HALLO! VI SITTER HER OG SER PÅ!

 

Photo: BBC
Photo: BBC

I Skandinavia er det veldig «moderne» for skuespillere å være så «naturlig» som mulig. Noen er så naturlige at det er nesten umulig å høre hva de sier. Det er høyst irriterende. Teater, film og tv er det mest «unaturlige» som finnes. Vi vet alle at det er skuespillere «som later som» om de er noen andre enn seg selv. Men om du er god til det så funker det veldig bra.

Vi tror på karakteren, vi kjøper det som sies, om vi hører det.

Noen ganger når jeg sitter på teater får jeg lyst til å reise meg opp å rope: «Hallo, vi sitter her nede, får vi lov å være med på dette!!?» For ok, naturlig, jeg skjønner den, men å stå på en scene der de som sitter bakerst er tretti meter unna er ikke en naturlig setting, du må gå opp i format for å bli hørt. Jeg vet at de fleste av oss er redde for å bli litt sånn «Nationaaaltheatret» når vi snakker, det er gammeldags, kalles overspill osv. Men det er noe som heter diksjon, og om du er nøye med å si det du skal si på en tydelig måte trenger du ikke å skrike.

Hvorfor får UK til dette?

I serien Downton Abbey får du med den den minste lille nyanse i en replikk, klart og tydelig, mens i f.eks «Broen» og til tider i «Mammon» mumles det, og endinger i de fleste replikker «droppes» inn i utydelighet og ullen lyd. Nå er visst ikke dette skuespillernes feil, det er lydfolka. Ok? Men jeg har hørt replikker levert på en så dårlig måte at selv ikke den beste lydmann i verden kunne redde dem i både norske, svenske og danske serier.

Jeg sier av og til til yngre kolleger: Du må løfte stemmen når du står med ryggen til publikum. De får ikke med seg hva du sier. Hæ? Hæ? sier de ofte. Og det er ikke noen norske ord som heter «lutefis» eller «statisti..», det heter lutefisk og statistikk.

Noen ganger har jeg kranglet med regissører og lydfolk om diksjon. Da sier de ofte: Men vi forstår det som sies!» Ja, sier jeg, men dere kan manus, dere vet hva som står i det, men det gjør ikke de som ser dette for første gang.

Jeg elsker gamle skuespillere som har stått på en scene et helt liv, de gamle revene som diksjonerer med en presis eleganse uten at det blir for mye. Det er en nytelse å se Maggie Smith som lar de perfide replikkene gli ut av munnviken som små kronjuveler, ikke for mye, ikke for lite. Men jeg har også sett gamle rever bli offer for innovativ regi, f. eks ganske nylig på Old Vic i London der regi hadde funnet ut alle skulle mumle i skjegget. Selv Vanessa Redgrave snakket så lavt at jeg ikke hørte et kvidder av hva hun sa. Da hjelper det lite at verdens beste filmskuespiller Kevin Spacey har regien!

Vel, vi vil alle være så naturlig som mulig. Vi vil ikke drive med overspill eller stå å skrike til publikum, være svulstige og manierte, men det finnes en grense for hva en teatersal kan hjelpe deg med om du står og mumler. Men wtf, jeg er bare en gretten gubben, så hat meg gjerne for dette 🙂

INGENTING SPILLER NOEN ROLLE LENGER

Uk says: Kisses and we love you right back!
Uk says: Kisses and we love you right back!

Ja, Erna Solberg drar til Russland under OL, so what? Det er jo bare et skarve skirenn!

Hvorfor skal hun ikke heie på våre helter, hun er jo tross alt statsminister, og statsministere har heiet på norske OL-deltagere siden tidenes morgen? Hva er det som er så galt i at Erna Solberg sender kondolanser når en sterk leder er død? Nå må denne venstresida gi seg med denne heksejakten på den nye regjeringen, de har jo faen meg hakk i plata! (vel, høyresiden sier kanskje ikke faen?)

Ja, uansett hva du sier om Erna&Co så er det den hersens venstresida som gnåler og kverner på det samme om og om igjen. For alle som er uenig med Erna&Co er på venstre side av midtstreken i norsk politikk, det vet alle FrP’re og alle Høyrefolk, så man hever det ene øyebrynet og lar munnen kruse seg i et skjevt overbærende smil. Kan de ikke snart ta innover seg at de tapte valget? Hø hø, og morn du. Nå er det nye tider, ser dere ikke hvordan kunnskapsnasjonen reiser seg i alle sin velde?

For i høyresidens verdensbilde er det de flinkeste som mobbes. Det er de som skyves ut av skolen på grunn av sinkene, det er de beste og mest begavede som ikke blir stimulert nok i skolen. Så denne forskrudde ideéen om at det er de svake som trenger hjelp er selve bremseklossen for å skape enere i Norge. Og Erna Solberg snakker seg varm om kunnskap, bedriver reklame i primetime-tv for de beste i næringslivsklassen som tør å satse på folk med hull i CV’n (det er vel og bra) men dagens blå evangelium er altså det norske næringslivet som skal vokse seg inn i himmelen ved hjelp av kunnskap. Men det finnes vel flere typer kunnskap enn matte?

I sin nyttårstale nevnte ikke den nye statsministeren verden med ett eneste ord.

Da hun fikk kritikk for det sa hun at det er ikke alt man rekker over i løpet av knappe tyve minutter. Men hun rakk altså å snakke om fritidstøybutikken Stormberg i fem minutter. Senere har Stormberg gjestet Lindmo og flere andre medier. (som sagt, det Stormberg gjør for sine ansatte er prisverdig) Men det er som sagt en verden der ute. Vi har naboer som bryter menneskerettigheter. Men det spiller visst ingen rolle? Ja da, vi skal ta opp homofiles rettigheter i Russland om anledningen byr seg! Ferdig snakka!

