GUTTEN SOM SANG FOR HØYT

animal-children-photography-elena-shumilova-21

Foto: Elena Shumilova.

Allerede som barn visste jeg hva jeg ville bli. Jeg ville stå på en scene. Jeg ville spille og synge. Skolen ville noe annet.

Jeg var ikke i stand til å fatte matematikkens X’er og Y’er, nei hva som skulle være over eller under streken var ikke min greie. Men jeg hadde en høy og klar sangstemme, ren og fin. Læreren sa: «Du må dempe deg, du synger alt for høyt.» Hele klassen lo. Jeg var taus resten av skoleårene. Først i en alder av 20 år sang jeg igjen.

Vel, nå er det en stund siden jeg gikk på skolen, men kommentaren sitter i.

Vi har fått en regjering som er opptatt av skolen. Noen av politikerne mener at de er de svake som hindrer de flinke i å bli enere. Hva er å være svak, og hva er en ener? Kan man ikke bli ener i sang? I musikk? I tegning? I å skrive? Jo, det kan man, men det er ikke den typen kunnskap som danner en ener i norsk skole. Nå forstår jeg at en dannelsesreise ikke er noen søndagstur, det er visse ting du som menneske må lære for å kunne bli en fungerende individ i verden. Men noen fag regnes fremdeles som viktigere enn andre. Den helvetes matematikken f.eks. For skolen feeder folk som er skoleflinke. Kulturelle begavelser regnes ikke på samme måte som man måler IQ. Sang, musikk og «klattemaling» kan vel ungene drive med på fritiden, eller ha som hobby, det er ikke noe vi skal bruke skoletiden på? Vi bygger ikke Norge på den måten. Av og til kan jeg få følelsen av at alle unger osm fødes i Norge skal sluses rett inn i næringslivet, og at det ikke er plass for annet.

Samtidig kuttes tilbudet til barn som kan andre ting enn de mest skoleflinke. Hva er risikoen med å sluse barn med store kunsteriske talenter inn i en karriere? Ja, hvorfor skal de overvinne matematiske oppgaver og det som verre er for ikke å bli kalt skoletapere når de er gode på andre ting? Må alle lære og kunne det samme for ikke å falle utenfor? Ja, jeg forstår at ikke alle elever kan ha en egen lærer tilpasset deres talenter! Men det finnes vel en mellomting?

Jeg ble regnet som skoletaper og var et mobbeoffer i ni år.

At jeg har klart meg bra er ikke skolens fortjeneste. Og som sagt er skolen sikkert mye bedre enn det den var da jeg gikk der. Det finnes mange gode lærer som ser den enkelte elev på en annen måte enn på det mørke 60-tallet. Og jeg tror heller ikke at en lærer sier «du synger for høyt» til en elev lenger. Men jeg hører stadig foreldre si til barn som gjerne vil satse på et estetisk fag: «Dette er for usikkert kjære deg, du kan ha det som hobby.» Men unger har trosset foreldre i all tid, og noen av dem har gjort lysende karrierer innen kunstfeltet. Og mange foreldre har dyttet de håpefulle inn i både bank og børs og sett at avkommet har gått på trynet. For ingenting er sikkert eller forutsigbart. Ikke i livet, ikke i kunsten.

Ei heller i de yrkene som kalles «finn deg noe sikkert å leve av vennen min.»

Jeg kunne sagt at den norske skolen tok fra meg barne og ungdomsårene og hatt rett. Men hva er poenget med å sutre og være bitter over det man ikke kan gjøre noe med. Det ble et liv til slutt, ikke på grunn av, men på tross av. Men nå ser jeg med bekymring på hvordan kunstfagene er blitt et annenrangs valg der det kun fokuseres på nytteverdien og prislapp. Det henger kanskje sammen med at slike «urealistiske drømmer» ikke er blitt sett på som naturlige yrkesvalg men som noe dill man driver med når alle regninger er betalt?

