ET FRITT MENNESKE?

IMG_0055

Vi er alle farget, fanget og rammet inn av den flokken vi velger å holde oss tett til.

Og alle flokker har sine koder, meninger og rammer for hva som er akseptert. Det skal mot til å bryte med det. Forleden var jeg i et selskap der en kvinne snakket litt utenfor manuskriptet som gjelder for slike sammenkomster. Noen sukket: Å, hun skal alltid være så spesiell! Men jeg så en uro ved bordet, noen hadde gått over en grense og rokket vet det «vi alle er enige om» i vår lille krets. – «Jeg liker ikke muslimer!» sa kvinnen. Vi sier ikke slikt i vår krets av opplyste og dannede mennesker. Vi forholder oss saklig og dannet til det meste. Nei, nå skal vi ha det hyggelig dere, og du Berit bør vel kanskje ta en kopp kaffe! sa verten. Og så gikk vi inn i en nyansert debatt om reservasjonsretten mot abort.

Svært mange av oss orker ikke å forholde oss til alle de abrupte ytringene på nettet. Og kommentarfelt i avisene, nei vet du hva, den gørra leser vi ikke!  Jeg liker ikke muslimer, er jo en ganske fjollete ting å si, for ingen av oss kjenner vel alle muslimer. Jeg kan heller ikke reise meg opp ved bordet å si: Jeg liker ikke Høyre-folk! og forvente å bli tatt seriøst. Men jeg liker ikke alle muslimer jeg har møtt, på samme måte som jeg ikke fikser mange av de Høyre-folkene jeg har hatt med å gjøre. Jeg har også møtt en del store klyser på venstre side av midtstreken i norsk politikk bare så det er sagt. Men nå mener jeg at man først er individ, så er man alt det andre som kjønn, legning, politisk farge og religiøst ståsted.

Debatt på nett, Facebook og Twitter, blogger og andre ting blir ofte forstyrret av dårlig lytte og leseevne, og at de fleste av oss er forutinntatte. Vi har ofte bestemt oss på forhånd om at vi selv besitter sannheten og alle andre er idioter, og da kan det lett gå i ball. Sannheten er mer nyansert enn som så, og den ligger alltid et sted på midten. Men folk er veldig hårsåre når det kommer til det å ytre seg. Jeg kan jo ikke si en eneste negativ ting om våre nye landsmenn før man får kastet «rasist» og det som verre er etter meg! piper mange. Derfor holder jeg kjeft når man skal knebles på den måten! Hørt den før? Og slik knebler vettuge mennesker seg selv og går inn i tausheten fordi de kanskje ikke er så flinke til å ordlegge seg, eller våger å være stayere i en vanskelig debattflora. Det er synd.

Jeg får mye pepper for ting jeg skriver. Mange mener jeg generaliserer, og det gjør jeg sikkert ganske ofte. Og på grunn av at jeg skriver det jeg gjør har folk flest plassert meg på venstresiden i norsk politikk, noe som er feil. Jeg kan åpent fortelle at jeg ved siste valg stemte på MDG som verken er på høyre eller venstre side. Så vet dere det. Men det betyr ikke at jeg ikke kan være uenig med begge sider, og også mitt eget parti. For jeg er først menneske, så er jeg alt det andre. Både venstre og høyre i norsk poltikk og i politikk ellers har en stor porsjon selvhøytidelighet over seg, og ynder å skape fiendebilder.

Jeg tro vi hadde vunnet mye på å være litt mer storsinnede overfor hverandre, og gi hverandre rett der vi har rett. Men som en venn av meg i Høyre sa i går: «I politikk handler det ofte om å snakke varmt om ting du er i mot, samt å holde et glatt ansikt i alle situasjoner!» Jeg kjente at den var en real turn off. Men sa hun: «Du kommer sikkert til å stå på en liste selv ved neste valg!» Over my dead body! Da spiller jeg heller i dårlige teaterstykker i fire år.

DEN GAMLE DAMEN OG ELVEN

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Hun står der i en mørk vinterkåpe, kaster biter av brød til fuglene som svever over det skitne vannet i Seinen.

