HVA KOSTER ET SMIL?

 

Meatpacking New York.
Foto: Bjørn Leirvik.

Jeg går inn i heisen på det lille hotellet her på Manhattan sammen med en fremmed mann.

Turen ned tar under 60 sekunder. Det er fine sekunder for mannen ser på meg, smiler og snakker. Det blir fuktig i dag, sier han. Ja, sier jeg, det skal visst regne hele dagen. Ja, men hva kan man gjøre med det? ler han. Det plinger i heisen. Mannen dytter døren åpen. Etter deg, sier han, ikke galant, bare en hånd ut som en vennlig gest. Før vi går hver til vårt sier han: Han en fin dag der ute, og Gud velsigne deg sir! Jeg blir stående på trappen et øyeblikk som er litt lenger en heisturen. Hvem sier Gud velsigne deg for tiden? Jeg kjenner noe som ligner glede slå med vingene et sted langt inne under brystbeinet og vet med ett hvorfor jeg elsker New York City. Den store vennligheten. (Vel, ikke alltid) Hørt om bondegutten som gikk seg vill og etter en stund gikk bort til en politimann og sa: Sir, can you tell me how I can take myself to the Grand Central, or do you want me to go and fuck myself too? 😀

Jeg skal ikke klage på mangel på smil og høflighet hjemme i Norge, folk liker ikke at jeg gjør det. Å kritisere sitt eget folk og land er en ekstremsport som ikke er for pyser. Om du så mye som insinuerer at noe er galt i kongeriket blir du tatt hardt. Men jeg blir altså stående der ute på trappen i West 11th Street noen sekunder til mens regner sildrer ned over meg. Hva koster et smil? tenker jeg. Og hvorfor er det slik at jo bedre mennesker har det økonomisk desto mindre smiler de? Selvfølgelig ikke alltid, jeg har sett styrtrike mennesker smile 🙂

Her i New York og i USA ellers er det trangere tider. Du merker det både på de små og de store tingene. Den store blomsterbuketten som alltid sto på pidestallen ved heisen er der ikke lenger. Den lille sjokoladebiten til kaffen er også borte. Til og med toalettpapiret er blitt tynnere, og mange av stedene jeg yndet å gå er lagt ned eller gått konkurs. Servitørene blir litt mer gretne når tipsen ikke er stor nok, og porsjonene med mat er litt mindre. Men smilene er fortsatt de samme. Kanskje ikke alltid dyptfølte og hjertelige, men hvem bryr deg? Jeg vil heller ha et falskt smil og en overflatisk frase om velsignelse fra Gud enn en spiss albue i ribba og et surt glefs på trikken til Grünerløkka.

I går hadde vi fotosession på Manhattan i forbindelse med mitt nye soloshow som skal ha premiere til høsten. Newyorkerne ser slikt hele tiden og løfter ikke på et øyelokk om det så er Julia Roberts som går gjennom gatene mot kamera, slikt er dagligdags her. Bare en lastebil med tre smørblide arbeidere tutet og stoppet og lurte på om jeg var berømt. Ja, sa jeg, i Mo i Rana. Where the fuck is that? spurte en av dem. I Norge, svarte jeg. Ah well, let’s move it boys! lo han og så tutet de seg videre gjennom Meatpacking District.

Ellers var det ikke mer drama enn at et beist av en rotte hoppet opp av en søppelsekk rett utefor huset der Carrie Bradshaw bor i Sex and The City serien.  Nå, ut i regnet for å telle smil. Vet ikke om det blir så mange i dag. For er det noe folk i New York hater så er det dårlig vær. Noe er tross alt universellt. 🙂

april 30, 2014april 30, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

PÅ EN BENK I EN PARK I NEW YORK

jeg har bodd i denne byen i hele mitt liv

sett den forandre seg, gå til grunne

men tulipanene kommer opp hvert eneste år

det er fremdeles en glede å holde fast i

men slikt har vel ikke du tid til å legge merke til unge mann?

ta nå det bildet ditt da, bli ferdig med det!

dette er Bobby, en snill hund

han blir min siste

have a good one sir!