Nå er ikke jeg slik at jeg forbanner alt det den nye regjeringen gjør eller ikke gjør.

Den gjør mye bra. Jeg stemmer ikke en gang på den så forhatte venstresida. Men det virker som om den nye regjeringen er fullstendig ute av stand til å svare på kritikk. Man snurper munnen sammen og sier: Vi ser ikke på det på denne måten. Case closed. Men i dag gikk faktisk KrFU’s leder ut å sa at nå må KrF ta innover seg at homofile også er/har familier som skal ha de samme rettighetene som andre. Så verden går sakte fremover.

Men Erna skal altså sitte smilende på tribunen i Russland og heie på våre helter mens homofile og lesbiske forfølges i landet! Men hva spiller det for rolle om vi bare får hentet hjem gullet? For vi er jo best i verden. Best på det meste. Så lenge vi står med ryggen mot verden med et smil rundt munnen. Jeg har vært med på å kjempe fram homofiles rettigheter i Norge, og jeg synes dette er skuffende! Jeg skal ikke si skandale, men det er ikke langt unna når selv mektige folk som Obama, Holande og Merkel setter foten ned og blir hjemme. Men lillebror Norge logrer for hva og hvem som helst.

Men det handler kanskje om noe helt annet?

Redsel for å bli uvenner med en mektig nabo? Skrekk for å gå glipp av noen verdifulle handelsavtaler? Man gikk jo i baret og fikk KIna mot seg på grunn av en dum fredspris?

Så derfor sier man: Om anledningen byr seg så skal vi nok la et ord falle om menneskerettigheter. Jeg tror neppe Putin byr opp den norske delegasjonen til dans og lange samtaler, men egoet hans vil få en skikkelig trøkk om den uteblir. Men hva spiller det for rolle? Hva spiller det for rolle at Sharon begikk et grusomt folkemord når han var en så sterk statsleder og gjorde så mye bra ellers? Så vi glatter over og glemmer. Det er best slik, for husfredens skyld. For vårt økonomiske velbefinnedes skyld. Det er slik vi gjør det nå med bedre løsninger og muligheter for alle. Folk flest derimot skammer seg!

Vel, som en fyr skrev til meg sist jeg blogget om dette: Hvem bryr seg, det handler jo bare om noen føkkings sopere??? Så ja, det er nok av dem som ikke skammer seg. Nøff said, som vi sier på feil side av Akerselva!

FRØKEN FRIMANS KRIG – SVT

Svensk uro-vekkende feelgood ruller for tiden over de norske flatskjermene samtidig som norske «Mammon» når store seertall. I den norske tv-serien har Økokrim kvinnelig sjef, i den svenske kjemper kvinnene for retten til å åpne noe så lite som en dagligvarebutikk. Ca 100 år skiller disse to produksjonene i realtime, og i 2013 var det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Når jeg kaller svenske  «Fröken Frimans Krig» for «feelgood» er det fordi den har et stort hjerte som undertekst, og det er lett å fnise av den tiden disse kvinnene levde i, der ektemenn og andre menn sier ting man stort sett ler av i Norge i dag. Eller gjør vi egentlig det?

Bilde

Mange blir rasende når noen av oss mener at sittende regjering vil reversere verden. For når man igjen vifter med kontatstøtte i vårt moderne land kalles det «valgfrihet» til å være hjemme med barna når de er små, samtidig som fedrepermisjon er en rød klut for deler av næringsliivet. I «Fröken Frimans Krig» brukes barna som et argument for å holde kvinnene utestengt fra det virkelige liv. «En mors største plikt er barna!» fikk vi høre i går. «Og først og fremst er hun hustru! Hustru og mor!» Disse replikkene er jo direkte sakset fra «Et Dukkehjem» av Ibsen.

Nå vet jeg ikke om menn i det moderne Norge bedriver direkte boikott av kvinner som de gjør i den svenske serien, men vi vet alle at alt for mange kvinner vegrer seg for å gå inn i yrker som er dominert og styrt av menn. Og i Norge har vi en myk sovepute som heter «Norge er vedens mest likestilte land» Men det er vi ikke om vi går landet nærmere etter i sømmene.

Bilde

Det er lett å bli glad i kvinnene i «Fröken Frimans Krig»

De kjemper sine kamper på en måte som vi som har levd en stund kan kjenne igjen våre egne mødre og bestemødre. Og ingenting gjør meg mer rasende enn menn og kvinner som sier at «nå må disse feminstene gi seg med dette maset om rettigheter!»

Ja, vi er et godt stykke på vei i dette landet, men vi er ikke helt der vi skal være ennå. Kvinner tjener ikke det samme som menn selv om de utfører det samme arbeidet, og mange kvinner drar stigen opp etter seg når de kommer i maktposisjon. Men bildet er selvfølgelig ikke entydig. For for tre fire tiår siden nektet de fleste menn å bli sett offentlig trillende på en barnevogn. Nå flyter byen over av unge menn med barn i bæremeiser og i vogner, på gaten og på kaféer mens mor er på jobb.

Men fremdeles hører jeg kvinnelige venner og kolleger si: «Jeg kan ikke reise fra ungene i to måneder for å lage den filmen eller spille i det stykket, folk vil jo tro at jeg er en dårlig mor!» For vi er fremdeles der at om en kvinner drar fra barna i en periode er det mer kritikkverdig enn om barnefaren gjør det. Pappa må jo på jobb, det skjønner alle, men mor kan da vel vente til ungene er litt større? Hva er det som haster så fælt?

Bilde

Fröken Friman og kvinner som henne over hele verden sparket i gang en ny tid.

