HATER VI VÅRT EGET SPRÅK?

Foto: NRK
Foto: NRK

Jeg så første episode av «Mammon» Jeg syntes den var fin. Jeg skal se resten.

I den siste uken har twitter og andre sosiale medier flommet over av hat og latterliggjøring av serien.

Vel, den første episoden var ikke perfekt, men det var ikke siste sesong av «Broen» heller. Men alt låter jo bedre på dansk, er vi ikke enige om det? For da er det jo ikke så lett for oss som ikke snakker dansk å oppfatte om en skuespiller kommer litt skjevt ut på hoppkanten når han/hun skal avlevere en replikk?  For ikke å si engelsk? Det er da virkelig en del platte replikker i «Downton Abbey» også som ikke hadde fungert på norsk?

Hører ofte norske artister og sangere si: «Jeg kan ikke synge på norsk, jeg trives bedre på engelsk, da får jeg liksom sagt det jeg føler mer to the point. Kommer litt tettere på, om du skjønner?» Sludder! Folk som bruker ei engelsk ordbok for å skrible ned en sangtekst kommer ikke tettere på seg selv eller det de har på hjertet. Det er bare det at en platt sangtekst låter litt mer smart på et språk ikke alle er like gode i. «Oh baby, hit me one more time» er det liksom litt mer svung over enn «å beibi slå meg en gang til!» Men det er jo like forbanna dårlig.

Jeg har en mistanke om at vi forakter vårt eget språk.

Noen hevder at nei, men norsk er så hardt, kantete, det er så få ord i det osv. Det er tull. Og så er det argumentet: HVEM FAEN SNAKKER SLIK? som har vært mest populær hat-replikk på nettet. Mange snakker rart i Norge. Folk sier «sjedekollisjon» og mye rarere ting. Ok, hvor gode replikkene i «Mammon» er skal jeg ikke mene noe om, jeg er dramatiker, så jeg vil ikke disse andres arbeid, dessuten har jeg en liten rolle i serien. Men stort sett synes jeg den første episoden var engasjerende og tight. Og om det ikke er slik at Økokrim kan hente en PC fra en avisredaksjon, so what? Og det aller beste med hele produksjonen er at vi får møte skuespillere som ikke er overforbrukt av NRK Drama gjennom en årrekke.

Så jeg vil gi litt kudos til Cecilie Mosli og hele crewet for en god produksjon, og jeg tror neste gang blir det enda bedre fra hennes regihånd. Og ikke minst, vi bør verne om norsk dramaprodukjson og ikke bare hakke løs på den. Snart blir det meste laget i Budapest eller andre steder, og så sitter vi der med dårlige kioskveltere på kino og på flatskjermene. For ting blir stadig bedre. På norsk! I Norge.

Og jeg må tilstå, midt i andre sesong av «Broen» datt jeg av lasset. For jeg tenkte, om ikke hun Saga sprekker opp i noe som ligner på et levende menneske snart blir dette bare et påfunn som grenser til parodi. Så gøy er det ikke heller når slutten fordamper i intet. Og «Törka aldrig tårar utan handskar» var vel heller ingen perfekt produkjson. Men alt låter så mye bedre på svensk også. Det har vi visst helt siden vi fikk tv.

HVA JEG FIKK VITE DA JEG GOOGLET «FLYTTE STORE OG SMÅ TRÆR»

HVA JEG FIKK VITE DA JEG GOOGLET «FLYTTE STORE OG SMÅ TRÆR»

Min farfars tre i Malangen Troms
Min farfars tre i Malangen Troms

     Når et tre fester rot og begynner å vokse er det det tegn på at det trives der det står. Om ikke er det vel et tegn på et det ikke trives. Det kan være noe galt med jordsmonnet eller klimaet. Men når et tre fester rot, kan det stå der i mange hundre år. Jeg liker trær.

     Men flytting av store og små trær?

     Google forteller meg at jo yngre trær er, desto mindre problematisk er det å flytte dem.

     Men når de har satt litt dypere røtter er det vanskeligere og mer usikkert om de vil overleve. For det som oftes skjer er at røttene blir skadet. Og man må spa opp en veldig stor klump av «barndomsjord» når man flytter det, og hullet det flyttede treet skal plantes i må være like dypt som det du tok det opp fra. Du skal helst ikke snu det i en annen retning mot solen enn det det er vant til å stå i. Små trær som ikke har utviklet noen «fedrelandsfølelse» tåler forflytting best. Men større trær har større dødlighet.