Kjære lærer Bjørkheim fra Dagali, som du het, jeg synger ikke så høyt lenger, men jeg synger fint. Jeg vet ikke hva som hendte med alle disse du hadde som favoritter, de som kunne knekke en vanskelig matteoppgave på tavla. De som hoppet over bukken og løp 60-meteren på 9 blank, de som kunne alt det jeg ikke fikk til. For meg er de alle sammen bare et falmet fiendebilde, et stort «vi» jeg aldri fikk delta i, godt hjulpet av deg. Men du skal vite, jeg sier til alle de unge som sender meg mail eller meldinger: Jeg vil gjerne bli skuespiller eller sanger. Hva tror du? Til dem sier jeg: Gå for det, følg drømmen din! Men pappa og mamma sier at jeg skal ta meg sammen å bli voksen, sier noen av dem. Det er ikke deg det er noe galt med, sier jeg da, det er foreldrene dine.

Jeg har en mor som er over 80 år. En gang sa hun til meg: Det eneste jeg ønsket var å skrive bøker, men livet kom i veien. Alt jeg skriver er for henne, og for min far som gjorde alt han kunne for å hindre meg i å bli den jeg er. Og for lærer Bjørkheim som gjorde alt han kunne for å dukke meg, kanskje ikke fordi han var ond, men fordi han så gjerne ville følge et pensom som vil støpe alle i samme form. Men alle mennsker finner seg ikke i det. De passer ikke inn i formene rett og slett. Men man er ikke idiot for det. Man bare vil noe annet…

2 kommentarer om “GUTTEN SOM SANG FOR HØYT

  1. Hei! Flott innlegg! Jeg er medlem av Mensa og er veldig dyktig i matematikk! og derfor sier folk at jeg er det som du sier er en 1er. Da sier jeg at dette ikke stemmer. Fordi at intelligens ikke handler om å være smart i bare 1 ting, men forskjellige ting! og heldigvis finnes det flere deler av intelligens. sjekk «intelligenser» via Wikipedia! 🙂

  2. Å som jeg kjenner meg igjen. Livet mitt startet brått og nådeløst i 1960. På skolen var det vanskelig å være meg- jeg var den som ikke forstod så lett hverken det ene eller det andre. Men det var bare utenpå. Jeg turde ikke vise at jeg forsto- for kanskje tok jeg feil. Som voksen fikk jeg bevist at jeg ikke er «dum»- nå har jeg en bachelor ett sted . Ble jeg smartere av det ? Nei, for jeg var smart nok fra før- det vet jeg nå. Men jeg har lært meg noe som kalles faglig kunnskap. Det smarteste ved meg er vel at jeg er klok . Ikke alltid men som oftest. Jeg kjenner igjen den frykten en mor eller far kan ha for sine barn. Poden min var skoleflink, selv om han ikke var så god i matte. Oghan var anderledesbarnet i klassen. Når han nærmet seg stemmeskifte begynte han å synge i stort kor, så bestemte han seg for å ta musikklinjen. Så bestemte han seg for å bli operasanger. Jeg kjente jeg kom i bekymringen, for han kunne jo bli psykolog, eller advokat. Han var fink nok til det også- og evnerik. Jeg tror ikke jeg har fortalt han dette ; jeg møtte på hans sanglærer – jeg visst hun var særlig glad i gutten min- jeg spurte henne » Anne fra en mor til en annen – er guten så god at jeg kan puste ut og oppmuntre han så mye jeg kan på sangveien -jeg vil så gjerne at han skal klare seg når han er ferdigstudert » Ja han er så god sa hun. Nå har han studert i over 7 år, stemmen har modnet seg og han har fulgt sin drøm. Veien dit har vært krunglete i den kulturelle atmosfære. Han har en sterk verbal stemme også og liker ikke middelmådighet. Det kan vel du også noe om- å være den som sier fra. Det kan jeg også noe om. Det er ingen oppgave for pyser 🙂 Men vi trengs ! Takk for godt innlegg !

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s