DEN GAMLE DAMEN OG ELVEN

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Hun står der i en mørk vinterkåpe, kaster biter av brød til fuglene som svever over det skitne vannet i Seinen.

Jeg står på broen og ser på henne, lenge. For ingenting haster for noen av oss i dag. Eller hva vet jeg? Kanskje hun er en hardt arbeidende kvinne som endelig har fått en etterlengtet fridag? Jeg ser den ene armen hennes løfte seg, en brødskorpe går i bue gjennom luften og treffer vannet et lite sekund før den snappes opp av et glupsk fuglenebb. Jeg zoomer henne tett inn med linsen, ser de små hårspennene som holder det tykke grå håret på plass. Ser henne lene seg mot rekkverket og stirre ned i elven. Kanskje har hun bodd hele livet på denne lille øya i elven som deler Paris i to, eller har hun nettopp kommet fra Santiago etter førti år borte fra Frankrike? Å betrakte fremmede byr på så mange muligheter. Du kan dikte så mange mulige historier. Hun har et tungt litt slavisk ansikt, men kan også være fra Bretagne eller Normandy. Eller Polen?

Jeg står i regnet, stille, på denne broen jeg har gått så mange ganger før. Ser denne gamle kvinnen som mater fuglene. Det synker noe dypt inne i meg. Jeg er ikke gammel, ikke ennå, men det nærmer seg sakte. Snart skal jeg erkjenne, du er gammel. Hvordan vil det bli? Når kroppen en dag kommer til å svikte meg? Når jeg ikke lenger kan hoppe i skoene å gå i fire fem timer gjennom en stor by? Når jeg kanskje ikke kan gå i det hele tatt? Jeg kjenner en dyp sorg synke i brystet. Men også en vill glede. Over at jeg kan stå å føle en slik ømhet for denne kvinnen jeg ikke kjenner. Tenker at jeg skal stille meg ved siden av henne ved elvekanten å si: God dag frue. Men jeg er en sjenert nordboer som ikke gjør slikt. Vår tilbakeholdenhet ligger i blodet.

Før var gamle damer og menn bare gamle damer og menn. Nå angår de meg på en annen måte. Jeg er liksom blitt the first runner up når fler og fler eldre venner dør og blir borte. Livet banker på. Det er mindre sand igjen i den øverste enn i den nederste beholderen i mitt livs timeglass. Det er bare å erkjenne det. Jeg går av broen, går langs de høye murene ved elven. Ser den gamle kvinnen ovenfra. Hun nynner visst? Og det er mer brød i posen. Plutselig velter gråten opp i meg. Det er en god gråt over at livet er så fint å leve. Jeg ser en måke fly med en brødbit i nebbet, setter seg på et hustak og spiser. Jeg tenker at dette øyeblikket er noe jeg skal huske. At dette er livets magi når et fremmed menneske kan vekke så mange følelser i meg. Jeg snur meg vekk fra elven, går mot Le Marais for å få meg noe å spise. To kinesiske kvinner passerer meg rett før Rue Rivoli. De ser på meg og smiler. Vi er fremmede som møtes i det kalde parisiske regnet.

Eller hvem er egentlig en fremmed?

2 kommentarer om “DEN GAMLE DAMEN OG ELVEN

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s