     Nå små og store trær skal flyttes er det en fordel at jorden er fuktig. Og det skal ikke gjøres når trærne sover, altså om vinteren. Små og store trær som skal flyttes må behandles med ømhet og den aller største forsiktighet. Det beste er at de får stå på det stedet de har valgt selv. Trær har en egen vilje, som andre planter som sår seg selv og velger bosted. Og om røttene får for mye lys på seg under flytteprosessen kan treet dø. Og om det kommer til et sted med et helt annet klima enn det det er vant til vil det også oppstå problemer som kan føre til sykdom og død.

     I «Min afrikanske farm» forteller forfatteren Karen Blixen om hvordan hun gjorde gjentatte forsøk på å flytte sin yndlingsblomst til Afrika. Hun elsket peoner, og tok med seg knoller fra Danmark. Tre år på rad gjorde hun forsøk. Plantene skøt kraftige skudd, det gikk fint lenge. Peonene utviklet kraftige blader, dannet knopper, men rett før de vakre peonene skulle til å springe ut datt knoppene av  og hele planten ble gul og visnet ned i løpet av noen dager. Karen Blixen konkluderte med at en peon ikke var skapt for å leve på det nye kontinentet hun selv hadde valgt å slå seg ned. Det var en stor sorg for henne. Men naturen har sin egen vilje, skrev hun, det må vi mennesker finne oss i uten å mukke.

     Da vi flyttet til Nord-Norge for ett og ett halvt år siden tok jeg med meg noen av plantene våre. Noen av dem skrantet og avgikk med døden ganske raskt, andre kviknet til og har vokst seg større enn noensinne. Julekaktusen skulle rett og slett ha seg frabedt å bo i Nord-Norge, så den var den første som takket for et femten år langt samliv. Jeg tror den lengtet seg syk etter Oslo. Men hvem vet, planter sier ikke så mye. Jeg sliter litt selv i perioder.

     Så nå skal jeg google: Om å flytte små og store mennesker. Spent på hva Google mener om det.

BUK FETT

 

IMG_2752

Jeg klasebombes med annonser om å kvitte meg med BUK FETT. Buk fett?

Om jeg forstår det rett, buk fett er det samme som bil ringer? Eller øl vom? BUK FETT høres litt tacky ut. Litt som det engelske Grand Prix-bandet Bucks Fizz. Jeg vet ikke om denne buk fett kuren er en «one hit wonder» eller om den er en stayer. Jeg kommer uansett ikke til å prøve den.

Like sikkert som julen har vært en tragedie av ribbe og pinnekjøtt kommer slankekurene som perler på en snor i begynnelsen av januar. I år er det vi menn som skal plages. Men hvem tror på at om du spiser en liten pille mens du lener deg tilbake i soffan og ser Svenske Hollywood-fruer så vil buk fett renne av deg i strie strømmer? Ikke jeg i hvertfall.  Jeg husker med gru slankepillene på 80-tallet der vi alle ble tynne og gira som mygg.

Men det var før vi fikk vite at det var amfetamin i pillene. Jeg husker jeg og en venninne begynte å vaske huset på utsiden etter å ha gått på de festlige pillene i fjorten dager. Og så satt du der syltynn med sammenbrudd, så skvetten at Bygdøy Allé var så bratt at du ikke orket å trille en sykkel opp til Frogner Kirke engang. Ja, det var tider da buk fett forsvant som dugg for solen og Grace Jones sang «Where I’ve seen that face before» og halve byen hadde røyka sokkene sine.

Nå, noen tiår senere sitter man her med dobbelthaker og buk fett i bøtter og spann, og internett frir til oss stakkars viljeløse tapere som ikke har vett nok til å sende kakefatet videre i den endeløse rekken av juleselskap som vi litt voksne ser oss nødt til å delta i.

Men denne gangen skal jeg ikke bite på! Jeg har lidd meg gjennom grapefruit-kurer, hvitvins-kurer, annanas-kurer og det som verre er. Jeg har ligget med follede hender ved føttene til Grethe Rohde og Fedon føkkings Lindberg, men har funnet meg som som frafallen og feitere enn noensinne noen måneder senere. Og til slutt tikker det inn at det eneste som hjelper mot noen kilo ekstra er å stenge munnen igjen i tide og å bevege seg litt mer for ikke å ende opp som en julegris i januar.

Buk fett get off my back! Denne mannen har blitt lurt før!

