ONLY WHEN I LAUGH

1000073_10151461991237864_94386215_n-446x670

– Å, det var godt å le litt! sa en venn til meg her om dagen. Vi ler for lite, fortsatte hun.

Gjør vi? spurte jeg. Ja, gjør vi ikke det?

En Shakespeare-konge fikk et sverd stukket inn i brystet.

Gjør det vondt? var det en som spurte. Bare når jeg ler, sa kongen.

Ja, latter er det vi tyr til når tragedien står og dirrer. Aldri danser vel menneskene mer desperat enn i vanskelige tider, aldri spiller  vel orkesteret mer høyfrekvent og umusikalsk når krisen lurer rundt neste hjørne.

La oss danse, la oss le, la oss glemme alt det triste. Hørt det før? Men i et annet stykke Shakespeare sier narren til kongen: Kjære konge, du skulle ikke blitt gammel før du ble klok!

På mørke dager tenker jeg at Norge er et cruiseskip der de mest priviligerte av oss har løst 1. klasse-billett der vi sitter på soldekket og drikker dyr vin og kaster et distré blikk på verden som passerer revy. Bare i søvnløse nattetimer tenker vi at det kanskje finnes et isfjell der fremme. Men vi hører kapteinens stemme over callingen: Sov godt, det går bra. Vi vekker deg til frokost.

Og skipet seiler videre mot det vi alle en dag skal møte.

Ja, kanskje vi ler for lite? Kanskje vi tar for tungt på vår egen betydelse? Kanskje vi skulle danse litt mer når de fleste kamper er over og alt ser så skremmende bra ut? Men noe gnager. Vi tenker tanker som ikke vil slippe taket.

Forvirrer jeg deg? Ok, jeg skal være litt mer presis.

Jeg tenker; vi har fått nesten alt vi drømte om, men hvorfor er vi ikke lykkelige her på soldekket? Hvorfor sender vi maten ut igjen i håp om å få noe som er enda bedre. Hvorfor trekker vi for gardinene, kjenner godt etter at døren er låst før vi går til sengs? Hvor kommer denne utryggheten, denne redselen fra? Lever vi i et drømmeland som er for godt til å være sant? Vi som en gang var fiskere og bønder, men som nå er ledenede på lykke, velferd og levestandard?

For om vi tenker etter så er vi Jeppe i Baronens seng, sånn helt plutselig, er vi ikke? Når som helst kan vi våkne opp og finne oss selv i gjørme og fattigdom der vi kom fra? Så det er vel derfor vi lytter mest til råd som: Ta på egen maske før du hjelper andre?

Ja, det er godt å le. Vi ler nok litt for lite.

Og takk? Vi takker nok litt for lite også her vi sitter og vinker til verden fra vært lille trygge skip som for tiden seiler i medvind. Men som sjøvante og fjellfolk vet vi at været er en svikefull elskerinne. Så vi tør ikke tro på at dette skal vare evig.

Så vi drister oss ut på parketten i en litt keitet koreografi. Tar noen runder før vi setter oss trygt tilbake i hjørnet og skuer ut mot den farlige fremmede verdenen der ute.

Gjør det vondt? spør klovnen. Nei, ikke hele tiden, sier vi. Bare når vi ler.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s