På tross av alt gikk de ut i virkeligheten, trosset ektemenn, familie og barn og la grunnstenen til hvordan vi har det i dag. Nå er vi så «gode» på likestilling at unge kvinner han dra på smilebåndet å si litt sarkastisk: «Men kjære vene da, hva skal vi med denne fjollete kvinnedagen?» Og så føyer man til noen vittigheter om «de der inntørka feministene» som går uten BH og ikke får seg mannfolk, hvorpå en eller annen mann sier: «Ja, er dem ikke egentlig lesber?»

Sporene blåser raskt igjen etter de som hadde mot nok til å gå foran, og ingen kamper er vunnet for all tid. Og i går kveld fikk vi servert en veldig viktig replikk: «Jeg lurer på om klassespørsmålet er viktigere enn kvinnesaken?» Den er viktig fordi kontantstøtten f.eks ødelegger ikke en dritt for ressurssterke familier, men den er en bremsekloss for familier som er lavere nede på rangstigen. Den hindrer kvinner av ikke etnisk norsk opprinnelse å komme seg ut i arbeidslivet, lære seg språk og skaffe seg nettverk, aka et fullverdig liv. Men det er kanskje meningen?

Bilde

«Fröken Frimans Krig» handler om mer enn kvinnesak.

Den handler også om et kartell av menn som prøver å stenge ut de små og sårbare. I Norge i dag har vi en matvaresektor som stort sett styres av tre, fire mektige menn som tilfeldigvis er Norges rikeste. Alle disse har tette bånd til NHO og støtter den sittende regjering. (så vidt jeg vet) I den svenske tv-serien har gutteklubben grei hemmelige møter for å stikke alle kjepper i hjulene for Fröken Friman og hennes medsøstre, ikke så ulikt det matbaronene driver med i dag for å presse ut de små leverandørene og også ta livet av flest mulig småbønder som ikke er «bærekraftige» nok.

Det handler fremdeles om om makt, i yrkelslivet og i parforhold. Så det er ingen grunn til å lene seg tilbake i sofaen og si at kampen er over. Jeg har kolleger som har problemer med å ha en kvinnelig sjef. For ett par år siden sa en kollega: «Jøss, så sur hun var da, men hun har jo mensen hele året!» Knegg knegg. «Nei,det har hun ikke», sa jeg, «det er det faktisk du som har!»

«Den er en ny tid» sa Fröken Friman på flatskjermen i går «løft blikket så ser du den!» Jeg kunne ikke være mer enig. Replikken er gangbar i verdens mest likestilte og rikeste land i 2014.

I år feirer vi at grunnloven er 200 år. Det blir sikkert norske flagg, tåketaler, pauker og basuner, men hvor skal vi? Tilbake til fremtiden?

THE IDEA IS TO DIE YOUNG AS LATE AS POSSIBLE

561186_202485806546264_1415048828_n

 

Alt jeg drømte om ble det aldri noe av. Det jeg ikke ante jeg skulle oppleve kom min vei. Fram til nå har det vært en lang og snirklete vei. På fredag skal jeg holde et foredrag om «å finne sin vei» – dette er noen løse notater. Jeg tror ikke lenger at et menneske finner sin vei, det er veien som finner mennesket. Jeg tror ikke på skjebne, eller noe som styrer livene våre. Jeg sier tror, for jeg vet ikke sikkert. Men jeg tror, som mange andre, på å holde seg ung i sinn og kropp, om kroppen vil, sinnet kan man styre. Jeg vet også at livet setter opp en rekke snublesteiner og bremseklosser i våre liv. Noen er skapt av andre, men de fleste av oss selv. The idea is to die young as late as possible. Jeg kom over dette utsagnet på nettet i går. Det satte i gang en tenkerekke.

Hva er alder? Hva er et liv. De første førti årene av livet mitt bare levde jeg uten å tenke noe særlig over hvorfor jeg levde. Nå er jeg mer bevisst på hva jeg gjør med dagene. Mer nøye med alle valg. Blitt flinkere til å hoppe av karusellen når jeg finner ut at jeg er på feil spor eller i en gate jeg ikke skal gå. Jeg har ikke et så romantisk forhold til teater lenger heller. Det er en jobb jeg lever av, ikke så mye hokus pokus som før. Men jeg er nøye med hva jeg går inn i. Det er selvfølgelig lett å si når du får stadige tilbud om jobb, men det har vært tider da valget mellom brød eller dopapir har vært dagens viktigste avgjørelse. Ja, det har vært en ganske bumpy road til der jeg er i dag. Så hva skal jeg si til disse unge som skal finne sin vei? Bare lev? Nei.

Jeg har vært på ville veier tidligere i livet. Det skal så lite til før man havner der. Og det skal så lite til for å finne en ny retning. Men da er du avhengig av å treffe de rette menneskene. Og de rette menneskene var der når jeg trengte dem mest. Jeg tror verken jeg eller de visste det da, men jeg vet det nå. Jeg kuttet all kontakt med foreldrene mine da jeg var seksten år, jeg har levd «foreldreløs» siden. Det har ikke vært så ille. Men det tar litt lenger tid å finne sin plass når du ikke har et sikkerhetsnett som familie er. Jeg fant den, selv om det tok noen år, mange år. For det er en del redsel du skal kvitte deg med for å bli et helt menneske, før at du skal kunne begynne å produsere, skape og jobbe. Jeg skrev mitt første teaterstykke da jeg var 41 år. Og hele livet har jeg alltid gjort ting på tross av, ikke på grunn av.

