skulle passe meg. Han hisset seg så opp at Dressmannjakka nesten revnet i glidelåsen over vomma. Ok ok, sa jeg, slapp av!

     Tilbake til barna. Er det ikke vi voksne som gjør oss selv og ungene sartere enn det vi behøver å være? Jeg er vel ikke et dårligere menneske bare fordi jeg ikke har den siste iPadda eller den siste iPhone’n? Ok, når det kommer til klær skal jeg holde kjeft. Jeg kan jo godt kjøpe meg et par skinnstøvler til NOK 6000, men jeg har råd til det. Men jeg ser ikke ned på folk som går i sko til NOK 199 fra en billigbutikk. Jeg har vært fattig eller blakk selv.

     Nå skal jeg ikke komme med en lang regle om seljefløyter og konlge-kyr eller hvor enkelt og fint alt var da jeg var barn. For alt var ikke så fint den gangen heller. Ungdomstiden var verre en barndommen. Jeg ville la håret gro ned over øreflippene jeg som alle andre gutter, og verden gikk under om jeg ikke fikk meg en orange høyhalset genser i nylon osv…! Jeg skal ikke nevne det store slaget om platåsko.

     Men jeg kan ikke huske at vi var så sarte som mange foreldre og barn kan ha en tendens til å være i våre dager. Ja, det var en skam å være fattig før, og det er en skam nå. Men den gangen var vi fullstendig klar over at vi hadde klasseskille i Norge. Nå later vi som om det ikke eksisterer. Folk låner opp til pipa for å holde seg flytende i tevlingen med naboer og venner. Vi skal ha det samme, og det skal barna også!

     Ja, det er trist at ett åtte år gammelt barn inviterer til fødselsdag og ingen kommer. Ja, det er hjerteskjærende. Men hvor er de voksne? Hva tenker vi voksne med? Hvorfor skal et barn ha en gave hver morgen under adventstiden når et hav av gaver venter på julaften? Hvorfor tillater foreldre at ungene går fra konseptene om sønn eller datter får feil modell av ett eller annet fra Eplehuset? Hvor ble det av de hyggelige små fødselsdagene da alle kom med gelé og vaniljesaus, sjokoladekaker og pølsegryter? Er jeg helt ute? Er det noe jeg ikke forstår?

     Til jul i fjor fikk jeg et gammelt trau med hjemmebakte småkaker av en god venn som ikke har flust med penger. Det var den eneste gaven som fikk meg til å ta til tårene. Nå står det gamle slitte trauet på kjøkkenbordet hver dag med vekslende innhold. Jeg elsker det, men alle de dyre dibbeduttene og design-helvetes-blomstervasene jeg fikk inn i huset står stuet vekk i kottet. For der generøsiteten og kjærligheten ofte er fraværene handler det plutselig bare om prisen på gaven, eller merkelappen på ola-buksa eller jakka. Jeg synes det er galskap!

     Har du barn? spør du kanskje. Nei, jeg har ikke barn. Ok, da skal jeg sikkert holde meg for god til å mene noe som helst om dette? Det er mulig. Men om jeg hadde hatt barn skulle jeg dynket dem i kyss og kjærlighet, men forklart dem at det er ikke bra å kjøpe for mye hele tiden, at vi skal bruke tingene til de er oppbrukt. Ja, det er sikkert gammeldags. Men det er i slekt med den grønne og brue dunken, just saying.

     Men du kjøper deg støvler til NOK 6000 din hykler?

     Ja, og det er jeg litt flau for. Men jeg mobber som sagt ingen som ikke gjør det, og jeg kommer til å ha de støvlene i 10 eller 20 år. Og vi har hatt mange barn i huset opp igjennom årene. Og de har likt seg svært godt her hos oss. For jeg snakker til dem som de menneskene de er. Og ikke som noen sarte sjeler som må fores med sine minste ønsker til en hver tid. Og om du forteller dem at maten ikke hopper inn i kjøleskapet av seg selv i ung alder, blir det lettere for dem å klare seg selv når de skal ut i voksenlivet. Som da jeg nektet min kjæres niese loff med smør og sukker på fire ganger daglig. Det tok tre dager å venne henne av med det. Og jeg tror ikke hun knakk sammen av det. Snarere tvert i mot. Nå spiser hun hva det skal være.

     Men når fotballfruer og andre cupcake-dronninger blogger om at små unger MÅ ha klær fra kjente designere for å være lykkelige tenker jeg: We are fucked! Så inn i gampe-rævva fucked.

ANNO 2013 – EN VAREOPPTELLING

ANNO 2013 – EN VAREOPPTELLING

Farfars tre hjemme i Fjellbygda i Malangen.
Farfars tre hjemme i Fjellbygda i Malangen. Foto: Eget.

     Tidlig mandag morgen. Det er ennu mørkt der ute. Sitter her ved dette gode arbeidsbordet. Svart kaffe i koppen og radioen surrrer sin sedvanlige tristesse om skattesvindel og de små tings viktighet. Jeg sitter her og teller lykkepunkter. Etterhvert som årene går har jeg begynt å se på livet som et timeglass som ikke kan snus. Det er mer sand i den nederste beholderen enn i den øverste. Et faktum det ikke er noen vits i å gråte over. Den fine sanden sildrer stadig raskere ned, sekundene tikker, blir til minutter, timer, dager og år. Ansiktet i speilet har gått noen runder, vært ute noen stormnetter, gode og vonde dager. 2013 har vært et av mine fineste år til nå.

