HVORFOR «LIKER» DU MEG IKKE?

Foto: Maiken Johansen
Foto: Maiken Johansen

EN STOR DEL AV VÅRE LIV har flyttet inn på sosiale medier. Vi tar bilder av maten vi spiser, katten, et pent dekket bord, gryta som putrer på ovnen, ungene, mor, far som fyller år, og oss selv ikke minst. Vi klikker «like» på linker og bilder, skriver «you go girl» mens vi sender hjerter og smilefjes til venner som «trenger en klem i dag!» Og noen av oss skriver «Nå er det så lenge siden du har likt noe på min side at jeg føler for å slette deg som «venn» på Facebook.

Vi som er mye på nettet og sosiale medier vet at det er lett å skape seg et navn i offentligheten. Skriv en spisset blogg og dagen etter finner du deg selv på direkten i Dagsnytt 18. Ditch en ung kvinnelig FpU-politker i litt hersketeknikk-aktige vendinger (slik jeg gjorde) og du får en telefon fra NRK Kulturnytt der du blir bedt om å møte den unge fornærmede damen på direkten. Og bruker du ordet «muslim» i overskriften på bloggen din kan du ta deg f… på at VG legger den ut på vg.no fordi nettredaktøren vet at den vil generere 100 000 klikk eller mer. Ja, å skape seg et navn på nettet er ingen heksekunst, om det er det du går for.

For noen uker siden ditchet jeg en ung rosablogger, gjorde litt «narr» av henne, og gutteklubben-ironisk-og-kvikk og jenteklubben rose-hverandre-for-enhver-pris var ikke sene om å komme på banen for å ta meg. Du kan ikke gi med den ene hånden og ta med den andre, sa noen. Nå sletter jeg deg fra min liste, sa sinte IT-menn som liker små blondiner som ser ut som Barbie-dukker med sukkerdryss, hair-extention og spray tan over hele seg. Vel, jeg ser ingen grunn til å hylle hjernedøde rosabloggere som legger ut sine vyer om fremtiden fulgt av 15 sefies  i rosa pusegenser og duckface-munn. Men jeg ble altså tatt hardt for det. For man skal hylle alle for absolut alt mulig for en hver pris i disse dager. Være positiv og blid til ansiktet revner og tårene står i øynene på deg. Not! Not! Not!

Kvinnelige toppledere har begynt med en ny taktikk for å «løfte hverandre opp» – de hyller og liker hverandre når det går bra, støtter hverandre når det strenge mannesamfunnet peker på glasstaket som stopper dem å ta seg videre oppover karrierestigen. Jeg ser ikke noe galt i det så lenge det ikke blir ukritisk. For ikke alt kvinner gjør er bra, på samme måte som alle menn ikke stiller seg i veien for kvinner. Kvinne er heller ikke kvinne verst alltid, selv om like mange kvinner dolker hverandre i ryggen som menn gjør. Og menn er ikke alltid «skværere» enn kvinner. Jeg vet hva jeg snakker om.

Velfortjent ros er ikke noe sludder, det er heller ikke en «kvinne-greie» Jeg har mange menn som roser meg. Jeg roser osgå de som fortjener det, både kvinner og menn. Men noen gang kan jeg bli litt svett av alle hjertene og 😀 som florerer på sosiale medier. Men jeg foretrekker heller et hjerte enn et «Fuck you jævla SV-fitte!» og verre ting som jeg har fått på denne bloggen noen ganger. Ros er bra, kritikk er bedre. Ingen lærer noe av bare ros. Kritikk er til for at vi kan justere oss, tenke oss litt bedre om neste gang vi mener noe. Og så er det noe som heter høflighet. Og vennlighet. To størrelser som har forsvunnet litt etterhvert som sosiale medier tar mer og mer plass i våre liv.

Men jeg har fått noen meldinger i innboks som jeg tar vare på når «stormen» herjer i livet mitt. Du vet, slike ord som går rett i hjertet. Ord fra en svunnen tid. Slike som man la bak undertøyet i den nederste skuffen i «gamle» dager. Brev med sløyfebånd i pene bunker, som det duftet liljekonvall og tilgivelse, tro, håp og kjærlighet av.