Alt jeg drømte om ble ikke slik som drømmen så ut. Det ble bedre. Jeg søkte det som den gangen het Statens Teaterhøgskole. De ville ikke ha meg. Jeg ga opp den drømmen. Men så kom det et menneske min vei som sa: Om du vil det nok, så blir det slik. Og slik ble det, til slutt. Jeg tok musikkutdannelse i stedet. Det lønte seg. Jeg begynte som sagt å skrive, ikke fordi jeg kunne det, men fordi jeg måtte. Men jeg tør ikke kalle meg dramatiker alt for høyt selv om jeg har fått oppført femten teaterstykker.

Kan man bare si til de unge: Go with the flow? Ja, jeg tror det? Men ha en plan. Finn det du leter etter. Jeg lette ikke etter aksept, jeg lette etter et sted å høre til. Jeg fant teateret og tastaturet. Uten de to tingene er jeg ingenting. Hvorfor jeg bekjenner dette? Fordi jeg tror på åpenhet. Og jeg skal også snakke om selvmord i dette foredraget. Min lille bror tok sitt liv for ikke så mange år siden. Han fant ikke ut av livet sitt her på jorden. Kunne han ha vært reddet? Kanskje? Kunne jeg ha reddet ham? Kanskje?

Alle som har vært barn vet hvor vanskelig det er. Alle som har vært ungdom vet at dette også kan være en vond tid. Voksenlivet?

Jeg bryr meg ikke så mye om hva folk tenker om meg lenger, er ikke så opptatt av hva folk sier og mener lenger. Jeg tenker at de fleste er like redde, eller anda reddere enn meg for å mislykkes. For ikke å bli elsket. For å bli alene. Og da er det ikke så farlig dette ynkelige vakre korte livet som vi lever en stakket stund. Hva ville jeg sagt til meg selv som 18-åring i dag? Si det som det er, ville jeg sagt. Fortell hva du føler. Ingenting er farlig. Vi har alle den samme historie med noen ørsmå forskjeller når det kommer til følelser. Så er det fysiske veggene i livet og lommebok som utgjør de mer synlige forskjellene.

Jeg liker unge mennesker. Jeg holder meg tett til dem.

Jeg tror på å holde seg ung, følge med, ikke slutte å tvile, aldri bli matlei og skråsikker. Kjeder jeg deg? Synes du denne teksten er naiv og komisk? Livet er komisk min venn. Livet er en vidunderlig komedie, så ikke gjør det til en tragedie. Livet er ikke over før du dør, og det er aldri for sent for noe som helst, ja, det vil jeg si til de unge. Og ikke bli best, bli best blandt likemenn. Livet er ikke et realityshow der noen stemmes ut hver fredag. Livet er en lang reise som er over før du aner det. Så ikke ta alt sammen så alvorlig. Men gå for det du vil. Det er du som bestemmer. Det tar bare så jævlig lang tid før du forstår det. Jeg brukte nesten femti år.

MORGENTANKER VED EN FJORD

Foto: Rappa fra Rana Blad.
Foto: Rappa fra Hugo Charles Hansen/Rana Blad.

O800

står foran dette speilet, ser dette lett patinerte ansiktet

jeg er vel det man vil kalle shabby chic nå? litt 2008?

bak matt blek hud lurer min fars panne, min mors hake

slekters gang, gode og dårlige gener lagret som minner

sanden i timeglasset sildrer stille ned, hurtig nå i denne

kalde vintermorgenen, minus femten, sier radio-dabben

0900

ser utover en blå fjord, et mørkt fjell som bøyer nakken

og drikker vann et sted nede på dypet, jo da, det er en

god morgen, gleden kan fremdeles rispe på innsiden

av hjertekammere og sola har så vidt karret seg opp

over fjellkanten, kråkene holder årsmøte på naboens

tak, en ru hes lyd i nebbene nei, jeg er nok ikke

Kolbein Falkeid, jeg vet det godt, men han gikk foran og

kvistet løype for oss andre rimknekter som gjør så godt

vi kan her vi sitter ved Mac Air og tenker lange tanker

mens året snur og en sjark kjører ut for å søke lykken

kommer kanskje tilbake med torsk, lever og rogn, og

der letter kråkene og tar mørket med seg…

@

Sven Henriksen 12. Januar 2014

DEN SLEMME DAMA FRA VESTLANDET?

Liv Signe Navarsete
Liv Signe Navarsete

For øyeblikket har jeg følelsen av at om jeg åpner brødboksen så roper noen «NAVARSETE MÅ GÅ!!!» der inne.

For når først folk har fått blod på tann løper alle etter hverandre rett inn i blodtåka. Liv Signe Navarsete tok seg den frihet å skrike på tv i primetime så det norske folk satte tacoen i halsen.

«DU ANER IKKJE HVA DU SNAKKAR OM!!!» skreik hun, og det gjør du ikke ustraffet. I Norge skal det ikke skrikes på tv, særlig ikke om du er kvinne. Og det er den «som ikke aner hva hun snakker om» som skal tas i forsvar, som blir hele landets kjæledegge, som er et mobbeoffer og er utsatt for hersketeknikk etc. For vi liker ikke «sinte» damer i giftiggrønne drakter som koker over i tide og utide. Damer i Norge skal blogge om cupcakes og vise fram den glatte magen de har vært så flinke til å ta vare på under en «helt enkel» graviditet.

Så «hurpa» fra Vestlandet må gå, sier folk flest, hun er en «bitch» og ei «drittkjerring».

