BARE EN MANN

BARE EN MANN

Foto: HAROLD
Foto: HAROLD

– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, det er liksom aldri godt nok! gråter en yngre mann på skulderen min. Vi er i herremiddag og natten er blitt lang. Faen ta deg, sier hun, at du ikke kan se hva som skal gjøres her i huset før jeg peker på det!

Den yngre mannen gråter så han rister. Jeg orker ikke mer! hulker han. Jeg makter ikke mer, jeg lever i et terror-régime der hjemme, hun bestemmer absolut alt. Jøss da? sier en eller annen av herrene, ler en fjollete og litt for høy latter.

Men så gå fra henne da? sier jeg.

Hvor skal jeg gå? sier han stille og tørker snørra som renner ned mens han drikker en stor slurk rødvin.

Dette skulle jo vare livet ut for faen! Ingenting varer livet ut, sier jeg, eller nesten ingenting, korrigerer jeg meg selv. Men ungene? Ja, ungene! Hvorfor får folk som egentlig ikke liker hverandre unger med hverandre? sier jeg og merker at det blir stille rundt bordet av herrer som alle har markert seg sterkt i den norske offentligheten. Vi er skribenter, dramatikere, skuespillere, journalister, profilerte og vel opplyste mannfolk i vår beste alder. Men jeg kan ikke slippe denne bæsjen jeg har lagt midt på det store hvitskurte bordet på Oslos beste vestkant, sier: Folk får unger for lett! Stillheten er til å ta og føle på. Men jeg vet at ingen av dem vil si: Altså, du har ikke unger, så hold kjeft! De er for reflekterte til det.

Før jeg begynte å vanke i herremiddager visste jeg ikke at voksne menn var så lettgråtte.

Ikke at de var så tafatte når det kommer til å sette foten ned for ting de ikke vil finne seg i heller. Nå tror du sikkert at denne bloggeren mener at alle damer er noen psykopatiske gale kjerringer som driver psykisk terror mot mennene sine. Det mener han ikke! Men jeg har (som homo) en del venninner som jeg ganske ofte må snakke hardt til når de setter seg til med rødvinsglasset og begynner på den endeløse monologen om hvor håpløs han de har valgt å leve livet med og få barn sammen med er. For han vil ikke forandre seg! kan de snufse i patetisk selvmedlident. Hvorfor vil du at han skal forandre seg? spør jeg. Hva var det du falt for i begynnelsen? Er det borte? Og ikke minst, det han falt for hos deg den aller første tiden dere var så forelsket, har du tatt vare på det? Eller er du blitt et gnagsår som plager livet av ham, ungene og deg selv 24/7?

Vel, de fleste av mine gode venninner er kloke, så de tåler en slik lekse. Det gjør mine mannlige venner også, stort sett.

Jeg er mann og jeg lever med en mann som ikke er i stand til å treffe skittentøy-kurven og legger de møkkete sokkene og trusene sine rett ved siden av den. Jeg gidder ikke bruke tid på å irritere meg over det. Det er ikke viktig. Han roter også. Roter veldig. Jeg gidder ikke å bruke tid på det heller fordi han besitter andre viktige kvaliteter. Men når han kommer hjem og sier: Du, jeg la esken til den nye iPhonen min på stuebordet for tre uker siden, vet du hvor den er? Nei, sier jeg, det vet jeg ikke. Og jeg gidder ikke å fortelle ham at jeg har kastet den! 🙂

Stort sett er det de ørsmå tingene som får et forhold til å gå i stykker. Min venn ved bordet gråter stille. – Hun har en bevegelse med den ene hånden opp til ansiktet hele tiden som irriterer meg, sier han, og så biter hun negler. Jeg blir gal av det! Er det viktig? spør jeg. Kommer du til å elske henne mer om hun slutter å bite negler eller la være å gjøre den bevegelsen med hånden som irriterer deg? Slutt sier han, jeg elsker henne jo! Vi ler. En tynn nattlig mannelatter uten adresse.

De andre herrene diskuterer hvilken aquavit som er best og spiller Leonard Cohen så høyt at det dirrer i hele hagebyen. First we take Manhattan, and then we take Berlin, yes yes yes! Det er på tide å gå hjem, sier min venn som har sluttet å gråte. Hjem til hun som biter negler og tar seg til ansiktet hele tiden. Hjem til henne han elsker og har barn med.

I skrivende stund ligger jeg her på gulvet, ser inn på soverommet der sokker og truser ligger strødd utover gulvet der den kurven de egentlig skal ligge i står. Jeg reiser meg opp og kaster alt sammen opp i kurven.

Jeg kjenner en kjent duft rive lett i nesen. Det er duften av det mennesket jeg elsker. På godt og vondt. Ser ingen grunn til å forandre ham eller noe som helst. Ei heller ta verken Manhattan eller Berlin. For ekte kjærlighet tåler alt. Sure sokker og litt neglebiting er bare bagateller. Og herremiddager er en fin ting. Man setter pris på alt man slipper 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s