OM Å LEVERE VARENE

Fra "Den Svarta Grisen" av Sven Henriksen
Fra «Den Svarta Grisen» av Sven Henriksen

Den «nye» regjeringen vil at vi kunstnere skal bli en del av næringslivet.

Det vi produserer bør hete vare eller produkt. Og vi skal bli flinkere til å hente inn sponsormidler fra det private. For sporten henter ut milliarder fra private sponsore, der vi tafatte kunstnere ikke har oppdaget hvilken gullgruve det private næringslivet er.

Rett oversatt; vi må bli flinkere til å vise oss med smørsiden opp og gjøre oss mer sexy og tagbare for å få kloa i de store pengene.

Jeg har ingenting i mot sponsorer.

Kunstnere har vært sponset i all tid. Kongehusene i Europa har hatt kunstnere tett ved sine hoff opp i gjennom. Malere og skalder som har skjønnmalt de kongelige og diktet dem etter munnen. Men det har som oftes vært en enveis ordning som har handlet om lojalitet og svært begrenset kunsterisk firihet. For du kan ikke male kongen eller dronningen slik de er om de er mindre pene. Og du kan heller ikke skrive antiroyale dikt om du står på kongehusets lønningsliste. Vel det var før det, og ikke nå.

For nå er alt anderledes? Det ligger vel ikke føringer for sponsing i Norge i dag?

Jo, det gjør det. Ta Statoil f. eks. Om du som kunstner tar i mot en million i stipend/støtte fra dem må du skrive under på at du ikke skal si noe ufordelaktig om selskapet. Du må også godta at du ikke kan skifte profil som artist. Så man skriver med andre ord under på en selvvalgt tvangstrøye for å få tilgang til penger for å kunne fortsette sitt virke som kunstner mens logoen til Statoil stadig flimrer på brystet.

Kunsten skal være fri! sier den nye kulturministeren.

Kjære kulturminister, du er ikke fri om du mottar private penger. Om jeg fikk et stipend fra en våpenfabrikk og brukte pengene til å skrive en kritisk bok eller et provokativt teaterstykke om våpenindustrien i Norge, hva ville skjedd da? Tror neppe stipendet ville blitt opprettholdt. Men selvfølgelig, det finnes mange store bedrifter som driver etisk virksomhet jeg ikke ville hatt noen problemer med å bli sponset av, men som regel har ikke disse de helt store middlene og kan derfor ikke være en aktør i stor nok skala for å sponse kunsten.

Kunst er en ting det ikke er så lett å sette prislapp på. Den kan ikke måles som ved et samlebånd.

Det tar tid å produsere den, det tar tid å selge den. Du skatter av den når du sitter på den, du skatter av den når du selger den. Ja, det er helt frivillig å bli kunstner, men ja, det er faktisk noen av oss som  bli det, som mange bare må bli det de må bli. Men jeg hører aldri en kulturminister si om f. eks advokater, politikere eller journalister (for den saks skyld): Nå må dere hente sponsing fra det private næringslivet til dere blir så gode at dere kan leve av det. Det er ingen menneskerett å bli politiker whatsoever.

Men vi kunstnere er blitt en klamp om foten i dette landet som skal bli det nye kunnskaps-samfunnet. Vi besitter da for faen også kunnskap i bøtter og spann. For når vi står og underholder nasjonen, på teater, i film, fra konsertscener, når vi er trøstere i begravelser, opplesere i store nasjonale sørgeseremonier, når vi synger Gabrilellas Song i vielser utøver vi et yrke vi har utdannet oss til, som vi har tatt studilån for å kunne virkeliggjøre, som vi betaler skatt av. Så kom ikke å si at vi ikke leverer det dere så gjerne vil kalle VARENE! Og det gjør de fleste kunstnere i alle felt.

Nå skal jeg lage en forestilling om rasisme og fremmedfrykt i Norge. Hvem vil sponse?  Statoil, er du der?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s