Nå kjenner ikke jeg Liv Signe i det virkelige liv, men jeg har en ryggmargrefleks som tenker at jeg bør rope «STOPP» når hele hundekobbelet jager et menneske. For i dette perfekte «little United States» må vi alltid ha en hakkekylling for å føle oss litt bedre selv. Sånn ca ti minutter ut i TV2-Nyhetene eller Dagsrevyen blir halve kongeriket politiske eksperter elller kommentatorer og hiver seg på tastaturet og gjentar alt som blir sagt på tv, feller dommer og kommer med hatske utspill!  Og på Twitter sitter de som «vet» og humrer over egen innsats på #Dax18 og kommer med analyser av dagens dont på Løvebakken. Via sosiale medier har folk flest fått sitt eget lille Speakers Corner, og de store ordene renner ut av fingertuppene uten å ha vært innom verken hjerte eller hjerne. Yeah, Romeo must die!

Vel, det er mulig Liv Signe Navarsete er «ei drittkjerring», men hun er også et menneske, hun er kone, mor, venn, datter osv.

Og ja, hun har selv valgt å gå inn i politikken, og da må man tåle en trøkk? Men ærlig talt, burde det ikke være lov å blåse ut? Si hva man mener i litt harde ordelag selv om du er politiker? Eller rett og slett be pressen dra til helvete? Som Jagland sa til en journalist rett før han ble sykemeldt for noen år siden: «Hvorfor hakker du på meg hele tiden?» Han satt i en sofa, grå og utslitt med tårer i øynene, men journalisten ga seg ikke. Tor Tønne også, som ble funnet død i en bil en tidlig morgen etter uker med heksejakt.

Jeg har en teori på at det er ikke verstingene på nettet som blir sensurert og «kneblet», det er politikerne som nesten ikke kan si noe som helst før hele kongeriket kaster seg over dem.

Derfor liker jeg Liv Signe som slår hånda i bordet og skriker høyt: «DU ANER IKKJE HVA DU SNAKKAR OM!» Vel, hun skreik vel egentlig ikke, hun bare freste litt. Men i media heter det «å rase» eller å «gå helt fra konseptene», men så heter jo kampen om tv-seere «KRIG» i Norge, og krig heter humanitær aksjon. Men denne heksejakten er jo ikke presseskapt, det vet alle som jobber i pressen. Norsk presse driver ikke med slikt, de legger bare snøballen ytterst på kanten, gir den et lite dytt,  og så sørger folk flest for at den ruller seg fet og fin, og så har vi det gående i ukesvis.

Men ikke hør på meg, jeg er en mann som får kløe og eksem sånn ca 7 minutter ut i Dagsrevyen og må skru over på «Svenske Hollywoodfruer» for å bevare min mentale helse. Eller se «Hele Norge baker» der det kun handler om bakepulver, kringler og melis. For nyhetene er ikke nyheter lenger, de er blitt uvesentligheter og løse påstander som stor sett handler om person og ikke sak.

Derfor er det deilig å sitte foran tv’n å se en kake heve seg i ovnen eller en svensk blondines harde dag når hun skal til dyrlegen der den lille nervøse hunden hennes skal få klippet neglene. Slikt gir mening. Kanskje derfor alle disse rosabloggerne er så populære? For hvem gidder å høre  Kyrre Nakkim fortelle oss ting vi har forstått allerede i ingressen til en nyhetssak?

Jeg ønsker deg en god dag Liv Signe. Om du går kommer jeg til å savne deg! Både du og jeg vet, pressen og folk flest er aldri der når vi er på vårt beste. Gjør det vondt? spurte noen en konge der han lå med et sverd stukket inn i magen. Bare når jeg ler, sa kongen.

GÅR ALT TIL HELVETE LIKSOM?

GÅR ALT TIL HELVETE LIKSOM?

Lise Myhre.
Lise Myhre.

Når jeg av og til, eller ofte, legger ut noen syrlige kommentarer om Erna&Co på Twitter eller Facebook er straks noen ute og mener at vi «sosialister» bør ta innover oss at vi TAPTE valget. Med andre ord, alle som kritiserer Erna&Co er sosialister? Vel, la nå det ligge. Men går alt til helvete med Erna&Co liksom? (ordet «liksom» er brukt med vilje fordi det er et mest brukte ordet for tiden) Nei, alt går ikke til helvete bare fordi vi har fått en ny regjering med en annen farge en den forrige. Men det som har forandret seg er at ironi og humor har fått litt trangere kår. For en lommebok ler aldri, den teller sine penger og regner alt i vinning eller tap.

Så er det mange som mener at den nye regjeringen reverserer Norge.

I går kveld så jeg en debatt om prostitusjon. Mange politikere vil at det skal være en menneskerett å kunne kjøpe sex, men samtidig vil de la leger reservere seg mot å gi kvinner abort. Begge de to tingene handler om moral og kvinners muligheter til å bestemme over egen kropp. Jeg har ikke noe bastant synspunkt om det å selge sin egen kropp fordi det kan være tusen grunner til det, men jeg føler en smule forakt for eget kjønn som velger å kjøpe et stk menneske for å få noen minutters nytelse. Vel, kvinner kjøper også sex.

Selvfølgelig er det grupper av mennesker som har et handicap f. eks og derfor ikke har det samme «markedet» som andre når det kommer til å skaffe seg ømhet, nærhet og sex.

Men «retten til» og «rettigheter» et to svært forskjellige ting.