Vi burde skrive flere slike brev til hverandre. For «hjertet er fremdeles en ensom jeger» i en kald verden der alt handler om å bli likt av flest mulig følgere. Man kan faktisk få sendt avgårde mye kjærlighet med bare 90 tegn på Twitter.

DET SOM ER BEST FOR OSS

Matkø i Syria.
Matkø i Syria.

I GÅR VAR DET TRE ÅR siden krigen i Syria begynte.

Folk flest tente lys på operataket i Oslo, i andre byer, og noen spør seg: Vil våre tente lys gjøre en forskjell for de som lider og sulter i Syria? Nei. Å tenne lys er en symbolhandling, en privat ting vi gjør i en kirke eller andre passende steder for å hedre eller minnes våre døde. Handlingen kan også være en solidaritetshandling selvfølgelig. Og ikke minst, den trøster og lindrer vår samvittighet, men den gir ingen mat på bordet for folket i Syria. Jeg tror mer på å se mennesker mens de lever, når det fremdeles finnes tid til å hjelpe.

Sent i går kveld, på Kveldsnytt, var det en «liten» nyhetssak der SV mente at Norge burde ta imot 5000 syriske kvoteflyktninger hvert år til krisen er over. Straks var det noen ute og repliserte at dette overhodet ikke var «realistisk» for vi må kunne ta skikkelig vare på asylsøkere før vi slipper dem inn i landet! Vel, historien om hvordan vi har tatt vare på de vi har sluppet inn til landet er ikke vakker. Mennesker som snart kommer til å sulte ihjel har ikke tid til å vente i kø mens byråkratiets langsomme kvern maler seg gjennom endeløse dager og netter. Det er nå, og ikke i morgen for disse menneskene. Mens vi her på berget tenker: Hva er best for oss, pakket inn i et hult argument om hva som er realistisk for de det gjelder.

Har vi glemt den krigen som rammet oss selv? Det er ikke så mange tiår siden mange av oss skaffet oss falske papirer og med god hjelp av modige ildsjeler fikk tatt oss over grensen til Sverige og lengre enn det. Vi har kvernet på denne krigen i like mange tiår, og vi synes ennå ikke å ha lagt den bak oss. Det er slik det er, en krig er ikke over bare fordi en fredsavtale underskrives eller når fienden kapitulerer. For etterpå kommer det store mentale arbeidet. Landets sjel og legeme skal heles, alt skal bearbeides. I Syria er man ikke der, de er midt oppe i den mest grusomme perioden i landets historie i moderne tid. Først om noen tiår vi arbeidet med det jeg nettopp nevnte begynne.

Min mormor sa alltid: «Alt det du snur ryggen til og later som du ikke ser vil finne deg til slutt.»

I dag styres landet av politikere som aldri har opplevd en krig, og det kan de ikke klandres for. Og man kan kanskje ikke heller klandre folk for at de snur ryggen til ting de ikke er i stand til å sette seg inn i? Men tenk, hva om Norge var Syria, og ingen ville hjelpe oss? For i Norge lever mange i en naiv tro at alt har vært som det er akkurat nå, og at det bare kan gå oppover. Men om det var vi som var kringsatt, om vi ikke hadde mat, om ingen ville ta i mot oss om vi så oss tvunget til å rømme fra dette landet for å overleve, hva ville vi gjort? Det skjer ikke! sier du kanskje. Nei? Og ja, det er mulig du har rett. Men hva med å forske litt i evnen til å sette seg inn i hvordan det ville være?

Jeg har ingen svar på hvordan krisen i Syria kan løses. Men jeg vet en ting, og det er at disse menneskene trenger hjelp. Derfor bør vi åpne alle dører, alle lommebøker, hjerter og hjerner. Vise oss som barmhjertige medmennesker. At vår nye regjering sier at de ikke er realistisk å ta i mot 5000 flyktinger er sludder. For du kan ikke svinge den offentlige lommeboken (våre penger) og la milliardene flyte i et ønske om å ta gull, sølv og bronse under et OL på hjemmebane, og samtidig si at vi ikke har kapasitet til å hjelpe folk i ytterste nød. I min bok heter slikt mangel på vilje, mangel på medmenneskelighet, og ikke minst fravær av evne til å se verden der ute med åpne realistiske øyne.