     Ja, jeg teller lykkepunkter, noe jeg aldri gjorde før. Før var livet bare en serie hendelser jeg ikke dvelte så veldig ved. Nå har jeg lært meg å samle på dem på en annen måte. Ta vare på gode ord, ansiktsutrykk, kjærtegn og ømme blikk. Tenke tilbake på f. eks kvelden i går da alt klaffet på scenen. En umiddelbar kontakt eller kontrakt mellom scene og sal. Flow. Det er det vi går for vi som trosser sykdom og det virkelige liv, går ut under lyskasterne kveld etter kveld. Nå skal jeg ikke vikle meg inn i for mange svulstige spåkblomster, men det er en lykke når slike gode kvelder kommer. De er ikke så mange.

     Året 2013 begynte med urpremiere på musikalen «Svarte Bjørn» om den legendariske kokka Anna Rebekka Hofstad som ble en av mitt teaters største publikumsuksesser. Jeg hadde gleden av å skrive manuskriptet. Fine folk både på og bak scenen. Vi turnerte og hadde fulle hus hver kveld. Så fulgte den jeg spiller nå: «Siw Anitas Glade Jul» Jeg spiller den ennå og skal spille den over nyttår. Det er en fin ting å gjøre sammen med fine folk. Neste år skal jeg spille to gubber. En i en musikal, og en i Shakespeares «Stormen» Det gledes. Jeg som ikke var god nok til å komme inn ved Statens Teaterhøgskole har mer enn nok å gjøre. En kjent regissør, som forøvrig hadde regi på «Svarta Bjørn» sa til meg for over tretti år siden: «Drit i det, om du vil det nok, så blir det slik!» Og slik ble det. Mannen heter Stein Winge. Jeg er ham evig takknemmelig for de ordene.

Som Jörgen Forsmann i "Svarta Bjørn" Nordland Teater 2013
Som Jörgen Forsmann i «Svarta Bjørn» Nordland Teater 2013 Foto: Maiken Johansen/Nordland Teater

     Det er noe eget å sitte her å betro seg til en blogg. Når jeg skriver tenker jeg ofte ikke på at andre skal lese det jeg skriver. Men nå vet jeg jo at denne bloggen har veldig mange lesere. Folk kommer stadig å sier at de er glad for at jeg deler tanker og meninger, men noen ganger føler jeg at jeg kler av meg for mye. Men wtf. Men jeg tror det er viktig å dele lykke.

     Lykke er en vakker ting. Noe du faktisk kan bestemme deg for. Jeg snakker ikke om skylapper og livsløgn. Men i løpet av de siste årene har jeg lært meg å fokusere på det som er positivt og la det negative fare. I ungdommen og i begynnelsen av voksenlivet har de fleste av oss en hang til å dvele for mye over det vi ikke har mens vi glemmer å se det vi har. Vi tenker, om jeg bare får ditt eller datt skal jeg bli så lykkelig! Vel, lykken er ikke der. Lykken er i de små tingene. (svulstig, jeg vet) Men man blir ikke så redd for å være svulstig lenger heller, selv om du får størst publikum når du er negativ. For det er mye negativitet der ute. Og det er så lett å havne der, i dette mørke sutrehullet. Jeg vet.

Som Siw Anita i "Siw Anitas Glde Jul" Nordland Teater 2013
Som Siw Anita i «Siw Anitas Glde Jul» Nordland Teater 2013 Foto: Bjørn Leirvik.

     Sanden i timeglasset sildrer stille her jeg sitter. Noen ganger kan den lydløse lyden bringe fram panikk. Skal livet virkelig ta slutt en dag? Hvorfor har jeg lært alt dette, og så skal jeg ikke være her mer? Det kan virke så forgjeves når du havner i de tankebanene. Men slik er det. I rest my case, hever hodet, går videre mot alt som skal komme. Det nytter ikke å spørre seg selv: Hvorfor visste jeg ikke alt dette når jeg var ung? Ja, livet er en merkelig ting jeg bruker dagene til å forstå. Men også til å lære mer.

     Året 2013, tusen takk for alt du hadde med deg. Og hva 2014 vil bringe vet jeg noe om, men slett ikke alt. Isen vi går på er tynn, veggene stadig skjørere. Denne reisen er forutsigbar med også usikker. Jeg skal ikke bable om «leve i nuet» og alt det der, men det er noe med øyeblikket, dette øyeblikket her jeg sitter og knatter på  Mac’n og radioen surrer i bakgrunnen. Nå ser jeg en strime lys der ute i horisonten, begynnelsen på en ny dag. Jeg har fri. Jeg skal ikke gjøre noe som helst, kanskje kjøpe et par julegaver. Jeg er mer en fornøyd. Jeg sier takk for de fine dagene. For at jeg har funnet kjærligheten. Jeg er frisk. Jeg er sånn passe lykkelig. Og nå slutter jeg å skrive før jeg blir helt Oprah Winfrey her. Life, blessed be. Det er lov å si takk. Tusen takk. Tusen takk skal du faen meg ha, livet!