Jeg hører stadig «folk skal kunne velge fritt» fra den nye regjeringen. Ja, det er fint med valg, men hvem menes og ikke menes det med «folk» – er det alle? De fleste av oss vet at ikke alle kan velge fritt. Noen lever vanskelige liv der valgfrihet er et ord som ikke er relevant. Og selvfølgelig er det vakkert når Erna Solberg står på fjernsyn og snakker seg varm om viktigheten av å ha fokus på de som sliter psykisk. Jeg kunne ikke være mer enig, jeg har hatt det tett på meg. Men så er det noe som heter den grelle virkeligheten. I den grelle virkeligheten sitter det langt inne å si til en arbeidsgiver at det man lider av er «nerver» og «depresjon» – for slike sykdommer hefter, bordet fanger:

«Er dette mennesket til å stole på? Hva om han eller hun bryter sammen? Skal vi satse på dette mennesket lenger, eller skal vi velge en annen som tåler en trøkk når det blåser som verst?» For å tilstå svakhet er ikke lett. Da jeg sluttet å drikke for noen år siden, lenge før det hadde blitt et problem, legg merke til «lenge før det hadde blitt et problem» fikk jeg høre at det ble hvisket lavt i gangene: «Jeg ante ikke at han var alkoholiker!» Men ja, det er fint at Erna oppfordrer næringslivet til å ansette folk med «hull i CV’n» men vil de gjøre det? Det er en ganske annen sak. Vi får se.

Det sies at Norge er et så bra land at det ikke spiller noen rolle hvem som sitter i regjering. Det er et snev av sannhet i det utsagnet. (mener jeg) Andre er sikkert uenig. Jeg tror ikke du kan kjøre Norge på rævva i løpet av fire år. Men jeg vet ikke. Politikere har sagt: «Stol på oss!» før og gjort grusomme ting bak ryggen på velgerne.

Men det er en ting jeg ikke helt fatter.

Om du ikke er hodestups forelsket i NHO, om du ikke sier hurra til alt som privatiseres, om du ikke skjønner at leger skal kunne reservere seg mot abort, ikke forstår at Norge må ha private bedrifter av en viss størrelse, så er du er dum sosialist som stemmer SV. For skillet, eller midtstreken i norsk politikk finnes ikke lenger. Politikken i sentrum vannes ut, og alle tilpasser seg et mainstream og stjeler av hverandre. Frp klamrer seg til slagordet «Folk flest» men det er jo mainstream-politikken i midten som ikke sårer eller provoserer noen, den der «akkurat passe-politkken» som er for «folk flest» hvem nå det måtte være? Og derfor blir det, ja, vanskeligere å ytre mer spissede meninger i en offentlighet der alt skal flyte bedagelig avgårde på en strøm av vakre ord som ikke forandrer noe som helst.

Kongeskipet Norge seiler videre. Klimakrisen fornektes.

Kommuner skal slås sammen for å «verne matjord» mens bygging av Ikea og store handlesentere knasker i seg matjord hver eneste dag. Bøndene er den tapende part, og lommebøkene synger vakkert om at alle skal med.

Nei alt er ikke galt med Erna&Co, og alt var ikke perfekt med Jens&Co. Jeg selv er verken en «jævla SV-sosialist» eller Høyrevelger. Jeg glir fra standpunkt til standpunkt i et lite og ganske så oversiktelig land. For i dette landet er vi så priviligerte at vi kan skifte sofa og kjøkken hvert fjerde år, og om det skulle gå åtte år er det jo krise! Nå løper de borgelige rundt som en gjeng «Sinnasnekkere» for å pusse opp gamle Norge for kunne passe inn i fremtiden. De som en gang skoggerlo av Jaglands «Det Norske Hus» rører rundt i tapetklisteret. Nei, det er ikke lett å være folk flest for tiden! Men snart kommer våren, jeg føler det på meg. Det skal visst være rosa og pasteller i år.

Og helt til slutt, dette innlegget kommer til å bli lest av min Høyrevenner med et løftet øyebryn og et skjevt smil. Helt ok. Og mine sosialistvenner vil nok rynke litt på nesen. Helt ok det og…

BARE EN MANN

BARE EN MANN

Foto: HAROLD
Foto: HAROLD

– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, det er liksom aldri godt nok! gråter en yngre mann på skulderen min. Vi er i herremiddag og natten er blitt lang. Faen ta deg, sier hun, at du ikke kan se hva som skal gjøres her i huset før jeg peker på det!

Den yngre mannen gråter så han rister. Jeg orker ikke mer! hulker han. Jeg makter ikke mer, jeg lever i et terror-régime der hjemme, hun bestemmer absolut alt. Jøss da? sier en eller annen av herrene, ler en fjollete og litt for høy latter.

Men så gå fra henne da? sier jeg.

Hvor skal jeg gå? sier han stille og tørker snørra som renner ned mens han drikker en stor slurk rødvin.

Dette skulle jo vare livet ut for faen! Ingenting varer livet ut, sier jeg, eller nesten ingenting, korrigerer jeg meg selv. Men ungene? Ja, ungene! Hvorfor får folk som egentlig ikke liker hverandre unger med hverandre? sier jeg og merker at det blir stille rundt bordet av herrer som alle har markert seg sterkt i den norske offentligheten. Vi er skribenter, dramatikere, skuespillere, journalister, profilerte og vel opplyste mannfolk i vår beste alder. Men jeg kan ikke slippe denne bæsjen jeg har lagt midt på det store hvitskurte bordet på Oslos beste vestkant, sier: Folk får unger for lett! Stillheten er til å ta og føle på. Men jeg vet at ingen av dem vil si: Altså, du har ikke unger, så hold kjeft! De er for reflekterte til det.

Før jeg begynte å vanke i herremiddager visste jeg ikke at voksne menn var så lettgråtte.

