HVORFOR SÅ STILLE, LILLE PERSILLE?

1239220_626171227403223_75237776_o

Høsten 2013 fikk vi en borgerlig mindretallsregjering. Det første vi i kulturlivet fikk vite var at «nå må vi slutte å sutre, kunne vi ikke leve av det vi driver med måtte vi finne oss noe mer bærekraftig.» Vel, det ble ikke sagt i så harde ordelag, men det var det som var undertekst og mening da Kulturdepartementet bl. a sa at kulturlivet burde hente mer private penger fra næringslivet. Samtidig kom det også noe om at «kunsten måtte settes fri fra det klamme grepet som venstresiden hadde holdt den i alt for lenge.» For mange mente seg å vite at norsk kunstliv var detaljstyrt og kneblet av AP/SV og SP. Ja, det var til og med Jens&Co som dikterte hva som skulle stå i VG og Dagbladet neste dag. Jeg tror minsanten ikke engang Aftenposten fikk lov å skirve hva den selv ville? Nå skulle altså kunsten settes fri, og de store pengene skulle hentes fra andre steder. Men ingen grunn til å engste seg, den blå regjeringen ville legge fram det beste kulturbudsjettet noensinne. Akk, kan det være så vanskelig å være litt mer presis og tydelig?

Og som alltid, når noe eller noen kommer under den statlige lupen passer alle på hva de sier eller ikke sier.

Og de fleste tenker: Nå er det sikkert smartest å sitte musestille i båten til alt blåser over. Ja, folk som tidligere hadde skrevet «Føkk Siv Jensen!» ble plutselig tause. Ja, jeg skjønner det godt. Ivrige sjeler som driver en fri scenekunstgruppe eller et dansekompani kan falle i unåde om de skriver slikt. Derfor gjør man det man tror er best, man holder kjeft. Man vet jo aldri hva kulturministeren kan få med seg mens hun sitter i en taxi på vei fra Gardermoen etter å ha huiet på våre norske helter i Sotsji? Og kanskje hun kommer til å begynne å ringe rundt, forhøre seg om hva som skjer? Skal vi se litt nærmere på den bevilgningen vi hadde tenkt å gi til kompani X eller Y dere? Ja, det gjør vi, for dette er trakassering og det som verre er. Vi støtter hverandre i denne regjeringsplattformen gjør vi ikke? Hø hø, det gjør vi. Føkk alle utro tjenere som sager av den greinen de sitter på!

Nei, kunsten som skulle settes fri er ikke blitt mer fri med en blå regjering.

Om jeg skal være litt paranoid (noe som for tiden er så moderne i kommentarfelt og debatter), så kunne jeg si at kunsten blir overvåket. Men det ville selvfølgelig være å overdrive. For alt er jo så fint, og kulturminsisteren var jo så hyggelige når hun besøkte teateret i forrige uke! Se her på disse fine bildene, og vi hadde en lang givende samtale.

Så vi tier stille om den dumme telefonen, det var sikkert ikke slik ment, hun sa det jo selv på Dagsnytt 18 i går kveld. Og fine ord om at kunsten skulle provosere og sette dagsorden må vike i redsel for tap av goodwill og pengeoverføringer. Tar jeg feil?

Men alle vi som driver med kunst vet jo hvor viktig det er å holde seg inne med de som sponser oss. Vi kan ikke si «Føkk Coca Cola!!» om vi har fått noen hundre tusen kroner av dem, eller «Statoil stinker» om vi har fått en million i stipend fra dem. Det er en del av dealen, det sier seg selv. Så dum er man da ikke rett før lansering av det du har drømt om et helt liv? Men folkevalgte politikere må vi da ikke mene å skrive hva vi vil om? Ikke det nei..

Så hvorfor så stille, lille persille? Kom ut kom fram!

Eller var det bare penger vi gikk for og ikke et ønske om å åpne for undring og ny erkjennelse. Eller var det kanskje bare makt?

DE SMARTE

1795724_670447596338998_552600797_n

– Stygge ting blir ikke penere bare fordi du kaller dem for noe annet.

I de årene jeg har vært på internett har det skjedd store forandringer. Særlig på sosiale medier. De mest hjernedøde har blitt litt smartere. Vent litt før du hisser deg opp og hiver deg rundt og skriver i raseri i kommentarfeltet! Jeg generaliserer ikke, og sier ikke at alle som beveger seg på nettet er eller har vært hjernedøde, men enkelte. Men på sosiale medier særlig er mange av de verste blitt «oppdratt» i de siste årene,  og oppfører seg litt bedre når det kommer til både dette og hint. Det er også blitt mindre kattebilder, færre bilder av nakne babyer, og nesten ingen bilder av godt voksne damer som har manipulert seg selv inne i røde roser med duggdråper på, gjerne piffet opp av dagens Dalai Lama-sitat.