Jeg står på broen og ser på henne, lenge. For ingenting haster for noen av oss i dag. Eller hva vet jeg? Kanskje hun er en hardt arbeidende kvinne som endelig har fått en etterlengtet fridag? Jeg ser den ene armen hennes løfte seg, en brødskorpe går i bue gjennom luften og treffer vannet et lite sekund før den snappes opp av et glupsk fuglenebb. Jeg zoomer henne tett inn med linsen, ser de små hårspennene som holder det tykke grå håret på plass. Ser henne lene seg mot rekkverket og stirre ned i elven. Kanskje har hun bodd hele livet på denne lille øya i elven som deler Paris i to, eller har hun nettopp kommet fra Santiago etter førti år borte fra Frankrike? Å betrakte fremmede byr på så mange muligheter. Du kan dikte så mange mulige historier. Hun har et tungt litt slavisk ansikt, men kan også være fra Bretagne eller Normandy. Eller Polen?

Jeg står i regnet, stille, på denne broen jeg har gått så mange ganger før. Ser denne gamle kvinnen som mater fuglene. Det synker noe dypt inne i meg. Jeg er ikke gammel, ikke ennå, men det nærmer seg sakte. Snart skal jeg erkjenne, du er gammel. Hvordan vil det bli? Når kroppen en dag kommer til å svikte meg? Når jeg ikke lenger kan hoppe i skoene å gå i fire fem timer gjennom en stor by? Når jeg kanskje ikke kan gå i det hele tatt? Jeg kjenner en dyp sorg synke i brystet. Men også en vill glede. Over at jeg kan stå å føle en slik ømhet for denne kvinnen jeg ikke kjenner. Tenker at jeg skal stille meg ved siden av henne ved elvekanten å si: God dag frue. Men jeg er en sjenert nordboer som ikke gjør slikt. Vår tilbakeholdenhet ligger i blodet.

Før var gamle damer og menn bare gamle damer og menn. Nå angår de meg på en annen måte. Jeg er liksom blitt the first runner up når fler og fler eldre venner dør og blir borte. Livet banker på. Det er mindre sand igjen i den øverste enn i den nederste beholderen i mitt livs timeglass. Det er bare å erkjenne det. Jeg går av broen, går langs de høye murene ved elven. Ser den gamle kvinnen ovenfra. Hun nynner visst? Og det er mer brød i posen. Plutselig velter gråten opp i meg. Det er en god gråt over at livet er så fint å leve. Jeg ser en måke fly med en brødbit i nebbet, setter seg på et hustak og spiser. Jeg tenker at dette øyeblikket er noe jeg skal huske. At dette er livets magi når et fremmed menneske kan vekke så mange følelser i meg. Jeg snur meg vekk fra elven, går mot Le Marais for å få meg noe å spise. To kinesiske kvinner passerer meg rett før Rue Rivoli. De ser på meg og smiler. Vi er fremmede som møtes i det kalde parisiske regnet.

Eller hvem er egentlig en fremmed?

SELV GUD ER BARE ET KLIKK UNNA

Sacre Cour Paris France
Sacre Cour Paris France

Jeg setter meg på den lille snirkle-bussen opp til Montmartre.

Går av ved legendariske Place du Tetre og ser tårnene på staselige Sacre Cour trone mot den koksgrå parisiske himmelen. Regn. Det blåser friskt. Jeg hadde ikke tenkt å gå inn i katedralen, men jeg føler trang til å varme meg litt.

Jeg åpner den tunge eiketre-døren og går inn i kirkerommet. Det står en hvitkledd pater og snakker for døve ører der oppe. Mens øynene venner seg til tussmørket der inne ser jeg lysene fra hundrevis av dataskjermer, iPads og iPhones som klikker og filmer. Folk fra Kina og USA wherever forteller de der hjemme at de er vitne til en live gudstjeneste.

Kineserne eller hva de er (de er jo så like disse folka:-)) peker og fyrer av høyfrekventerte lattersalver. Amerikanerne brauter seg fram til alteret og stikker nesten kameraer og dibbedutter opp i preste-skjegget selv om det står store skilt som forteller at fotografering og filming er strengt forbudt.