Ikke at de var så tafatte når det kommer til å sette foten ned for ting de ikke vil finne seg i heller. Nå tror du sikkert at denne bloggeren mener at alle damer er noen psykopatiske gale kjerringer som driver psykisk terror mot mennene sine. Det mener han ikke! Men jeg har (som homo) en del venninner som jeg ganske ofte må snakke hardt til når de setter seg til med rødvinsglasset og begynner på den endeløse monologen om hvor håpløs han de har valgt å leve livet med og få barn sammen med er. For han vil ikke forandre seg! kan de snufse i patetisk selvmedlident. Hvorfor vil du at han skal forandre seg? spør jeg. Hva var det du falt for i begynnelsen? Er det borte? Og ikke minst, det han falt for hos deg den aller første tiden dere var så forelsket, har du tatt vare på det? Eller er du blitt et gnagsår som plager livet av ham, ungene og deg selv 24/7?

Vel, de fleste av mine gode venninner er kloke, så de tåler en slik lekse. Det gjør mine mannlige venner også, stort sett.

Jeg er mann og jeg lever med en mann som ikke er i stand til å treffe skittentøy-kurven og legger de møkkete sokkene og trusene sine rett ved siden av den. Jeg gidder ikke bruke tid på å irritere meg over det. Det er ikke viktig. Han roter også. Roter veldig. Jeg gidder ikke å bruke tid på det heller fordi han besitter andre viktige kvaliteter. Men når han kommer hjem og sier: Du, jeg la esken til den nye iPhonen min på stuebordet for tre uker siden, vet du hvor den er? Nei, sier jeg, det vet jeg ikke. Og jeg gidder ikke å fortelle ham at jeg har kastet den! 🙂

Stort sett er det de ørsmå tingene som får et forhold til å gå i stykker. Min venn ved bordet gråter stille. – Hun har en bevegelse med den ene hånden opp til ansiktet hele tiden som irriterer meg, sier han, og så biter hun negler. Jeg blir gal av det! Er det viktig? spør jeg. Kommer du til å elske henne mer om hun slutter å bite negler eller la være å gjøre den bevegelsen med hånden som irriterer deg? Slutt sier han, jeg elsker henne jo! Vi ler. En tynn nattlig mannelatter uten adresse.

De andre herrene diskuterer hvilken aquavit som er best og spiller Leonard Cohen så høyt at det dirrer i hele hagebyen. First we take Manhattan, and then we take Berlin, yes yes yes! Det er på tide å gå hjem, sier min venn som har sluttet å gråte. Hjem til hun som biter negler og tar seg til ansiktet hele tiden. Hjem til henne han elsker og har barn med.

I skrivende stund ligger jeg her på gulvet, ser inn på soverommet der sokker og truser ligger strødd utover gulvet der den kurven de egentlig skal ligge i står. Jeg reiser meg opp og kaster alt sammen opp i kurven.

Jeg kjenner en kjent duft rive lett i nesen. Det er duften av det mennesket jeg elsker. På godt og vondt. Ser ingen grunn til å forandre ham eller noe som helst. Ei heller ta verken Manhattan eller Berlin. For ekte kjærlighet tåler alt. Sure sokker og litt neglebiting er bare bagateller. Og herremiddager er en fin ting. Man setter pris på alt man slipper 😀

LA KROPPEN MIN VÆRE I FRED!

Sally Mann
Sally Mann

I skrivende stund ruller «Puls» i gang på NRK.

Jeg vil ikke se, men jeg kan ikke la være. Nå står det en godt voksen mann som lekser opp om viktigheten av knebøy. Han er slank og hipp, sier at jeg skal stille meg opp foran tv’n og trimme. Yngvar som han heter er pen og solariumbrun der han står i moteriktige jeans og  hvit t-skjorte med v-cut. Kortklippet og klar i blikket. Han smiler oppmuntrende til meg fra flatskjermen. Sier at dette kommer til å gå såååååå fiiiiint. Og at det farligste som finnes er å stivne i soffan. Vel, han har sikkert rett i alt han sier, det er ikke det, men han irriterer meg, for jeg hater å trene, orker ikke å løpe på en tredemølle i et treningsstudio sammen med tynne blonde damer som lukter av svette og søt parfyme eller stressa småbarnsfedre som snakker i iPhonen mens de løper.

Nå, mer «Puls» Ja, jeg har fordommer mot mennesker som snakker til meg med høyfrekventert pedagogisk utestemme!

Selvfølgelig vet jeg at det er sunt å bevege seg. Og jeg har et krevende yrke. Jeg har akkurat avsluttet en spilleperiode på teateret der jeg har stått på scenen og gitt jernet i to timer uten pause hver kveld. Det er en toppidretts-prestasjon. Jeg er helt utkjørt hver kveld.

Når jeg ikke står på scenen i korte eller lange perioder går jeg. Jeg er en seig fyr på apostlenes hester. Men jeg litt blir provosert av all denne folkuseringen på kropp alene. Vi har en sjel og et hode som også skal pleies. Og det gjør jeg til gangs.

Forleden leste jeg om en undersøkelse av en gjeng 100-åringer på Manhattan. De trente iikke, de drakk moderat, noen av dem røkte sigaretter, og var ganske ulike. Men én ting hadde de felles; de koste seg og så lyst på livet. Tok én dag av gangen, bekymret seg ikke om dagen i morgen. Så jeg tenker, om poenget er å leve så lenge som mulig, hva skal man bruke all tiden til? Til å trene? Jeg tenker at en sunn kropp er bra. Jeg er nøye med hva jeg spiser. Jeg drikker ikke. Røyker ikke.

Akkurat nå sitter jeg har å håper på at hun blide dama i «Puls» skal spørre meg hvordan jeg har det, og ikke bare hvor mange føkkings sit- ups og knebøyinger jeg har tatt i dag. Men hun smiler og ler den litt dirrende og redde latteren sin. Hun vet jo at uansett hvor mye hun og Yngvar trener så kommer hun til å dø en dag.

Nå skal ikke jeg mobbe de som trener. Feel free.