Og pressen? Shame on you.

Jeg ber for de som lider i Syria. Men vil mine bønner hjelpe? Neppe. Det eneste som hjelper nå er handling. Men vi styres for tiden av politikere som tenker vekst og bærekraft, lederkurs, mindre skatt til de rike, mistenkeliggjøring av asylsøkere. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen:

For mye penger koblet med selvopptatthet og dårlig hukommelse er ikke bra.

Det er der vi er nå.

ALLE DE MAGISKE TINGENE

IMG_4281

Jeg har fått kjeft! Igjen.

Som du gnåler, sier folk. Er det virkelig ikke noe som funker i Norge? Er alt galt? Hvorfor dømmer du dine medmennesker? Du er fordømmende din drittsekk! Gå å heng deg din oppblåste føkkings kødd!

Ja, det er ekstremsport å kritisere eget land, eller drite i eget bed so to speak. Oops, nå blandet jeg engelsk og norsk, ikke bra det heller. Jeg skal skjerpe meg, jeg lover.

Nei, hør her. Alt er ikke galt med Norge, ei heller med menneskene som bor der. Men ja, det er alltids noe å slå ned på, det er lett å finne ting som ikke fungerer. Men jeg vet, det beste er å være stille, aller helst positiv, blid og fornøyd.

Eller som Charles Bukowski sier i et av dine dikt: Det beste er å være lykkelig, om du kan.

Vel, ok – i dag vil jeg hylle alle de magiske menneskene og tingene jeg omgir meg med.

Here we go – oj, engelsk igjen. WTF?

1. Min kjære som holder ut med meg i all slags vær.

2. Alle de fremmede som smiler tilbake når jeg smiler til dem. Du vet disse med lys i øynene.

3. Hun i det store huset som maler bilder, ja, hun med rød munn og kjærlighet mer enn et menneske kan romme.

4. Alle de som skriver bøker som får meg til å sovne.

5. Den lille byen jeg bor i, som har en klo av is i seg, og gjør alt den kan for å skjule sitt store hjerte.

6. Teaterscenen som er et fristed der intet kan nå eller forstyrre meg.

7. Romkvinnen på torget som sier «God bless you» når jeg gir henne 20 kroner.

8. Bjørka som spretter ut hvert år.

9. Venner å eldes sammen med på uverdig eller verdig vis, alt etter værforholdene.

10. Alle disse søte litt engstelige menneskene, denne elven av nyrike søte tullinger som er til å spise opp.

11. Damen hos kemneren som plutselig ble et menneske i går morges.

12. Skomakeren som kjefter på meg fordi jeg skeivgår alle de dyre skoene mine.

13. Den store hvetebrød-aktige damen i bakeriet, hun som lukter melis, angst og tristesse.

14. Min bror som gjør med glad.

15. Utsikten fra arbeidsrommet mitt.

16. Min elskedes fjærlette gange over gulvet.

17. En sjelden produsent som forstår.

18. Et 17. maitog i sludd og stillongs.

19. Mannen på torget med den røde nesen, han som selger fjellmandel og multer om høsten.

20. Alle vonde diskusjoner som ender i et varmt favntak.

21. Min trofaste kaffetrakter.

22. Teksten som plutselig vil samarbeide.

23. De gule påskeliljene på bordet akkurat nå.

24. En gammel dames liljekonvall-parfyme som henger igjen i en heis.

25. Tanken på torsk, lever og rogn.

Fikk jeg rettet opp litt nå?

Ikke det. Tenkte nok det 😀

OM Å LEVERE VARENE

Fra "Den Svarta Grisen" av Sven Henriksen
Fra «Den Svarta Grisen» av Sven Henriksen

Den «nye» regjeringen vil at vi kunstnere skal bli en del av næringslivet.