Jeg setter meg stille ned og hører på den dype franske (litt sexy) stemmen som leser dagens tekst mens turister med ungeskokker og barnevogner peker og kakler i vilden sky på alt fra gresk til stavangersk.

Først når den korte prekenen er over løfter jeg ulydig mitt eget kamera mot takhvelvingen og tar et raskt bilde. For hva skjedde med respekten for kirkerommet?

Ok, Sacre Cour er en av verdens største turist-attraksjoner, men den er faktisk også nærkirken til folk som bor oppe på Montmartre. Men what the fuck, man må jo fortelle verden hvor man er når man er der?

Og ungene må da få lov til å velte et par lys som noen har tent for å minnes sine kjære? Gud er vel bare et klikk unna han også? På vei ut vurderer jeg å tenne et lys for Steve Jobs, men lar det være.

VAGABOND WAYS

SAMSUNG CAMERA PICTURES

– Du, all den reisingen din, hva er det du flykter fra, spør venner meg av og til.

Jeg flykter ikke, jeg leter. Ok, men finner du det du leter etter da? Både ja og nei.

Jeg liker liker best å forlate steder, og jeg er en mester i lengsel, jeg kan ikke forklare det på noen annen måte.

For lenge på et sted? Jeg blir nervøs av det. Jeg hater gjentakelser. At de samme tingene skjer om og om igjen.

Det enste stedet jeg er en stayer er i kjærlighet. Men jeg er best når jeg forlater og kommer tilbake. Den jeg elsker vet at dette er meg.

Nå sitter jeg på en kneipe, eller kneipe, et hipt sted i Paris og ser byen våkne.

Det er søndag, men verdensbyen har nok å gjøre.

Nå sleper en gammel mann en trillebag der det stikker opp en baguette og en bunt tulipaner etter seg, og damen i ostebutikken slår opp dørene. Hun er har et tungt Bretagne-ansikt og løs hårknute. Hun har vært her i alle år, i denne gaten som heter Rue Cadet.

Sitter og tenker på den lille byen hjemme som sikkert ligger øde og forlatt.

De fleste menneskene som bor der rømmer opp til hyttene sine i fjellet i helgene. Man vet aldri om kaféene er åpne, og mennesker er sjelden vare i gatene på en søndag morgen.

Her flyter elven av mennesker forbi, stadig på vei til steder og ting jeg ikke vet noe om. Jeg blir aldri lei av å betrakte dem.

En due stirrer på meg  med knappnålsøyne, et klart direkte morgenblikk. Bonjour, sier jeg til duen og drikker en slurk kaffe.

Vel, duer bryr seg ikke. Hvorfor skulle de det?

Tamme fugler lengter. Ville fugler flyr.

Nå ringer jeg hjem….

VI GÅR FOR GULL SAMME FAEN!!!

282929_10151853730521078_2006948064_n

Foto: Reidar Deadswan Engesbak.

NORGE er en sportsnasjon, ikke noe galt i det.

Det er aldri sporten det er noe galt med. For sport er bra for helsen, det er derfor store deler av det norske folk sitter lenket til sofaen i to uker hver gang det er et skirenn og legger ut hurrarop og ti tusen utropstegn på Facebook og Twitter 24/7, og selv de mest heterofile mannfolk klasebomber nettet med mannsnavn og fjortishjerter!!!!!! Det er nesten noe homo-erotisk over det hele.

Og selvfølgelig er det gøy å vinne. Det gjør godt for nasjonalfølelsen som for øyeblikket ligger nede. Vi vet hvor få vi er, hvor små vi er, vi vet hvor vi bor. Helt oppe ved nordpolens dør-stokk bor vi, stakkars oss. Så gullmedlaljer en en trøst i dette lille landet, og en fin måte å hevde oss på. For vi er et liten mygg av et land som ikke har så mye å bidra med i verdenssammenheng.

Sport er sport og ikke politikk! sier de som er mest opptatt av sport.