Noen som vet om denne buk fett kuren funker? Det skader vel ikke å prøve? Ikke så dyrt heller….

BONJOUR TRISTESSE

IMG_0045

2014 velkommen inn.

På årets første dag sitter jeg her ved arbeidsbordet mens Lou Reed synger «Take a walk on the wilde side» og himmelen der ute har tatt på seg en isblå farge. Fjorden ligger stille. To svarte fugler sitter på et tak, har ikke lyd i nebbene i dag. Kristin Clemet tar over eteren om snakker om frihet. Frihet? Hvor frie er vi i dette landet? «Bare vi får tatt denne turen til Krakow…..» leste jeg på Facebook nettopp. «Den turen vi har planlagt i over tjue år» Vel, det er ingen lover eller regler som nekter noen å reise til Krakow. Men det kan selvfølgelig være lommeboken eller guts det står på, hva vet jeg?

Men frihet?

Når jeg står opp på en dag som denne ligger alt åpent. Skal skal ikke prestere, ikke vises fram for penger, jeg har fri. Men som regel har jeg ikke det. Som regel er det plikter som kaller. Ting jeg må, og ting jeg pålegger meg selv som jeg tror jeg må. På mørke morgener når lyset er borte og alt håp om vår og sommer er gitt opp kan jeg tenke: Om jeg var som Forrest Gump som bare gikk ut av døren og begynte å løpe vekk fra alt sammen? Det er ingenting som stopper meg fra å gjøre det, men jeg gjør det ikke. Livet er som en eske sjokolade, du vet aldri hva du får? Her jeg sitter vet jeg hva  jeg skal gjøre i de neste to år. Jeg skal være her eller der. Jeg har kontrakter som er signért, plikter som kaller. Og et lite sekund kan jeg kjenne på noe som ligner panikk. Men bare et sekund. For jeg er heldig, og jeg vet det. Ikke alle freelancere har så mye å gjøre som jeg. Så jeg skal ikke sutre.

Men det er kommet en lyd litt for tett ved øret i de siste årene.

Det er lyden av den fine sanden som tikker stadig raskere ned i den  nederste beholderen på mitt livs timeglass. Det er påtagelig mye mer sand i den nederste beholderen enn i den øverste. Jeg kan ikke gjøre noe med det, kan ikke snu det opp ned og snike meg til en runde til. Og derfor blir jeg gjerrig på den tiden jeg har. Nei, det er ikke like gøy når millarder av kroner forkledd som raketter og stjernesudd blir skutt til himmels lenger. Jeg er blitt en tviler, jeg som var så sikker, som visste alt, som ikke hadde et gram redsel for noe som helst i meg. Nå er isen ikke så sikker lenger. Jeg passer mer på hvor jeg setter føttene ned, og hvor jeg går.

Men det medfører også slike Forrest Gump-tanker, om at nå tar jeg på de gode jogge-skoene og løper til verdens ende, for det er da så mye jeg ikke har sett! Det er så mange byer jeg aldri kommer til å se. Min kjære har hengt opp noen røde engler i vinduene, de beveger seg lett i luften som blir satt i bevegelse fra ovnene i huset. Jeg tenker på livet vårt som for øyeblikket er fortøyd i nord. Dette livet vi har levd sammen i snart tjue år. Selvfølgelig kunne jeg aldri løpe vekk fra det. Aldri. Men; ville fugler flyr, tamme fugler lengter.

Jeg har en lengsel etter mer i meg. En lengsel etter å være i bevegelse. Ja da, snart reiser jeg til Paris i noen uker for å skrive. Jeg skal sitte på kvisten i Rue du Faubourg Montmartre der jeg kan se det ene spiret på Sacre Cour fra vinduet og høre lyden fra alle de overfylte fortausrestaurantene nede på gaten. Ha mine timer lange vandringer i kjente gater i verdens vakreste by som har vært min siden 1971. Vel, nå slutter jeg før jeg virrer meg inn i fler personlige utgytelser.

Men det er noe med ett nytt år. En slags vareopptelling av hva man har samlet på seg av levd liv.

Nå ønsker Kristin Clemet meg et godt nytt år på radioen. Jeg er glad i dette lille rare skakke landet jeg bor i. Litt trangt er det ofte, og litt for godt har i det nok. Nå letter de to fuglene på taket og flyr vekk. Fugler er fine skapninger. Bare tar til vingene,  legger seg på vinden og flyr vekk. Men hvem vet, kanskje de er noen utålmodige og bortskjemte jævler? Som oss?