Det vi produserer bør hete vare eller produkt. Og vi skal bli flinkere til å hente inn sponsormidler fra det private. For sporten henter ut milliarder fra private sponsore, der vi tafatte kunstnere ikke har oppdaget hvilken gullgruve det private næringslivet er.

Rett oversatt; vi må bli flinkere til å vise oss med smørsiden opp og gjøre oss mer sexy og tagbare for å få kloa i de store pengene.

Jeg har ingenting i mot sponsorer.

Kunstnere har vært sponset i all tid. Kongehusene i Europa har hatt kunstnere tett ved sine hoff opp i gjennom. Malere og skalder som har skjønnmalt de kongelige og diktet dem etter munnen. Men det har som oftes vært en enveis ordning som har handlet om lojalitet og svært begrenset kunsterisk firihet. For du kan ikke male kongen eller dronningen slik de er om de er mindre pene. Og du kan heller ikke skrive antiroyale dikt om du står på kongehusets lønningsliste. Vel det var før det, og ikke nå.

For nå er alt anderledes? Det ligger vel ikke føringer for sponsing i Norge i dag?

Jo, det gjør det. Ta Statoil f. eks. Om du som kunstner tar i mot en million i stipend/støtte fra dem må du skrive under på at du ikke skal si noe ufordelaktig om selskapet. Du må også godta at du ikke kan skifte profil som artist. Så man skriver med andre ord under på en selvvalgt tvangstrøye for å få tilgang til penger for å kunne fortsette sitt virke som kunstner mens logoen til Statoil stadig flimrer på brystet.

Kunsten skal være fri! sier den nye kulturministeren.

Kjære kulturminister, du er ikke fri om du mottar private penger. Om jeg fikk et stipend fra en våpenfabrikk og brukte pengene til å skrive en kritisk bok eller et provokativt teaterstykke om våpenindustrien i Norge, hva ville skjedd da? Tror neppe stipendet ville blitt opprettholdt. Men selvfølgelig, det finnes mange store bedrifter som driver etisk virksomhet jeg ikke ville hatt noen problemer med å bli sponset av, men som regel har ikke disse de helt store middlene og kan derfor ikke være en aktør i stor nok skala for å sponse kunsten.

Kunst er en ting det ikke er så lett å sette prislapp på. Den kan ikke måles som ved et samlebånd.

Det tar tid å produsere den, det tar tid å selge den. Du skatter av den når du sitter på den, du skatter av den når du selger den. Ja, det er helt frivillig å bli kunstner, men ja, det er faktisk noen av oss som  bli det, som mange bare må bli det de må bli. Men jeg hører aldri en kulturminister si om f. eks advokater, politikere eller journalister (for den saks skyld): Nå må dere hente sponsing fra det private næringslivet til dere blir så gode at dere kan leve av det. Det er ingen menneskerett å bli politiker whatsoever.

Men vi kunstnere er blitt en klamp om foten i dette landet som skal bli det nye kunnskaps-samfunnet. Vi besitter da for faen også kunnskap i bøtter og spann. For når vi står og underholder nasjonen, på teater, i film, fra konsertscener, når vi er trøstere i begravelser, opplesere i store nasjonale sørgeseremonier, når vi synger Gabrilellas Song i vielser utøver vi et yrke vi har utdannet oss til, som vi har tatt studilån for å kunne virkeliggjøre, som vi betaler skatt av. Så kom ikke å si at vi ikke leverer det dere så gjerne vil kalle VARENE! Og det gjør de fleste kunstnere i alle felt.

Nå skal jeg lage en forestilling om rasisme og fremmedfrykt i Norge. Hvem vil sponse?  Statoil, er du der?

DET TRANGE KVINNEROMMET

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg er feminist. Har vært det siden jeg var åtte år. Jeg visste det selvfølgelig ikke da, men jeg vet det nå.

Min mor fikk syv barn. Jeg er eldst.

Derfor har jeg skiftet bleier, passet unger og laget mat siden jeg var åtte år fordi ungene kom som perler på en snor og mor var alltid sliten. Far seilte på sjøen og kom hjem ett par ganger i året for å befrukte sin kone før han reiste igjen. Yes, papa was a rolling stone, all he left us was alone.

