FACEBOOK ÆKKE MORA DI, MEN…

 

Paris
Paris

Min lille søster hadde en minnebok der jentene skrev til hverandre:

«Måtte lykken gro som gresset bak do!» og lignende pubertale språkblomster. Og det var dådyr, katter, hjerter og stjerner og «Aldri skal vi skilles min beste venn, du den eneste som forstår meg!» Eh, litt som Facebook noen tiår senere. Jeg skal være den første til å legge meg flat når det kommer til medelsomhet på Facebook, men et sted går grensen. For noen ganger kan det virke som om enkelte sitter med Felleskatalogen i den ene hånden og egen fysiske og psykiske tilstand i den andre. Det kan være alt fra: «Å i morgen skal jeg gjøre noe viktig, jeg gruer meg, og det kommer helt sikkert til å gå til helvete!!!!» eller «Jeg gruer så grusomt til å kjøre gjennom den tunnelen i morgen at jeg ikke kommer til å få sove i natt…!» Og om kvelden: «Puh, det gikk bra!!!»

Når dette er sagt, jeg har stor respekt for alvorlige syke mennesker som legger ut helsestatus for å få støtte i en vanskelig tid. Jeg kjenner folk som omtrent har dødd på Facebook. Det er grusomt å følge. Opprivende å lese om cellegift og strålebehandlinger som ikke virker, om kampen som ikke kan vinnes. Og så nyheten om at vedkommende er død. Det er denne helvetes hverdagssutringen jeg skriver om i dag, om folk som har det bra men som bruker nettet som en privat sutrebøtte. Om gubben, ungene, været osv. Ting jeg mener ikke hører hjemme på sosiale medier. Eller gjør de det?

Når jeg selv har kjipe dager logger jeg meg ikke inn på Facebook eller andre steder. Mine private slag i trynet, og de kommer med jevne mellomrom, vedkommer ikke offentligheten. Det kan være jobber som glipper, en rolle du mister, et menneske som har gjort deg vondt, at det ikke går så bra på hjemmefronten eller at jeg har feber eller er forkjølet. Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan det ville vært om jeg ble dødssyk og Facebook var min eneste kanal ut mot verden som jeg ikke kunne delta i. Så som sagt, jeg har respekt for virkelig syke mennesker.

Folk sier ofte til meg: «Jeg føler at jeg kjenner deg så godt fordi jeg følger deg på nettet.» Da svarer jeg: «Det er ikke meg du kjenner, det er bildet jeg skaper av meg selv du kjenner…» For vi velger selv hvordan vi vil fremstå på nettet. Og ja, jeg deler mye, men jeg utleverer aldri mine innerste tanker, sorger og tristesse. Og jeg sutrer aldri, håper jeg, fordi jeg vet at det jeg skriver leses av mange.

Så er det dette med ensomhet. Ensomhet kan være en grunn til at mange føler at de har fått en vennegjeng rundt seg når de har fått en FB-konto. Jeg har «venner» som skirver: «Beklager, jeg kan ikke være så mye tilstede på Facebook i dag, sorry..» Jeg kjenner på et stikk i hjertet når jeg leser slikt. Og det smerter meg når enkelte svarer: «Ja, so what?» Særlig når dette mennesket dagen før har fortalt oss alle at hun skal sette seg i bilen å kjøre til Oslo for å ta noen skumle prøver på Rikshospiatet.

Men som overskriften til denne bloggen forkynner, Facebook ække mora di! Kutt litt av sutringen, skriv noe med mening. Og om du føler for å være «ærlig» så vær det. Jeg har faktisk knyttet noen av mine viktigste vennskap via Facebook. Og man ler litt i bartene når man endelig sitter rett ovenfor hverandre ved et kafébord og begge sier i kor: «Gud så deilig å møtes live!» For livet, virkeligheten er ikke på Facebook eller Twitter, den er der ute. Men for noen kan Facebook være ei livbøye i tunge stunder. Vær litt mer ydmyke for det folkens. Ta de som sliter med ut i solen! Det er der det skjer.

Og kanskje lykken vil gro som gresset bak do?

Advertisements

4 kommentarer om “FACEBOOK ÆKKE MORA DI, MEN…

  1. Takk! Ei viktig påminning om å ikkje dyrke det negative! Siterer Tom Waits ;
    «This is about all the bad days in the world. I used to have some little bad days, and I kept them in a little box. And one day, I threw them out into the yard. «Oh, it’s just a couple little innocent bad days.» Well, we had a big rain. I don’t know what it was growing in but I think we used to put eggshells out there and coffee grounds, too. Don’t plant your bad days. They grow into weeks. The weeks grow into months. Before you know it you got yourself a bad year. Take it from me. Choke those little bad days. Choke ’em down to nothin’. They’re your days. Choke ’em!»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s