(til venninnen)

What the fuck was that?

april 29, 2014april 29, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

SLEKTERS GANG

små drypp

av hverdagsrasisme

servert med bløtkake

og kaffe i skjøre kopper

felles livsløgn

glir så lett ned i svelget

bla i gamle album

av sepiaminner og sorg

en forvokst staude deles

og plantes i ny jord

slekt skal følge slekters gang

– bestefars tre, sier du

og peker på et uskarpt bilde

ja, sier jeg

og kjenner ru bark mot kinnet

og vet

at lenger enn dette skal vi aldri komme

*

Sven Henriksen

2014

april 21, 2014april 21, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

mens alt dette andre skjedde…

Pont Neuf Paris

mens

alt dette andre skjedde

gikk livet

du flyktet fra speil til speil

gikk deg vill på veiene

slått ut av

de litt for krappe svingene

i byer som ikke var en del av planen

nå er speilet et godt sted å være

det er hva det er, tenker du

så move on

videre over våt mark og søle

ser vinteren beinfly mot havet

forbauset over at du fremdeles

tråkker her

i disse dyre skoene

som i følge mannen i skobutikken

skal vare livet ut

*

Sven Henriksen

2014

april 14, 2014april 14, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

SORRY, VI ER PÅ HYTTA!

Jeg kan si mye pent om min lille by Mo i Rana, men at den har et pulserende uteliv ville være å overdrive.

Fredag klokken 1600 rømmer folk flest byen for å chille på hyttene sine oppe i fjellet eller ved sjøen der de sitter i bade-stampene sammen med naboen som de egentlig ikke liker, og lille by ser ut som en forlatt filmkulisse fram til søndag kveld. Og søndag kveld skal absolut alle på kino, og da er det umulig å få billetter i Kinoteateret som sliter med skrinne saler resten av uken. Bare på lørdag formiddag går folket på Mo på kafé. Da rigger de som er igjen i byen seg til med latte og en kakebit. Ellers er det svart hav kaféwise resten av uken.

Men i dag sprakk nyheten om at Peppes Pizza skal komme til byen. Hurra! sier pressen, endelig! For Peppes er landets eldste pizza-leverandør og det er en ære at kjeden kommer til byen! Vel, frossenpizza har vi nok av fra før, men nå skal vi altså få the real thing! Ja, det er fint at Peppes fyller opp de tomme lokalene på kjøpesenteret, men utover det er det ikke så mye å rope hurra for. Men at det skal åpne en sushi og noodle-bar er gledelig. Så får vi se om noe så riv ruskende progressivt vil gå i polarsirkelbyen?

Å spise ute på Mo er en trist affære. Der Bodø og Narvik har fått noen eminente spisesteder henger Mo etter. Er det ikke dårlig mat så er det service under en hver kritikk.

Ok, det er ikke særlig bærekraftig å kritisere egen by, og særlig ikke når du er innflytter, men jeg kan altså ikke la være. For Peppes Pizza er jo ingen oppgradering av spisetilbudet, snarere tvert i mot. Pizza er usunt, det vet vi alle. Mo i Rana ligger ved havet. Hvor er stedet som serverer fersk fisk og skalldyr? Hvor kan man få kortreist mat? Økologisk? Det er kanskje for mye å be om, men vi bor midt i matfatet, så det burde ikke være så veldig vanskelig?

Men nå kommer storflyplassen, og det vil bli lettere å rømme byen for å kunne kjøpe seg et godt måltid i Oslo eller i utlandet.

Men den nye flyplassen vil også medføre flere gjester og turister til byen! Skal Helgeland reklamere med:

HURRA, VI HAR PEPPES!»

Vel, nå er ikke et dårlig mattilbud noe som bare hefter ved Mo i Rana, slik er det i mange små byer der rotasjon på maten ikke er stor, og folk sitter hjemme og knasker taco foran flatskjermene. Men vi trenger å tenke noen nye tanker! Kanskje avlutte krangelen om hvor storflyplassen skal ligge og heller diskutere hvordan vil fremstå som by og turistmål når den åpner og folk strømmer til?

