NY NORSK DRAMATIKK. HVA SKJER?

 

Svarta Bjørn av Sven Henriksen. Musikk: Bodvar D Moe
Svarta Bjørn av Sven Henriksen. Musikk: Bodvar D Moe Regi: Stein Winge. Scenografi: John Kristian Alsaker. Kostymer: Karin Sundvall.

I fjor vår. Jeg kommer på festen etter urpremieren på musikalen «Svarta Bjørn» der jeg har skrevet manus.

En fremmed litt Wenche Foss-aktig dame kommer mot meg med åpne armer. Å, sier hun, dette var sååå rørende. Takk så hyggelig, svarer jeg. Men hvem har skrevet boken? spør hun. Boken, stusser jeg, hva mener du? Ja, den du har dramatisert, for det er vel en bok du har hentet denne historien fra? Nei, sier jeg, dette er ingen dramatisering av en roman, det er et nyskrevet stykke dramatikk, Ja da, sier hun, like ivrig, men alt dette har jo hendt? Vel, sier jeg, hva og hvordan vet vel ingen, men ja, noe lignende kan ha hendt, men det vet man ikke. Jeg har diktet rett og slett. Damen hever champagne-glasset og blunker som for å antyde at jeg ikke forteller den hele og fulle sannhet. Vel, sannheten, hvem bryr seg?

I de siste årene har en rekke teatersjefer følt et stort behov for å dramatisere kjente litterære bestselgere.

Man tager en fortelling i en roman og gjør den om til teater. Noen ganger går det bra, andre ganger blir det litt pinlig. Det er ikke det, jeg forstår hvorfor det blir gjort. En kjent bok har allerede et stort publikum, og forestillingen selger seg selv. Som dramatiker kommer du med en egen «jugd» historie som ingen har hørt om. Så den er langt vanskeligere for markedsavdelingen å selge, om du da ikke skriver om kjente personer eller hendelser som har berørt oss som nasjon. Derfor blir det mer og mer vanlig for dramatikere å ta i bruk nasjonale traumer for å kunne ha en kjent og lett salgbar knagg å henge stykkene sine på. Jeg ser heller ikke noe galt i det. Men om ny scenetekst bare skal være doku-teater eller adapsjoner får den nye sceneteksten etterhvert et problem slik jeg ser det.

Jeg har selv valgt å skrive stykker som er lett å selge. Det er kanskje derfor jeg ikke regnes som den hippeste av dramatikere. Men man skal jo leve? Og et knakende godt manus som ingen vil spille gir ikke salt i grøten. Derfor skrev jeg «Svarta Bjørn» som er lokalt forankret i Nord-Norge, og tidligere to stykker om August Strindberg samt en musikal om Marilyn Monroe. Men de stykkene jeg har «suget av eget bryst» har hatt mer skrinne kår. For da møter du argumenter som «Hvem vil se dette?» og «Dette er for smalt!»

Så det er mange år siden jeg sluttet å utsette meg for rollen som irriterende flue under lampekuppelen i diverse teatersjefskontorer. Det er for slitsomt, det er utmattende og ikke minst nedverdigende. Men det har også utløst et stort sinne for teatersjefstaler med stor iver for ny norsk dramatikk og hvor blir den av liksom?

Før i tiden, som det heter, da raget vi som skriver øverst på maktpyramiden innen teater. Nå er vi ofte en «fiende» av produksjonen og regnes for å være vanskelige og sutrete, og bør av den grunn holdes på en armlengdes avstand til prøvesalene slik at regissør kan jobbe i fred sammen med «sine» skuespillere og «sin» visjon for teksten. Men det er faktisk vi, det skrivende folket som har tenkt alle tankene, tatt det ut i svingene, obdusert tematikken, sydd igjen såret og levert pakken til teateret for å kunne åpnes på den måten regissør og cast ønsker. Og da er det ganske merkelig at vi ikke kan være en selvfølgelig del av prøvetiden.

Men det kan selvfølgelig gå bra uten oss tilstede. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kommet til en premiere og blitt positivt overrakset over at tektsen er tatt til steder jeg ikke ante da jeg skrev den. Men det har også vært motsatt der teksten er blitt hakket i stykker av overivrige skuespillere og regissør. For ingen kan vel mer om det å skrive enn de som aldri har skrevet et ord?

Jeg har brukt et halvt liv på å bli dramatiker.

Og jeg er bekymret for hva som skjer med scenetekst innen teater. Ikke det at jeg tror sceneteksten vil dø ut som form, men det er noe med det skrivende folks status. Vi er en ressurs, ikke en pest og en plage. Og god scenetekst skal skrives av en forfatter, og kan aldri presses fram via pusteøvelser som dramatikkfestivaler eller seminarer. Sorry, jeg tråkker sikkert på noen tær, men når jeg en sjelden gang deltar på noe slikt mister jeg lysten til å skrive.

For å skrive er, og skal være en ensom ting. Men noen ganger er det fint med å få komme inn på et sjefskontor, få en kopp kaffe, en hyggelig prat. Jeg tenker ofte på den gangen hele ensemblet satt stivpyntet og spente på et teater i Moskva da Tsjekkov endelig skulle komme å lese sin nye tekst for dem. Nå for tiden opplever jeg og mange andre en stor uvillighet mot å slippe en dramatiker for langt inn i huset. For Gud vet hva vedkommende kan komme til å finne på?

Dramatikkens Hus? Jeg vet ikke? Kanskje tiden er overmoden for å starte Dramatikernes Teater? For det er fint og lunt i rugekassen, men det er grenser for hvor lenge man gidder å ligge på eggene før de skal klekkes!

nettsvartabjorn-19_4787273a

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s