Mor likte å lese. En gang for lenge siden sa hun til meg: «Det jeg aller mest ville var å bli forfatter…»

Mor ble aldri forfatter. Livet, så mye annet kom i veien.

Jeg ble dramatiker og skuespiller. Og når jeg ser tilbake, og uten å ha hatt en plan; alt jeg har skrevet av teaterstykker, dikt og blogger har stort sett vært med feministisk overskrift.

Det var en strenghet i tiden da mor var ung, kall det gjerne et mentalt korsett.

Det var sånn det skulle være. Nå er mor åtti år. Hun sitter sikkert og tenker på den boken hun aldri skrev. Og jeg kan ikke skrive den for henne. Alle må skrive sine bøker selv, slik er det. Jeg kommer heller aldri til å skrive boken om henne selv om mors liv er et stort lite drama. Men det er hennes historie, det er hennes liv.

Tiden har snurret noen runder siden den lille gutten på åtte år skiftet bleier, passet unger og laget middag hver dag. Nå ville noe slikt sikkert kalles for omsorgsvikt, men jeg tok ikke skade av det. Jeg ble selvstendig. Og jeg har alltid klart meg selv.

Men feminisme.

Kvinner går ikke i korsett lenger selv om det mentale korsettet sitter like stramt i enkelte miljøer. Det finnes noe som heter riktig feminisme og noe som heter feil feminisme. Kvinner er ikke kvinner verst, men det er en strenghet og et korreks om du som kvinne gjør og sier ting som ikke er comme il faut. Jeg skal ikke kalle det poltitisk korrekt for det uttrykket er blitt vannet ut av alt slagget som flyter i kloakken i kommentarfeltene. Men selv om de fleste av oss er frigjorte mennesker i dag er det grenser for hva som kan aksepteres om du skal være med i gjengen, det være seg kvinner eller menn.

Derfor liker jeg kvinner og menn av det litt røffe slaget som innrømmer at de liker makt, som går for toppen, som kan bruke metoder for å komme seg fram her i verden. Vel, jeg mener ikke makt er Alfa og Omega for å ha et lykkelig liv 🙂

Jeg tror ikke kvinner er snillere og mer etiske enn menn. De som tror det har feilet mye når det kommer til feministisk forståelse.

Tilbake til mor. Hun levde i en tid da jenter fikk høre: Dette kan du ikke gjøre!

Nå lever vi i en tid da kvinner stort sett kan gjøre hva de vil, og jeg ser ingen grunn til å slå blikket ned og smile sukkersøtt mens man klatrer oppover karrierestigen. Ingen menn unnskylder seg. Hvorfor skal kvinner gjøre det.

Men – jeg ser heller ingen grunn til å heie på en kvinne uansett hva hun gjør bare fordi hun er kvinne.

Har sett noen hårreisende nett-debatter de siste dagene. Vel, ingen nevnt, ingen glemt.

THE GHOST OF SUNDAY NIGHT

The Old Town Stockholm
The Old Town Stockholm

mine føtter mot brostein, lys fra et ensomt vindu

en gammel kvinne løfter en kaffekopp til munnen

hun er konturløs og ullen i det milde lyset der inne

jeg står ute i den beske vinden, tuller skjerfet

tettere rundt halsen, frakkens hud er for tynn i kveld

plutselig i mars

jeg kjenner duft av liljekonvall og påskeliljer

lengter etter å legge kinnet mot en bestemorbarm

myk og varm som hvetebrød

stille, så stille i disse gatene nå i kveld

bare en mager kvinne med en vrang hund i bånd

går sakte forbi, hunden løfter det ene beinet

sprayer sitt vissittkort på gammel stein der

alle de som ikke lenger er har slept seg gjennom livet

jeg åpner en dør, det lukter fransk kaffe, bakst

og mennesker som ser ut som om

de ikke har tenkt seg noe sted med det første

*

Sven Henriksen

Stockholm 2. mars 2014