Eller rett og slett bare sette opp et stort skilt i ankomst- hallen med påskriften:

VELKOMMEN TIL MO I RANA, SORRY VI ER PÅ HYTTA! MEN VI HAR PEPPES ALTSÅ! 🙂

 

april 10, 2014april 10, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN, RESTEN ER MENNESKESKAPT BULLSHIT. AMEN.

 

Såret sønn – L’église les Halles Paris

Jeg har sittet i en fremmed kirke i et land langt herifra og holdt min kjæres hånd.

Vi lovet å stå hverandre bi så lenge vi lever. Det var som om veggene lyttet og kirkerommet var fylt av et veldig lys.

Hvor Gud var eller ikke var den gangen for snart tjue år siden er ikke så viktig for meg. Og jeg behøver ingen annen velsignelse enn dette: Lyden av min kjæres skritt gjennom rommene, den trygge pusten hans når han sover og øynene hans som åpner seg om morgenen. Størst av alt er kjærligheten, alt det andre er menneskeskapt bullshit. Amen.

Jeg vokste opp med en streng Gud. Dommedag var en del av min oppdragelse. Pappa var strengt religiøs og tuktet sine barn med en hard og voldelig hånd. Jeg var eldst, det gikk hardest ut over meg. Jeg, denne strie gutten som ikke ville være slik han ville hans førstefødte skulle være. I løpet av oppveksten kapslet jeg meg inn i et hardt skall mot verden. Seksten år gammel brøt jeg ut, og så min far bare to ganger før han døde som åtti år gammel forvirret mann. Jeg gjorde det for å redde meg selv.

Jeg vet at ikke alle fedre er slik. Men min far var slik. Alle slag var gudesendte, alle overgrep var velsignet med et løfte om at vi skulle komme til paradiset. Nei, min far drev ikke med seksuelle overgrep, men han bedrev psykisk og fysisk vold. Vel, jeg har ristet det av meg, men jeg tror jeg brukte over tjue år på å forstå at jeg ikke var skyldig i å være et syndig menneske som ville ende i evig fortapelse. Nok om det.

Jeg bærer på et stort hat mot Gud.

Eller, jeg tror ikke lenger på Gud. Gud, om han finnes, er sikkert ok, men det er noe alvorlig galt med bakkemannskapet hans. Sinte menn og kvinner som tror de har myndighet til å utføre de mest groteske handlinger i hans navn. Som støter fra seg mennesker som elsker. Som leser skriften med ett øye og skriver lovverket med gaffel slik at mange faller utenfor. Og om jeg skal være politisk korrekt må jeg vel si at jeg forstår at mange har et behov for kirkens aksept, men selv føler jeg kun forakt og avsky for den norske kirke fordi den påfører folk smerte og legger sten til byrden, for å bruke en bibelsk vending.

I går satte kirken nok en spiker i egen kiste. Folkekirken som ikke er en folkekirke fikk folket mot seg. Nå er det bare forkvaklete menn og kvinner i de indre bygder og andre skyggesteder som tviholder på at tiden skal stå stille og alt skal være slik det alltid har vært. Men de fikk ikke et knusende flertall, vi nærmer oss sakte et 50/50 og neste gang blir det nok flertall for at kjærligheten ikke skal ha noen grenser i kirkerommet. Og i følge den hellige skrift ryddet Jesus en gang tempelet for kremmere og sjarlataner. Nå er det vel kirken som må ryddes og luftes ut for alle de som mener de har mandat til å rangere mennesker etter eget forgodtbefinnende.

Jeg satt en gang i en kirke og holdt min kjæres hånd. Vi kjente nærvær av noe som var større enn oss selv. Lyset falt mildt på oss to elskende. Og jeg følte at noe velsignet oss. Kanskje det var kjærligheten? Kanskje det var vår egen kraft?

Størst av alt er kjærligheten, resten er menneskeskapt bullshit. Amen i kjerka. Ti kniver i hjertet. Mor og far i døden.

april 9, 2014april 9, 2014 by svenhenriksen 103 kommentarer

BABY, YOU CAN NEVER HOLD BACK SPRING

Før i tida vår årets første hestehov en nyhet som nådde avisredaksjonene. Husker du?

