THE IDEA IS TO DIE YOUNG AS LATE AS POSSIBLE

561186_202485806546264_1415048828_n

 

Alt jeg drømte om ble det aldri noe av. Det jeg ikke ante jeg skulle oppleve kom min vei. Fram til nå har det vært en lang og snirklete vei. På fredag skal jeg holde et foredrag om «å finne sin vei» – dette er noen løse notater. Jeg tror ikke lenger at et menneske finner sin vei, det er veien som finner mennesket. Jeg tror ikke på skjebne, eller noe som styrer livene våre. Jeg sier tror, for jeg vet ikke sikkert. Men jeg tror, som mange andre, på å holde seg ung i sinn og kropp, om kroppen vil, sinnet kan man styre. Jeg vet også at livet setter opp en rekke snublesteiner og bremseklosser i våre liv. Noen er skapt av andre, men de fleste av oss selv. The idea is to die young as late as possible. Jeg kom over dette utsagnet på nettet i går. Det satte i gang en tenkerekke.

Hva er alder? Hva er et liv. De første førti årene av livet mitt bare levde jeg uten å tenke noe særlig over hvorfor jeg levde. Nå er jeg mer bevisst på hva jeg gjør med dagene. Mer nøye med alle valg. Blitt flinkere til å hoppe av karusellen når jeg finner ut at jeg er på feil spor eller i en gate jeg ikke skal gå. Jeg har ikke et så romantisk forhold til teater lenger heller. Det er en jobb jeg lever av, ikke så mye hokus pokus som før. Men jeg er nøye med hva jeg går inn i. Det er selvfølgelig lett å si når du får stadige tilbud om jobb, men det har vært tider da valget mellom brød eller dopapir har vært dagens viktigste avgjørelse. Ja, det har vært en ganske bumpy road til der jeg er i dag. Så hva skal jeg si til disse unge som skal finne sin vei? Bare lev? Nei.

Jeg har vært på ville veier tidligere i livet. Det skal så lite til før man havner der. Og det skal så lite til for å finne en ny retning. Men da er du avhengig av å treffe de rette menneskene. Og de rette menneskene var der når jeg trengte dem mest. Jeg tror verken jeg eller de visste det da, men jeg vet det nå. Jeg kuttet all kontakt med foreldrene mine da jeg var seksten år, jeg har levd «foreldreløs» siden. Det har ikke vært så ille. Men det tar litt lenger tid å finne sin plass når du ikke har et sikkerhetsnett som familie er. Jeg fant den, selv om det tok noen år, mange år. For det er en del redsel du skal kvitte deg med for å bli et helt menneske, før at du skal kunne begynne å produsere, skape og jobbe. Jeg skrev mitt første teaterstykke da jeg var 41 år. Og hele livet har jeg alltid gjort ting på tross av, ikke på grunn av.

Alt jeg drømte om ble ikke slik som drømmen så ut. Det ble bedre. Jeg søkte det som den gangen het Statens Teaterhøgskole. De ville ikke ha meg. Jeg ga opp den drømmen. Men så kom det et menneske min vei som sa: Om du vil det nok, så blir det slik. Og slik ble det, til slutt. Jeg tok musikkutdannelse i stedet. Det lønte seg. Jeg begynte som sagt å skrive, ikke fordi jeg kunne det, men fordi jeg måtte. Men jeg tør ikke kalle meg dramatiker alt for høyt selv om jeg har fått oppført femten teaterstykker.

Kan man bare si til de unge: Go with the flow? Ja, jeg tror det? Men ha en plan. Finn det du leter etter. Jeg lette ikke etter aksept, jeg lette etter et sted å høre til. Jeg fant teateret og tastaturet. Uten de to tingene er jeg ingenting. Hvorfor jeg bekjenner dette? Fordi jeg tror på åpenhet. Og jeg skal også snakke om selvmord i dette foredraget. Min lille bror tok sitt liv for ikke så mange år siden. Han fant ikke ut av livet sitt her på jorden. Kunne han ha vært reddet? Kanskje? Kunne jeg ha reddet ham? Kanskje?

Alle som har vært barn vet hvor vanskelig det er. Alle som har vært ungdom vet at dette også kan være en vond tid. Voksenlivet?

Jeg bryr meg ikke så mye om hva folk tenker om meg lenger, er ikke så opptatt av hva folk sier og mener lenger. Jeg tenker at de fleste er like redde, eller anda reddere enn meg for å mislykkes. For ikke å bli elsket. For å bli alene. Og da er det ikke så farlig dette ynkelige vakre korte livet som vi lever en stakket stund. Hva ville jeg sagt til meg selv som 18-åring i dag? Si det som det er, ville jeg sagt. Fortell hva du føler. Ingenting er farlig. Vi har alle den samme historie med noen ørsmå forskjeller når det kommer til følelser. Så er det fysiske veggene i livet og lommebok som utgjør de mer synlige forskjellene.

Jeg liker unge mennesker. Jeg holder meg tett til dem.

Jeg tror på å holde seg ung, følge med, ikke slutte å tvile, aldri bli matlei og skråsikker. Kjeder jeg deg? Synes du denne teksten er naiv og komisk? Livet er komisk min venn. Livet er en vidunderlig komedie, så ikke gjør det til en tragedie. Livet er ikke over før du dør, og det er aldri for sent for noe som helst, ja, det vil jeg si til de unge. Og ikke bli best, bli best blandt likemenn. Livet er ikke et realityshow der noen stemmes ut hver fredag. Livet er en lang reise som er over før du aner det. Så ikke ta alt sammen så alvorlig. Men gå for det du vil. Det er du som bestemmer. Det tar bare så jævlig lang tid før du forstår det. Jeg brukte nesten femti år.

Advertisements

4 kommentarer om “THE IDEA IS TO DIE YOUNG AS LATE AS POSSIBLE

  1. Dette traff meg som ei slegge. Riktignok ei slegge som er perfekt tilpasset kroppen min sånn at jeg ikke tar skade, men får støtet godt plantet i hele kroppen.

  2. Jeg kjenner igjen mange tanker fra min blogg også: onoldage.wordpress.com. Noen ting innser man først når man blir eldre og visere.

  3. Jeg er alltid så stressa – er snart 21 og føler det snart ikke er mer igjen av livet. At jeg henger etter med alt jeg skulle oppnådd. Føler denne lesingen var som ett positivt spark i ræva – men samtidig en påminnelse om at ting er ikke over før det er over. Og det er ikke over enda.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s