Men jeg har en teori på at vennlighet, et smil, et kjærtegn og litt ømhet har like mye livgivende kraft som en joggetur. Men kroppen er vårt nye tempel. Vi tilber speilet som en Gud. Vi vil være fine og stramme, vi finner oss ikke i at kroppen siger sammen ved en viss alder. Og mange av oss tipper over i en trist parodi av det vi en gang var. Det er trist, trist å se kvinner som kunne vært vakre eldre damer som har gjort seg selv til botox-monstere, så stramme i ansiktet at de ikke har mimik igjen. Og eldre menn som tror de er gutter der de svinser rundt med litt slitne vaskebrettmager og tynt hårfeste.

En kropp følger e livssyklus. Ja, jeg vet, den holder lenger om den tas vare på og behandles pent og med respekt. Som den gode Hildegaard von Bingen sa for mange hundre år siden: «Stell pent med kroppen din slik at sjelen orker å bo i den.» For en kropp er jo bare innpakningen for sjelslivet. Hjernen, sjelen, tanker og følelser. Det finnes tv-programmer som handler om slike ting også, men de marginaliseres stadig til fordel for kroppshysteri og fjas. Kan vi ikke være enige om at kropp og sjel bør finne en slags likevekt? For hva skal man med en topptrent kropp om livet suger og alt er kjipt?

Der gikk Yngvar og den blide damen av lufta. Snart går jeg ut på parketten og tar tyve knebøy og tyve sit ups for skams skyld. Og så har jeg en strikk jeg står på når jeg trener armene som er viktige for meg siden jeg skriver så mye. Man lever da i tiden 🙂 Men om jeg får flere tilbud om helse, kropp og kosthold på mailen min nå så begynner jeg å legge ut kattebilder på Facebook! Kanskje noen fiffige visdomsord også.

Og apropos sport. Hvordan skal det gå med folkehelsa når hele folket sitter pal i soffan og knasker taco mens andre beinflyr på ski og skøyter fram og tilbake over flatskjermen?

Jeg bare spør.

STAKKARS OSS!!!!

STAKKARS OSS!!!

1526529_10152089649765339_163564488_n

     Med store bokstaver og tusen utropstegn raser kommentarfeltene over om hvordan folk flest blir flådd opp til flere ganger daglig. Er det ikke «verdens dyreste mat» så er det «svindyre» flybilletter! Så folk scanner nettet etter flybilletter til Paris eller Berlin for NOK 199. Vel, når du kan komme deg til Paris for to hundre kroner burde det vel tikke inn at det er noe som ikke stemmer? På samme måte som når 1 kilo svinekjøtt koster NOK 29?

     Med med store ord og svulstige vendinger forkynner enkelte at de vant den store «priskrigen» atter en gang, og da spiller det ingen rolle hvordan man behandler sine ansatte?

     Konkurranse er bra, sier de klokeste blant oss. Valgfrihet osv!

     Når flyselskaper med alt for store ambisjoner og for liten flyflåte fallbyr billige flybilletter blir folk sittende i Bankok eller New York i dager og netter å glo fordi timeplanen sprekker og logistikken er fraværende. Passasjerene river av seg håret pga mangel på info, for alt er skåret ned til beinet. Ikke et menneske bak noen skranke. Har du ikke bankkort får du ikke handlet ombord i flyet, for cash er noe som medfører ekstra arbeid for kabin-besetningen.

     Ja, det er faktisk en grunn til at ting går galt. Og det er at prisene presses ned til et urealistisk nivå.

     Psykologien er enkel. Sier du til noen at de blir flådd så tror de på det. Om Rimi-Hagen forteller folk at maten er for dyr, blir det en sannhet som fester seg. Og når det er «sluttsummen» det handler om spiller det ingen rolle hva som er eller ikke er i matvarene. Det samme med flybilletter og andre varer. Jeg har blitt lurt før, og jeg har lært. Men det store banneordet i Norge er «monopol» som folk flest er livredde for. Ordet smaker av noe kommunistisk, en overlevning fra tider da alt var strengt og kjipt. Valgmuligheter, trygt, kjapt og billig er mer moderne og lettere å like.

     Men når prisene presses ned er det noen andre som må betale når kundene ikke gjør det. Det er bøndene, leverandørene, produsentene, de ansatte osv. Men who gives  shit så lenge det er billig?

    Men hør, hvorfor skal det gå 26 fly fra Oslo til Bergen hver dag? Hvorfor skal SAS og Norwegian fly vinge ved vinge på de mest lønnsomme strekningene, mens de som bor i mindre befolkede strøk nesten ikke greier å få seg en flybillett pga for få avganger? Det er ikke konkurranse, det er skjeivfordeling av konsesjoner. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet på et nesten tomt fly til en stor by i Norge, og hvor mange ganger jeg har prøvd å komme meg til Alta med det eneste flyet som går fra Oslo.

      Jeg flyr ofte til New York når SAS har kampanje og selger meg en tur/retur direkte til ca NOK 4000. Det er på grensen til å være for billig. For morro skyld sjekket jeg Norwegians «fantastisk» billige tilbud. Ok, bortover til USA var det billig, men hjem igjen? Da jeg hadde klikket meg gjennom en lang smørbrødliste av alt jeg måtte ha for å komme meg ombord var prisen nesten NOK 6000.- for et fly som kanskje ikke kommer seg på vingene.  SAS forever!

(Ja, jeg vet, det er steder SAS ikke flyr, men det finnes fler alternativer enn disse selskapene som driver med sosial dumping) Og har jeg god tid tar jeg toget fra Nord-Norge til Oslo. Det tar 17 timer og koster NOK 300 kroner. Men lyntog skal vi ikke ha. Flybilletter som ikke koster en dritt der i mot..! Ferdig snakka!