To små jenter som sto plirende i veikanten meg en vissen hestehov i neven, og vi følte at året snudde og lykken slo med vingene  under brystbeinet. Nå er det ikke bare året som har snudd, tida har snudd noen blad og en stakkars hestehov selger ingen aviser lenger.

Nå er det «les mer» og «klikk her» eller «der» i nettavisene og det knitrer ikke lenger i papir mens nyhetene absorberes her vi sitter med hver vår iPad ved frokostbordet. Og før du kommer til de virkelige nyhetene må du klikke deg gjennom det reneste Red Light District av nakne damer med pupper og lår, tilbud om botox og alt vi skal komme til å dø av i den nærmeste framtid.

Og hestehoven stakker står i ydmyk majestet i veikanten mens menneskene haster forbi i sine travle liv.

Her på kjøkkenet men utsikt til havet siver den raspende whiskeystemmen til Tom Waits ut av høytalerne. Baby, you can never hold back spring. Fjorden ligger badet i kobber og fjellene stuper ned i havet med stadig mindre snøhette på toppene. Nei, våren kan du ikke stanse tenker jeg mens vinteren beinflyr på myke føtter mot havet.

Jeg stirrer på ei krukke med tulipaner som har løpt løpsk i sin iver i det sterke solskinnet som flommer inn alle vinduer, og hører at fuglene der ute har fått en annen lyd i nebbet. Våren? Den kan være en påkjenning. I måneder har du sittet tullet inn i teppene, med raggsokker og varme på peisen. Nå flommer alt innover oss, lys, lyd. Vinduene må pusses, skattefutens skjebnetunge brev daler ned i kassen, og du sitter der i dette veldige lyset som slår luften ut av deg. Liker jeg egentlig våren? tenker jeg. Sommeren? Jeg har en teori på at vår og sommer gjør seg best om vinteren når alt håp er ute og det eneste av lys du ser en en tynn stripe blodrødt ute i horisonten, og du lengter, lengter, lengter. Glemt er sur svette, sint veps i saftmugga, monsterflått og evig regnvær i juli, skodda som ligger helt nede i fjæra i ukesvis. Og du forbanner din kjære fordi han foreslo ferie i Lofoten og ikke i Hellas.

Slik takler du sola! sto det på forsiden av BA her om dagen. Jeg har tenkt mye på den setningen. For våren må takles som alt annet, selv om jeg tror Bergensavisen mer tenkte på solfaktor og fare for hudkreft og andre uhumskheter.

Men det er nok en grunn til at mange blir deprimerte om våren. Våren som kommer med sitt lys, sine krav, sitrende av forventning der vi vikler oss ut av kokongene og flakser ut i det grelle lyset, ser kefirhvit hud, nye rynker og ufordøyd tristesse som er lettere å leve med i sofakroken mens Skavlan pludrer på flatskjermen.

Tror jaggu jeg skal ta en tur langs veien å plukke hestehov? Ta et bilde å legge det ut på Instagram? For det som er så fint med den tida vi lever i nå er at vi ikke trenger disse redaktørene som ikke skjønner at en gul hestehov er en stor, dog ikke børsnotert nyhet. Vi er våre egne redaktører på godt og vondt!

Nå synger Waits: Winter dreams the same dream every time, but baby you can never hold back spring.

april 8, 2014april 8, 2014 by svenhenriksen 1 kommentar

FACEBOOK ÆKKE MORA DI, MEN…

 

Paris

Min lille søster hadde en minnebok der jentene skrev til hverandre:

«Måtte lykken gro som gresset bak do!» og lignende pubertale språkblomster. Og det var dådyr, katter, hjerter og stjerner og «Aldri skal vi skilles min beste venn, du den eneste som forstår meg!» Eh, litt som Facebook noen tiår senere. Jeg skal være den første til å legge meg flat når det kommer til medelsomhet på Facebook, men et sted går grensen. For noen ganger kan det virke som om enkelte sitter med Felleskatalogen i den ene hånden og egen fysiske og psykiske tilstand i den andre. Det kan være alt fra: «Å i morgen skal jeg gjøre noe viktig, jeg gruer meg, og det kommer helt sikkert til å gå til helvete!!!!» eller «Jeg gruer så grusomt til å kjøre gjennom den tunnelen i morgen at jeg ikke kommer til å få sove i natt…!» Og om kvelden: «Puh, det gikk bra!!!»