Jeg tror de sosiale mediene er i ferd med å finne seg selv. Folk velger selv hva de vil bruke dem til, det være seg til promotion, hygge, chat med venner, feriebilder, skryt, livsløgn osv. Og folk har stort sett blitt mer høflige og ikke så sutrete på Facebook og Twitter, selv om noen tror det er mora eller bestemora de snakker til når de er på nett, ja, så er det selvfølgelig alle kverrulantene som er på nett for å bli fornærmet eller krenket når du tar igjen med dem.

I de siste ukene har det vært fint å se all motstanden som har reist seg mot OL i Russland.

«Folk flest» – hvem nå det måtte være, har vist seg å være mye bedre enn det jeg fryktet. Men de som deler tekster fra Fyret.no (nå lagt ned) vil fremdeles hoppe på løgn som ikke er kildekontrollert for sannhetsgehalt. Og her kommer poenget. Stygge ting blir ikke penere bare fordi du kaller dem noe annet.

Det som før var rent hat, fremmedfrykt og rasisme er blitt mer «smart» og subtilt.

De «smarte» har inntatt arenaen og skriver kronikker og legger ut mer «dokumenterte» sannheter som høres veldig reflekterte ut, men det er den samme dritten bare sagt med flere og finere ord. Vi oversvømmes av kronikker som forklarer i lange vendinger hvorfor velferdstaten vår trues av innvandring forkledd som veloverveid bekymring for bærekraft og vekst i næringslivet. Men det er den samme motviljen og vrangforestillingen om at alle innvandrere er et tapsprosjekt for Norge. Og når tektsene høres så forbanna kloke ut så må de vel være sanne eller? For en lang tirade av flotte ord er mer spiselig enn «Innvandring føkker opp Norge, få svina ut!» – det skjønner alle?

Nå har det kommet et forslag fra en politiker i Frp om at det bør bli folkeavstemning om innvandring til Norge.

Selvfølgelig kommer det fra en som har innvandret til Norge selv. Nok en «smart» vinkel. Hør her liksom, når selv en innvandrer (som har vært så dyktig at han til og med har blitt politiker) reagerer, så må dette være et alvorlig problem! Skikkelig utkrøpent spør du meg. For vi vil velge våre innvandrere som vi vil velge alt her i dette landet. De skal være mest mulig lik oss selv, ikke ligge oss til byrde. Så sitter vi der på buss eller trikk om morgenen og leser siste kronikk om saken mens en stakkars fyr fra ett eller annet sted vi ikke aner hvor er kjører trikken eller bussen. Og så kommer vi frem til et rent kontor som en eller annen stakkar vi ikke vet hvem er har vasket om natten. Spiser lunsj og en eller annen rydder av bordet og vasker opp dritten etter oss. Hvem det er spiller ingen rolle så lenge han ikke synes eller ligger oss til last.

Kanskje vi rett og slett burde hatt en folkeavstemning om vi skal ha en realitysjekk om hvem vi er blitt her i landet? For vi vet jo innerst inne at vi har sluppet inn en underklasse her til lands, og at vi har gjort oss avhengig av den. Det er vel der det klør som verst på ryggen. Så da vil en folkeavstemning gjøre seg godt fordi den vil flytte fokus vekk fra oss.

For dette handler ikke om DEM, det handler om OSS. Sammen.

DETTE JÆVLA MASET OM HOMOER ASSÅ!

31001_499847613370059_1756022623_n

I går skrev en ung mann dette i en tråd jeg deltok i på Facebook:

«Jeg er så glad for at jeg lever i et land der jeg fritt kan elske den jeg vil, og at jeg kan holde min kjære i hånden uten å havne i bråk!»

Ja, vi lever i et godt land, men ingenting av dette har kommet gratis. Noen gikk foran og tråkket opp stiene og ofret mye for den friheten vi har i dag både når det kommer til likestilling og aksept for ting som ikke helt passer inn i skuffen for det som kalles «normalt» Og ingenting gjør meg mer rasende enn folk som tror at det alltid har vært slik. Nå sikter jeg ikke til den unge mannen jeg innledet med, men om en del umusikalske og historieløse mennesker som sier: «Kan vi slippe alt dette jævla maset om homoer? Har dere ikke det bra nok nå?»

Jeg har vært åpen homo i mer enn førti år. Da jeg kom til Oslo var det forbudt å være homo. Vi sneik oss som engstelige grå skygger inn på Reidar’s Selskapslokaler i kvadraturen, beinfløy fra store gjenger på Youngstorget og andre steder som sto klar for å banke oss opp der vi pilte som redde mus i trygghet inn i en taxi. Ja da, jeg har våknet opp på legevakta med alle fortennene slått ut. Jeg har hatt en hel kolonne av MC-folk etter meg gjennom storbynatta og ble reddet i siste liten av en politibil som tilfeligvis kom forbi. Det er bare tre fire tiår siden tilstandene i hovedstaden lignet på det mange mener ikke skjer i Russland og i andre land i 2014. Og vi skal ikke tilbake dit! Aldri!

