HVA KOSTER ET SMIL?

 

Meatpacking New York.  Foto: Bjørn Leirvik.
Meatpacking New York.
Foto: Bjørn Leirvik.

Jeg går inn i heisen på det lille hotellet her på Manhattan sammen med en fremmed mann.

Turen ned tar under 60 sekunder. Det er fine sekunder for mannen ser på meg, smiler og snakker. Det blir fuktig i dag, sier han. Ja, sier jeg, det skal visst regne hele dagen. Ja, men hva kan man gjøre med det? ler han. Det plinger i heisen. Mannen dytter døren åpen. Etter deg, sier han, ikke galant, bare en hånd ut som en vennlig gest. Før vi går hver til vårt sier han: Han en fin dag der ute, og Gud velsigne deg sir! Jeg blir stående på trappen et øyeblikk som er litt lenger en heisturen. Hvem sier Gud velsigne deg for tiden? Jeg kjenner noe som ligner glede slå med vingene et sted langt inne under brystbeinet og vet med ett hvorfor jeg elsker New York City. Den store vennligheten. (Vel, ikke alltid) Hørt om bondegutten som gikk seg vill og etter en stund gikk bort til en politimann og sa: Sir, can you tell me how I can take myself to the Grand Central, or do you want me to go and fuck myself too? 😀

Jeg skal ikke klage på mangel på smil og høflighet hjemme i Norge, folk liker ikke at jeg gjør det. Å kritisere sitt eget folk og land er en ekstremsport som ikke er for pyser. Om du så mye som insinuerer at noe er galt i kongeriket blir du tatt hardt. Men jeg blir altså stående der ute på trappen i West 11th Street noen sekunder til mens regner sildrer ned over meg. Hva koster et smil? tenker jeg. Og hvorfor er det slik at jo bedre mennesker har det økonomisk desto mindre smiler de? Selvfølgelig ikke alltid, jeg har sett styrtrike mennesker smile 🙂

Her i New York og i USA ellers er det trangere tider. Du merker det både på de små og de store tingene. Den store blomsterbuketten som alltid sto på pidestallen ved heisen er der ikke lenger. Den lille sjokoladebiten til kaffen er også borte. Til og med toalettpapiret er blitt tynnere, og mange av stedene jeg yndet å gå er lagt ned eller gått konkurs. Servitørene blir litt mer gretne når tipsen ikke er stor nok, og porsjonene med mat er litt mindre. Men smilene er fortsatt de samme. Kanskje ikke alltid dyptfølte og hjertelige, men hvem bryr deg? Jeg vil heller ha et falskt smil og en overflatisk frase om velsignelse fra Gud enn en spiss albue i ribba og et surt glefs på trikken til Grünerløkka.

I går hadde vi fotosession på Manhattan i forbindelse med mitt nye soloshow som skal ha premiere til høsten. Newyorkerne ser slikt hele tiden og løfter ikke på et øyelokk om det så er Julia Roberts som går gjennom gatene mot kamera, slikt er dagligdags her. Bare en lastebil med tre smørblide arbeidere tutet og stoppet og lurte på om jeg var berømt. Ja, sa jeg, i Mo i Rana. Where the fuck is that? spurte en av dem. I Norge, svarte jeg. Ah well, let’s move it boys! lo han og så tutet de seg videre gjennom Meatpacking District.

Ellers var det ikke mer drama enn at et beist av en rotte hoppet opp av en søppelsekk rett utefor huset der Carrie Bradshaw bor i Sex and The City serien.  Nå, ut i regnet for å telle smil. Vet ikke om det blir så mange i dag. For er det noe folk i New York hater så er det dårlig vær. Noe er tross alt universellt. 🙂

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s