Når dette er sagt, jeg har stor respekt for alvorlige syke mennesker som legger ut helsestatus for å få støtte i en vanskelig tid. Jeg kjenner folk som omtrent har dødd på Facebook. Det er grusomt å følge. Opprivende å lese om cellegift og strålebehandlinger som ikke virker, om kampen som ikke kan vinnes. Og så nyheten om at vedkommende er død. Det er denne helvetes hverdagssutringen jeg skriver om i dag, om folk som har det bra men som bruker nettet som en privat sutrebøtte. Om gubben, ungene, været osv. Ting jeg mener ikke hører hjemme på sosiale medier. Eller gjør de det?

Når jeg selv har kjipe dager logger jeg meg ikke inn på Facebook eller andre steder. Mine private slag i trynet, og de kommer med jevne mellomrom, vedkommer ikke offentligheten. Det kan være jobber som glipper, en rolle du mister, et menneske som har gjort deg vondt, at det ikke går så bra på hjemmefronten eller at jeg har feber eller er forkjølet. Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan det ville vært om jeg ble dødssyk og Facebook var min eneste kanal ut mot verden som jeg ikke kunne delta i. Så som sagt, jeg har respekt for virkelig syke mennesker.

Folk sier ofte til meg: «Jeg føler at jeg kjenner deg så godt fordi jeg følger deg på nettet.» Da svarer jeg: «Det er ikke meg du kjenner, det er bildet jeg skaper av meg selv du kjenner…» For vi velger selv hvordan vi vil fremstå på nettet. Og ja, jeg deler mye, men jeg utleverer aldri mine innerste tanker, sorger og tristesse. Og jeg sutrer aldri, håper jeg, fordi jeg vet at det jeg skriver leses av mange.

Så er det dette med ensomhet. Ensomhet kan være en grunn til at mange føler at de har fått en vennegjeng rundt seg når de har fått en FB-konto. Jeg har «venner» som skirver: «Beklager, jeg kan ikke være så mye tilstede på Facebook i dag, sorry..» Jeg kjenner på et stikk i hjertet når jeg leser slikt. Og det smerter meg når enkelte svarer: «Ja, so what?» Særlig når dette mennesket dagen før har fortalt oss alle at hun skal sette seg i bilen å kjøre til Oslo for å ta noen skumle prøver på Rikshospiatet.

Men som overskriften til denne bloggen forkynner, Facebook ække mora di! Kutt litt av sutringen, skriv noe med mening. Og om du føler for å være «ærlig» så vær det. Jeg har faktisk knyttet noen av mine viktigste vennskap via Facebook. Og man ler litt i bartene når man endelig sitter rett ovenfor hverandre ved et kafébord og begge sier i kor: «Gud så deilig å møtes live!» For livet, virkeligheten er ikke på Facebook eller Twitter, den er der ute. Men for noen kan Facebook være ei livbøye i tunge stunder. Vær litt mer ydmyke for det folkens. Ta de som sliter med ut i solen! Det er der det skjer.

Og kanskje lykken vil gro som gresset bak do?

april 5, 2014april 5, 2014 by svenhenriksen 4 kommentarer

TROLL KAN TEMMES

Vi som blogger har vært i nærkamp med trollene på nettet i noen år.

Og like lenge har vi skrevet om dem selv om de fleste har sagt at vi ikke må lese kommentarfeltene om vi vil beholde nattesøvnen. Ja, det har ofte gått en kule varmt, og ved to anledninger har undertegnede tatt lange bloggepauser. For noen av tilbakemeldinge har vært groteske og noen ganger direkte truende. Det er tre temaer som får det til å klikke for trollene, det er: Islam, innvandring og feminisme. Og det er også disse tre temaene som får de store mediene som til å bite på. Når f. eks vg.no legger bloggen min på sine nettsider er det bare å søke dekning for da hiver «bermen» seg over tastaturene og hamrer løs.