Og at vår statsminister reiser til Russland under OL er helt ok, hun skal jo bare dra for å heie på våre helter. Helter? Kan man slutte å kalle folk som går på ski og skøyter for helter? De bidrar ikke med annet enn å gå fortest for å vinne en medalje? Nå har jeg ingen motforestillinger mot folk som går på ski, jeg går på ski selv. Men i OL er de olympiske verdier er ikke lenger på dagens agenda. OL er blitt en stor pengemaskin der landene som arrangerer prøver å overgå hverandre i gigantomani. Det har blitt en tevling som handler mer om å vise seg fram med smørsiden opp enn å vinne gull. For uansett hvor pil råttent landet er, så vaskes det og pyntes, og alle utskudd som ikke passer inn i eget selvbilde stues vekk under evenementet. Dette vet de fleste av oss, men det er muligheten for å vinne gull som trigger, er det ikke?

Norge vil gjerne ha OL i 2022. Og Erna og den blå regjeringen vil gjerne ha OL til Oslo. Derfor lønner det seg dårlig å bli uvenner med smilefjes Heiberg og de høye gubber som styrer OL-spetakkelet? Så Solberg reiser til OL for å sitte på tribunen der hun «bare» skal heie på våre helter, og «om muligheten byr seg» la et «ord falle om menneskerettigheter» Men hvem er ufin i et coctailselskap? Man løfter ikke glasset og sier: «Faen ta deg Putin, du kan ikke behandle mennesker slik!» For lederen for noe som mistenkelig ligner på et diktatur ville kunne komme til å straffe deg? Det kunne gå ut over handelsavtaler og godt naboskap? USA risikerer mer enn Norge når de uteblir fra Putin-festivalen. Men lille Norge logrer som små hunder alltid har logret.

Russland i dag: Nå stenges teaterhus som spiller stykker som har et lite snev av queer på sitt reportoir. All «homopropaganda» er strengt forbudt. Det er fritt fram for å lokke homofile via fake nettsider for så å banke dem opp og lemleste dem uten at politiet løfter en finger. Norge er et av de landene som har kommet lengst når det gjelder like rettigheter for alle unasett ståsted. Men når det kommer til sport slipper vi alt vi har av gode forsetter.  Vi blir tonedøve og umusikalske. Jeg kan ikke føle annet en forakt for vår statsminister som ikke sier rett ut: «Det er ikke etisk av meg å reise dit slik det er nå! Det vil sende feil signaler.» Men når man selger kvinners rett til å bestemme over egen kropp i Norge for å komme til makten, hva er vel noen skarve homoer i Russland mot gull og muligheter for en OL-jippo i Oslo? @flau.no

VI SOM ER ENIGE OM DET MESTE

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Foto: Passage Panoramas Paris.

Jeg føler et stort ubehag i å være sammen med mennesker som er enige om det meste. Disse som sitter rundt bordet med hevet glass og nikker megetsigende til hverandre med et skjevt smil på leppene. Eller vi. Oss. Vi som mener å vite hva god og viktig kunst er, som blåser av det billige og det enkle, den brede kunsten som folk flest liker, den som ikke har noe budskap, som ikke tar stilling, som er såpeboblelett og kun er til for å underholde.

Ja, jeg har vært slik selv tidligere i livet. Jeg var så redd for ikke å passe inn blant mennesker det lønte seg å holde seg inne med for å komme seg opp og fram her i verden. Nå er jeg mer modig, jeg tør å like det jeg liker, og si at jeg ikke liker det jeg ikke liker. Jon Fosse kjeder meg. Jeg sier det rett ut. Triste, lett deprimerte mennesker i grått og sort som aldri ler kjeder meg også. Alle disse som er redde for begeistring og glede. Du vet hvem jeg mener. Jeg har vært slik selv.

Det tar litt tid å våge. Tørre å tone flagg, bli den man vil være.

Men jeg har også store problemer med folk flest, som noen kaller dem, som mener at de alle fleste av oss kulturfiffere hevder å vite hva som er godt eller dårlig. For vi mennesker er så mangt og mye, i alle fløyer. Det leses smal literatur i høyblokkene på Stovner og i villaer på Ullern, og det danses til Sputnik både på Frognerparketten og på lokalet i Porsgrunn. Her forleden så jeg en teateranmelder sitte på en flyplass med en vedig smal og viktig bok godt synlig for alle. Det kan selvfølgelig hende at boken både er god og viktig, men jeg ble litt fnisete av hele scenen.  For vi kler alle på oss den rollen vi helst vil spille her på jorden. Og det hadde jo ikke tatt seg ut om denne seriøse anmelderen hadde sittet og bladd i Henne eller Norsk Ukeblad, sånn imagemessig mener jeg.

For tiden er jeg i Paris. På metroen sitter veldig mange med en bok i hendene og leser mens de beveger seg gjennom verdensbyen. Her er det ingen klasseting å lese. Her leser folk i alle fasonger og utgaver. Men så er kultur i Frankrike like viktig som luften folket her puster inn. Jeg vet ikke, kanskje kunsten har tatt et litt for stort skritt vekk fra folket hjemme i Norge? Hvem nå folket måtte være? Ja, jeg tror det er litt for mye snobberi i norsk kunstliv.

En norsk teatersjef sa nylig: Er det ikke bedre at folk går å ser det enkelte av oss kaller dårlig kunst enn at de ikke ser kunst i det hele tatt? Jeg kunne ikke være mer enig. Ja, jeg vet at jeg skiter i eget reir når jeg skriver dette. Men det er deilig å slippe en bæsj på duken i det så alt for konforme og til tider strenge kulturlivet i Norge.

Og jeg blir så lei folk som sier: Dette er en viktig tekst, et viktig stykke, en viktig bok! Viktig for hvem? Jeg har sett og lest mye av det jeg er blitt fortalt er veldig viktig, men ikke fått noe ut av det. Så det var ikke viktig for meg. Men det kan selvfølgelig være viktig for andre.

Jeg liker smalt teater, men ikke fordi det er smalt. Jeg liker musikaler om de er bra. Jeg liker smale og brede bøker. Jeg liker til og med ett par låter av DDE. Men jeg tenker alltid når eliten tar en kunstner inn i varmen: Så trist. Nå skal alle beinfly etter henne inn i blodtåka. Og etter noen år så svikter hun. Hun var ikke så god som vi trodde. Og så slippes noen andre inn. For vi som vet hvordan og hva alle kunstnerisk viktige ting skal være er noen vampyrer. Blodsugere i sort og grått. Har du noen gang sett en vampyr smile?

OM Å SKYTE SEG SELV I FOTEN

IMG_4636

(Hva den rosa kaninen har med denne teksten å gjøre? Ingenting!)

Det er bare én sport som er farligere enn basehopp, og det er å kritisere Norge.

Særlig utsatt er du om du reiser mye til utlandet og trekker sammenligninger med hvordan ting ordnes der ute. Sier du at nordmenn er litt uhøflige blir det strengt tilbakevist av alle. For noe sludder! Her hjemme på berget liker vi ikke sånn overflatisk sliskete høflighet som bare er utenpå, vi er et land av bamseklemmer og store svulstige ord i festlig lag som f. eks på 17. mai og ved jubileer, men uhøflig? Nei hold kjeft, jævla vagabond eller bli i utlandet til du dævver!

Skulle du komme til å si at vi er oss selv nok, kanskje litt selvopptatte og egoistiske blir du klasebomba med: «Og det sier du din fjott som gnager deg gjennom Paris og New York på østers og sånne ekle ting som folk slafser i utlandet! Er du ikke klar over hvor mange fattige det er i Norge, hvor mange som sliter? Og vi barnefamiler kan ikke bare stikke til utlandet når det passer oss! Selv om du liksom sitter på en fortauskafé og later som du jobber, men skriver TEAAAAATER! Hold kjeft sugerøret-rett-i-statskassa-snylter!!!

Apropos barnefamilier. Skulle du våge deg utpå å si at du lurer på hvorfor ikke norske barn kan spise det samme som de voksne når barn stort sett over hele verden kan det, får du høre at «du som ikke har barn aner ikke hva du snakker om!» Har du prøvd å få et barn til å spise fisk???? Ja, det har jeg, og det gikk helt fint. Noe det gjør om du ikke sier: «Nå skal onkel lære deg å spise noe som er veldig veldig vanskelig å like, noe som heter fisk som nesten ingen barn liker.» Og dropper du den replikken og pakker fisken inn i noe annet snadder så glir den ned i svelget på store og små. Men da er hylekoret ute: Nå ja! Dere homser har jo all verdens tid til å dille og dalle med den der økologiske designermaten deres, mens vi som sitter i tidsklema må ta til takke med drittmaten fra Rema1000!!!!! Hold kjeft tulling, du aner ikke hvordan vi har det!!!!!!

Om du skulle komme til å si at nordmenn ikke bryr seg om ting som ikke skjer i utlandet. Jeg snakker selvfølgelig ikke om hendelser som involverer nordmenn som forulykker utaskjærs, så får du høre: Er det ikke nok å feie for egen dør liksom??? Og vi driter vel i hva andre land mener om oss!!! Skal liksom Sverige fortelle oss at vi er noe jævla rasister???? Det har da vært både og der og, just saying, hø hø!!!

Og om (verst av alt) du skulle komme til å kritisere NRK for at de sender for mye sport, da går alle bananas. Men så skru over på en annen kanal da for faen!!! Kan du ikke se på TV2 liksom??? Men de sender sport der og! Men sååååå skru av tv’n da, du trenger vel ikke se på tv på en lørdag eller en søndag??? Kan du ikke gå en tur??? Men jeg betaler tv-lisens jeg og, og jeg liker ikke sport, jeg vil ha litt mer kultur! Hæææ, kultur? Føkk finkultur-dritten!!! Fotball og ski er vel for faen kultur nok??? Men jeg vil ikke gå tur! Så drit og dra da!

For det ække ytringsfrihet i Norge lenger. Du kan nesten ikke si noe som helst vet du. Det eneste du slipper unna med er å si noe om at det dør 1200 unger i Syria hver uke. Da er det nesten dørgende stille. Men hvorfor skulle vi bry oss? Kan vi ta det etter fotballkampen, det er så jævla spennende akkurat nå. Norge har nesten skåra to ganger, og dette er en skjebnekamp!!!!! Skjønner’u?

EN FACEBOOK-SAMTALE OM DAGENS VÆR

IMG_4811

Deilig vær i dag. I’m blessed.

Det er ikke så jævla fint!!!!

Jo, været er fint her jeg er!

Hva så? Her er det regn!

Ja vel?

Hva da «ja vel»?

Du trenger ikke lese alt som står på min vegg vet du.

Å? Hva mener du med det?

Jøss? På tuppa i dag?

Ikke snakk til meg på den måten!

Jeg snakker ikke til deg, jeg skriver!

Det der er hersketeknikk!

Hva faen, jeg sa jo bare at det er fint vær.

Her er det ikke fint, sa jeg!

Så synd for deg da.

Skjønner ikke hvorfor vi er venner på Facebook. Vi har jo aldri truffet hverandre.

Slett meg da. Feel free!

Hvorfor snakker du engelsk din dust?

Jeg snakker ikke, jeg skriver!

Du er i Norge!

Ja, det er jeg smertelig klar over!

Så flytt til utlandet da, om alt er så jævlig her!!!

Jeg har bare sagt at det er fint vær! Hva feiler det deg?

Drit og dra!

Love you right back!

Dra til helvete, er lei sånne folk som deg som legger ut teite selfies av seg selv!

Det var du som ville være en venn!

Oh, fuck off!

Nå er det du som snakker engelsk!

Nå er det jeg som sletter deg!

Slett i vei. Ha det bra da!

VINTER OG BLÅTRIKK

Blåtrikken asså!
Blåtrikken asså!

Det er snart to år siden vi flyttet fra Oslo.

Bortsett fra gode venner er det ikke så mye jeg savner, trodde jeg, helt til jeg hørte lyden av blåtrikken som kjempet seg tappert fram i snødrevet. Den gode lyden av metall mot metall. Et blått søvnig tusenbein med lys i vinduene, dugg på rutene der inne hvor folk sitter med bleke morgentrøtte ansikter. Noen fordypet i en avis, andre med nesen nede i iPhones mens blåtrikken glir langsomt mot Oslo sentrum. Jeg har vært glad i blåtrikken siden jeg så den for første gang i 1971 da jeg kom til byen du ikke bor i uten å få merker av den.

Så etter 40 år i byen flyttet vi.

Byen var bare en by, lyden av blåtrikken forsvant i alt det dagligdagse. For etter fire tiår på samme sted slutter du både med å se og lytte. Ofte. I går var jeg tilbake i byen og hadde ikke vært der på fire måneder. I ren glede over gjensynet kjøpte jeg et trikkekort og trikket rundt i flere timer. Satt bak et møkkete vindu og kjørte fra Løkka til Majorstua, opp til Torshov igjen, og ned til sentrum. Gikk av og på dette fine transportmiddelet jeg ikke visste jeg savnet så mye. Og i skrivende stund ligger jeg på sengen og hører en trikk kjøre over Tulinløkka, en fin stille glede. Jeg ser utover hustakene med snø på, ser såvidt den ene tårnet på Oslo Rådhus og noen kråker som sitter og mumler stille med nebbene.

Oslo er liksom ikke liten nok til å være hyggelig og ikke stor nok til å være en verdensby. Den er alt midt i mellom.

Stakk en tur innom Mathallene på Vulkan der det koster 7 kroner for et egg fra frittgående høns, og alt er glossy og hipt. Ikke som Saluhallen på Hötorget i Stockholm der den samme familien har solgt postei og korv i generasjoner. Der lakslåda og stekt sild aldri ville kunne bli tatt av menyen uten at det hadde blitt ramaskrik. Men Mathallen blir sikkert fin når den får gått seg litt til, vel, om den overlever. For vi er blitt lallet ørene fulle av at mat skal være «trygg, kjapp og billig» i Norge og lært oss til å ta til takke med noen triste frosne grisebiter fra Rema 1000 til 29.90 pr kilo selv om vi er et land som har tilgang til verdens beste råvarer.

Personlig synes jeg Mathallen i Oslo burde la være å ligne så mye på utlandet og heller forsøke å bli seg selv. Ikke noe galt i tapas og sushi, men byen tyter jo over av slike steder. Men vi er kanskje flau over våre egne mattradisjoner? Jeg tror ikke det; for hver gang jeg setter får i kål eller betasuppe på bordet hjemme sukker alle: «Hvorfor får man ikke kjøpt slik mat på restaurant lenger? Det er strutsesky og ertepure med whisky, tournados av krokodille med sitrusmarmelade på et seng av nothing all over!»

Nå drønner en ny blåtrikk rundt hjørnet. Snøen drysser lett. På tide å stå opp.

Kanskje kjøre litt mer trikk? Ha en god søndag. I morgen stikker jeg til Paris. Den byen har ikke blåtrikk, men dog..

GUTTEN SOM SANG FOR HØYT

animal-children-photography-elena-shumilova-21

Foto: Elena Shumilova.

Allerede som barn visste jeg hva jeg ville bli. Jeg ville stå på en scene. Jeg ville spille og synge. Skolen ville noe annet.

Jeg var ikke i stand til å fatte matematikkens X’er og Y’er, nei hva som skulle være over eller under streken var ikke min greie. Men jeg hadde en høy og klar sangstemme, ren og fin. Læreren sa: «Du må dempe deg, du synger alt for høyt.» Hele klassen lo. Jeg var taus resten av skoleårene. Først i en alder av 20 år sang jeg igjen.

Vel, nå er det en stund siden jeg gikk på skolen, men kommentaren sitter i.

Vi har fått en regjering som er opptatt av skolen. Noen av politikerne mener at de er de svake som hindrer de flinke i å bli enere. Hva er å være svak, og hva er en ener? Kan man ikke bli ener i sang? I musikk? I tegning? I å skrive? Jo, det kan man, men det er ikke den typen kunnskap som danner en ener i norsk skole. Nå forstår jeg at en dannelsesreise ikke er noen søndagstur, det er visse ting du som menneske må lære for å kunne bli en fungerende individ i verden. Men noen fag regnes fremdeles som viktigere enn andre. Den helvetes matematikken f.eks. For skolen feeder folk som er skoleflinke. Kulturelle begavelser regnes ikke på samme måte som man måler IQ. Sang, musikk og «klattemaling» kan vel ungene drive med på fritiden, eller ha som hobby, det er ikke noe vi skal bruke skoletiden på? Vi bygger ikke Norge på den måten. Av og til kan jeg få følelsen av at alle unger osm fødes i Norge skal sluses rett inn i næringslivet, og at det ikke er plass for annet.

Samtidig kuttes tilbudet til barn som kan andre ting enn de mest skoleflinke. Hva er risikoen med å sluse barn med store kunsteriske talenter inn i en karriere? Ja, hvorfor skal de overvinne matematiske oppgaver og det som verre er for ikke å bli kalt skoletapere når de er gode på andre ting? Må alle lære og kunne det samme for ikke å falle utenfor? Ja, jeg forstår at ikke alle elever kan ha en egen lærer tilpasset deres talenter! Men det finnes vel en mellomting?

Jeg ble regnet som skoletaper og var et mobbeoffer i ni år.

At jeg har klart meg bra er ikke skolens fortjeneste. Og som sagt er skolen sikkert mye bedre enn det den var da jeg gikk der. Det finnes mange gode lærer som ser den enkelte elev på en annen måte enn på det mørke 60-tallet. Og jeg tror heller ikke at en lærer sier «du synger for høyt» til en elev lenger. Men jeg hører stadig foreldre si til barn som gjerne vil satse på et estetisk fag: «Dette er for usikkert kjære deg, du kan ha det som hobby.» Men unger har trosset foreldre i all tid, og noen av dem har gjort lysende karrierer innen kunstfeltet. Og mange foreldre har dyttet de håpefulle inn i både bank og børs og sett at avkommet har gått på trynet. For ingenting er sikkert eller forutsigbart. Ikke i livet, ikke i kunsten.

Ei heller i de yrkene som kalles «finn deg noe sikkert å leve av vennen min.»

Jeg kunne sagt at den norske skolen tok fra meg barne og ungdomsårene og hatt rett. Men hva er poenget med å sutre og være bitter over det man ikke kan gjøre noe med. Det ble et liv til slutt, ikke på grunn av, men på tross av. Men nå ser jeg med bekymring på hvordan kunstfagene er blitt et annenrangs valg der det kun fokuseres på nytteverdien og prislapp. Det henger kanskje sammen med at slike «urealistiske drømmer» ikke er blitt sett på som naturlige yrkesvalg men som noe dill man driver med når alle regninger er betalt?

Kjære lærer Bjørkheim fra Dagali, som du het, jeg synger ikke så høyt lenger, men jeg synger fint. Jeg vet ikke hva som hendte med alle disse du hadde som favoritter, de som kunne knekke en vanskelig matteoppgave på tavla. De som hoppet over bukken og løp 60-meteren på 9 blank, de som kunne alt det jeg ikke fikk til. For meg er de alle sammen bare et falmet fiendebilde, et stort «vi» jeg aldri fikk delta i, godt hjulpet av deg. Men du skal vite, jeg sier til alle de unge som sender meg mail eller meldinger: Jeg vil gjerne bli skuespiller eller sanger. Hva tror du? Til dem sier jeg: Gå for det, følg drømmen din! Men pappa og mamma sier at jeg skal ta meg sammen å bli voksen, sier noen av dem. Det er ikke deg det er noe galt med, sier jeg da, det er foreldrene dine.

Jeg har en mor som er over 80 år. En gang sa hun til meg: Det eneste jeg ønsket var å skrive bøker, men livet kom i veien. Alt jeg skriver er for henne, og for min far som gjorde alt han kunne for å hindre meg i å bli den jeg er. Og for lærer Bjørkheim som gjorde alt han kunne for å dukke meg, kanskje ikke fordi han var ond, men fordi han så gjerne ville følge et pensom som vil støpe alle i samme form. Men alle mennsker finner seg ikke i det. De passer ikke inn i formene rett og slett. Men man er ikke idiot for det. Man bare vil noe annet…