Så når Gerhard Heiberg står på tv og sier: «Slik vi IOC ser det bryter ikke Russland menneskerettighetene. Alle er velkommen, det er bare å være normal å hygge seg.» Normal? Smak på ordet.

Vel, i de fleste miljøer i Norge behøver vi ikke «mase» så veldig om aksept lenger, men i verden ellers er det store problemer.

Derfor er det viktig at vi som lever med frihet og aksept tar stilling mot fordommer når en gjeng gamle øglemenn fra en annen tid fronter et vulgært og korrupt jippo som nesten ikke lenger handler om idrett, og de olympiske verdier ikke lenger er den overhengende overskriften.

Men på den annen side, OL i Sotsji er viktig fordi en hel verden følger eventet med argusøyne.

Homosaken er blitt dagsorden og det er umulig å forholde seg likegyldig til den. Putin har fått  oppmerksomhet fra en hel verden, men ikke den han håpet på. Jeg er fristet til å si at verden er mye bedre enn det jeg våget å håpe på. Det lover godt. Selv mange ihuga sportsfreaks sier: «Ja, det ble gull, men med en bitter bismak. Jeg er ambivalent til dette», sier andre. «Gøy med gull, men liker ikke pakka!» Så kanskje det er på tide å forandre det litt slitte slagordet «Det er typisk norsk å være god» til «Det er typisk norsk å bry seg»? For fler og fler bryr seg i alle fløyer. Fine folk jeg er fullstendig uenig med politisk lar alt falle og deler linker og ber folk støtte homofile, lesbiske og transpersoner og våre organisasjoner. Ja! Flott!

Så får det være at en del folk skriker seg hese for at det er reklameavbrudd i OL sendingene. Men når du hyler opp om tv-lisens og vil at NRK bør legges ned kan du ikke klage på at reklamefinansiert tv sender reklame. In your face folkens!

Men deilig å bo i et land med frihet der ikke alle sauene i flokken sier BÆÆÆÆ i kor.

Men når det er forsidestoff at en proff fotballspiller kommer ut av skapet i 2014 er vi ikke helt der i skal være her på berget heller.

OSLO TREND: BARON VON BULLDOG!

12296053266_fbc36b2fd5_c

– There must be something wrong with fashion since they have to change it twice a year, sa Oscar Wilde.

Vel, han var aforismenes mester og han traff alltid spikeren på hodet. Så hva er problemet med fashion? Sikkert mange ting, men jeg kan ikke legge av meg min store opptatthet av klær, sko og annet eksteriørt tilbehør selv om designerklær er kostbare og for det meste uoppnåelige for meg og alle med en ganske vanlig lommebok.

I går overvar jeg min første motevisning på sikkert tretti år.

Det var en litt merkelig, men fin stund. Lokalet på Vulkan Arene summet av forventningsfulle stemmer. Noen A-listede kjendiser satt ringside på fine VIP-plasser, en og annen fallert blondine med litt for mye botox hører med, og ikke minst et kobbel av pressefotografer. Vi snakker Oslo Trend som har overtatt for Oslo Fashion Week som avgikk ved døden for ikke så lenge siden.

Først fikk vi se en rekke designere som viste «vanlige» klær i duse sjatteringer. Klær som til forveksling lignet på det du ser i de fleste butikker, men med en og annen fiks detalj. Vakre modeller av begge kjønn defilerte cat walken med uttrykksløse ansikter og mykt bølgehår. Alt var som det du ser på Fashion TV, lenge. Men så kom en logo til syne på de store skjermene:

Baron von Bulldog! Og hele det store lokalet begynte å sitre av forventing og glade hvin.

Kjell Nordström er vel det nærmeste man kommer en norsk Jean Paul Gaultier.

Mens hans modeller entret podiet ble vi dratt inn i et magisk og spektakulært teaterunivers med sitt helt egne fingeravtrykk. Lekent og spisset, med noen tråder til Vivienne Westwood og Alexander McQueen, men som sagt, med en helt egen signatur. Dystert og lyst, tøysete og politisk, innestengt og frigjort, i dette som er Kjell Nordströms siste visning ever. Det er nesten litt trist, men mannen har tatt karrieren videre mot fimkostymer og annet, og har allerede gjort flere storfilmer som bl. a «Reisen til Julestjernen» i Nils Gaups regi.

Hvorfor jeg plutselig blogger om fashion?

Baron von Bulldog/Kjell Nordström er mer enn fashion. Klærne er statements, politiske, historiske, tidløse og laget av et menneske med mange ulike referanser.

«Kostymene» spiller på alt fra angst til fjollete fryd, og gjorde stort inntrykk på meg. Jeg er rett og slett imponert.

NÅR LANDET ER FERDIG PUSSET OPP, HVA DA?

Foto: HAROLD
Foto: HAROLD

@SmartHotel Oslo – Jeg sitter og ser på tv etter en lang og hyggelig dag i hovedstaden.

Er det ikke sport, så er det enten folk som pusser opp ett eller annet, eller B-kjendiser som lager mat (og ler fjollete av det, for ingen kan lage mat lenger lizzom hø hø, jeg er så håpløs asså!!!) som ruller over flatskjermen her på hotellrommet.

Jeg tenker, når hele Norge er pusset opp og alle som kan krype å gå har driti seg ut mens det har prøvd å lage mat på tv, hva pokker skal vi finne på da? Kanskje begynne forfra igjen, for i dette landet pusser nordmenn opp hvert femte år? Gud som jeg savner persilledusken til Ingrid Espelid Hovig, selveste matmor som lagde norsk trad kost fra bunnen. Fiskegrateng og kjøttkaker. Sildekaker anyone?

«To år gamle hvitevarer i børstet stål, kom å hent!» leser jeg på en nettside der ting liksom skal være til glede for «de av oss som ikke har så god råd» stakkars! Og vi skal jo ikke kaste ting, det er ikke miljøvennlig. Men hva er poenget med å kvitte seg med et to år gammelt kjøleskap eller en oppvaskmaskin som funker til 100%? Kjeder vi oss, eller har vi for mange penger mellom hendene? Men om du pirker borti folk som er i mot bistand får du høre at det er «veldig mange som sliter her hjemme, og vi må sørge for dem før vi hjelper andre!!!» Hvor mye koster egentlig nye hvitevarer til et kjøkken? Jeg tror det koster like mye som du kan leve godt for ett par år i India eller deler av Afrika. Men nytt skal vi ha, så ofte som mulig, fordi vi fortjener det!

Hjemme har vi en sovesofa som er blitt bleket av solen. Nei, den er ikke så pen lenger, og her forleden tenkte jeg, vi må kjøpe en ny. Men hvorfor det? spurte jeg meg selv. Er det ikke bare å legge et pent teppe over den og noen fine puter? Men i Norge er det liksom litt skambelagt å ha en stygg sofa i en pen stue der andre skinnmøbler og pene antikviterer skjemmes av en stygg andunge? Men gi faen i det, sa min kjære, sofaen er mer enn god nok. God å ligge på er den også! Så nå har den fått en kelim over seg, og noen gode store puter. Men det forhindrer ikke at jeg stadig er innom og fingrer på en lekker designersofa i en butikk. Jeg ønsker meg den, ikke fordi jeg må ha den, men det er noe med den solblekete ti år gamle sofaen som gnager meg! Hvem har en sofa i ti år liksom? Og så er det komfyren som er femten år gammel. Den burde også vært skiftet ut, den er ikke helt ren inni, men jeg er vant til den og den steker fint og jevnt. Men jeg har sett en fancy glasert flaskegrønn sak med gassbluss og andre fordeler som jeg så gjerne skulle hatt. Den koster mer enn å fly fire ganger tur/retur til USA, og det er alldeles latterlig å bruke så mye penger på en komfyr! Jeg vet. Men den er pokker så lekker!

Men vi er sugd inn i en handlejippo. Må ha! Vil ha! Skal ha! Men jeg tenker at en av grunnene til at jeg nå blogger om dette er at jeg begynner å kjenne på en følelse av at nok er nok. Hvorfor nytt hele tiden? Jeg har jo nettopp kommet hjem fra Paris som er en shopping-felle de lux, men jeg kjøpte nesten ingenting. Tre bunter rosmarin, fersk hvitløk, laurbærblader, ok, et par skinnboots hos Vivienne Westwood 🙂 I skrivende stund rives det et egentlig vakkert rom på tv. Gammelt fint panel og listverk havner i en container. Inn med fancy tapet med store blomster og børsta dritt herfra til glade jul. Og familien kommer hjem, slår hendene sammen og gråter en skvett. Å, nå skal livet blir så fint og lett å leve nå som vi har fått nytt kjøkken! For interiørarkitekter er blitt vår tids evangelister og psykologer. Og kokkene er blitt det nye adelskapet.

Kan noen skaffe meg ei tømmerkoie inne i dype skauen og kjøttkaker med stuet kål???? Jeg er så forbanna lei én vegg i stua med støgg storblomstret kontrast-tapét og strutsefilét på en seng av jåleri! Men den sofaen som er bleket av sola får ikke bli med.

Den er litt for stor for det lille asketiske ydmyke huset jeg ønsker meg 🙂