Sist jeg blogget om den internasjonale kvinnedagen skrev et troll: «Hold kjeft din jævla homofile SV-fitte!» Så litt humor er det jo også…

Det var først når profilerte kvinner i Sverige og til dels i Norge begynte å melde om nettsjikane at dette fenomenet nådde avisenes forsider, at mediene begynte å snakke høyt om strømmen av kloakk som flyter på nettet. For der nettrollene mente seg kneblet av et «politisk korrekt diktatur» stryrt av «den stupide» venstresiden begynte mange bloggere og samfunnsdebattanter å trekke seg fra den offentlige samtalen. Og jeg skjønner det godt. Jeg har selv mottatt meldinger som «Jeg vet hvem du er din pikk, jeg vet hvor du bor, se deg over skulderen…» I begynnelsen trakk jeg bare litt på smilebåndet av det, men når en anonym skrev: «Du er en av de første vi skal ta når landsvikeroppgjøre kommer!» ble jeg redd. For jeg fulgte sporene etter vedkommende innover på nettet og havnet på de mørkeste steder jeg ikke ante eksisterte.

Her om dagen gikk ordføreren i Porsgrunn til frontalangrep mot et troll som gikk over streken. Dette resulterte at trollet ble truet ut i lyset. Vel, det sprakk ikke, men det ble flauhet, unnskyldinger og ganske så pinlig. Trollet viste seg å være en vanlig familiefar med to små søte barn. Saken handlet om noe så prosaisk som bompenger, men trollet la seg flat.

Jeg har mange ganger tenkt på å gjøre det samme, men er blitt stoppet av egen redsel. For hvem vil du treffe der ute om du går til motangrep? Og vi legger igjen så mange digitale spor at det er ganske uproblematisk for et oppegående troll å finne ut ganske mye om deg. Og replikker som «Jeg vet hvor du spiller i morgen din jævla soperskuespiller!» gjør ikke saken lettere.

Nå går jeg ikke rundt å tror at alle troll nødvendigvis er farlige. Nettet er forholdsvis nytt i verdenssammenheng. Det er litt som når små gutter får en pistol og plutselig begynner å leke bankranere eller verdenskrig. Men når «leketøy» byttes ut med ord, og ordene ikke er innom hjernen før de renner ut av fingertuppene kan «krigen» bli ganske tøff på nettet. Dessuten tror jeg mange mennesker bærer på et stort sinne mot det bestående, og derfor er internett en gavepakke for alle de som ikke har et annet fora der de kan få utløp for raseri og frustrasjon.

I det siste året har jeg moderert mitt syn på egen rolle på nettet, både som wordpressblogger og når jeg kommenterer på Twitter eller andre sosiale medier. For vi har ofte tendens til å være litt for harde, litt for nedlatende, negative og eplekjekke. Så derfor prøver jeg å være mer saklig, ikke så skadefro, ikke så rettet mot person men mer mot sak. Men som sagt, nettet er nytt og vi er midt i en lærings og tilvenningsprosess når vi plutselig er blitt våre egne redaktører. Og å være redaktør er et stort ansvar.

Men når alt dette er sagt; jeg elsker internett. Av og til tenker jeg tilbake på «gamle dager» da vi satt og ventet på avisene etter en teaterpremiere. Nå ligger kritikkene ute på nettet en time eller to etter at teppet har gått ned. Og nyhetene flommer i alle kanaler. Vi må bare lære oss å håndtere denne gavepakken av nyhets og formidlingsstrøm. Og vi må etterhvert gjøre det til noe positivt. For i verden i dag kan bloggere starte en revolusjon. Så får det heller være at tabloidene hele tiden er opptatt av å fortelle oss hva vi kan dø av. Snart kommer monsterflåtten! Men den er gudskjelov bare et insekt og kan ikke åpne egen profil på Facebook eller Twitter! Men Dagbladet er sikkert på saken.

Skal vi temme trollene sammen dere?

april 4, 2014april 4, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar