mai 2014 – SVEN HENRIKSEN

SLIPP KULTUREN FRI! FRI FRA HVA?

Den blå tankesmien Civita inviterer til frokostmøte under parolen: Slipp kulturen fri!

Nettsiden til tankesmien forteller meg også at den nye kulturministeren heter Thorild Widvey og at nå skal kulturen slippes fri fra bindinger som sosialdemokratene har pålagt kulturfeltet i mange år. For ord som «mangfold» og «likestilling» ble til slutt bare «buzzord» uten mening, men som måtte følge både søknad og produksjon til smerte for de allerede hardt prøvede kunstnerne, kan det tolkes som. Men nå skal altså kulturen sluses inn i et bredere frihetsbegrep og fylles med nytt og meningsbærende innhold.

Akk, jeg som ikke visste at vi hadde vært ufri.

Det er en gammel myte at politikere legger føringer for kunstfeltet. At det sitter noen på toppen og bestemmer hvilke bøker som skal skrives, hva som skal lages av teater og film. Det er forsåvidt riktig at det er poltikere som utsløser pengene i starten, og at det sitter komitéer og bevilger midlene videre, men noen føringer eller «sensur» mener jeg at jeg aldri har opplevd i de førti årene jeg holdt på. Ok, det har vært tilløp til panikk og «få støtten tilbake» i Norsk Kulturråd når levende høns har blitt slaktet på scenen, men alvorlig talt, kunsten i Norge er vel den frieste av de frie i verdenssammenheng? For her hjemme kan en kunstner stort sett gjøre hva hun vil uten at det kommer mørke biler om natten og noen bryter opp døren og river henne ut av sengen.

Jeg mistenker Civita og Widvey for at de de egentlig mener er at kunsten skal settes fri fra Arbeiderpartiet, fra SV og SP, eller rett og slett fra de rød/grønne. Og det er jo helt greit, de fleste har fått med seg at kulturminsteren heter Widvey og ikke Tajik, ja at det har vært et regjeringsskifte, og de aller fleste vet også at de borgerlige har et helt annet syn på kultur enn de «stupide venstrevridde» har. «Slipp kulturen fri!» er jo voldsomme, nesten litt patetiske ord. Slipp fangene fri, det er vår! Eller Slipp fangene fri, nå er de våre! Men det de fleste politikere bommer på uansett hvilke side av midtstreken de befinner seg på er at kunsten driter i hvem som måtte styre og stelle ved maktens bord i et demokrati. Kunsten gjør som den vil, det har den alltid gjort, og det vil den fortette med.

Kunsten er fri, og trenger intet nytt frihetsbegrep. Men desto flere føringer den utsettes før, jo skarpere blir den. Forby kunst, og det blir maktpåliggende for en kunstner å uttrykke seg. Så kan man kanskje si at kunsten har det litt for makelig i Norge. Den handler ikke om liv og død lenger. De fleste filmer blir laget av unge selvopptatte menn under førti som intet har å fortelle. På de store teaterhus er det kioskveltere og musikaler som drar inn pengene. Folket vil more seg, orker ikke å gå på teater for å bli lei seg. Så om kunsten skal slippes fri bør den slippes fri fra det enkle, det forutsigbare og søvndyssende.

Den nye norske dramatikken bør slippes fri. Ny film som utfordrer bør slippes fri. Bøker som røsker tak i den norske vulgære selvgodheten bør slippes fri. Folks oppfatning av at kunst er en dyr glasur på kaka som bæres inn når alle er mette bør slippes fri eller helst knuses som en kakkerlakk under fru kulturministers høye hæler. Og politikere bør også vite at kunsten tenker fortere enn dem. Kunsten snapper opp trender og tanker lenge før et politisk panel evner å sette seg til bordet for å fatte et vedtak om at de skal fatte et vedtak.

Jeg drømmer om en dag, en dag da det blir like naturlig i Norge å gå på teater som å løpe langs veien med en skritt-teller. Når det å ville leve av å synge, spille, danse, male osv er helt legitimt og at det ikke hefter ved seg et utsagn om at «du kommer til å ligge oss andre til byrde!» Av og til, når jeg selv står på scenen og synger, når jeg ser alle disse fremmede ansiktene, bleke i gjenskinnet fra lysene på scenen, ser de åpne øynene, noen ganger tårer, lengselen, så tenker jeg: Nå, akkurat nå er vi ett, nå er alle vonde vegger og visirer åpne, nå er alt fred og fryd. Så er øyeblikket over. Vi går ut i den kalde virkeligheten sammen, litt beklemte over at vi har sett hverandres nakenhet. Men tross det, vi søker alltid tilbake dit. Til slike øyeblikk.

Til noe som er større enn oss selv. Med et ønske om å slippes fri. Om og om igjen gjør vi det. For det er ikke kunsten som bør slippes fri, det er kunsten som slipper fri!

mai 27, 2014mai 27, 2014 by svenhenriksen 2 kommentarer

JEG ORKER IKKE Å TA DET INNOVER MEG.

Å, det er så mye fælt i verden, jeg orker ikke å ta det innover meg. Jeg vet ikke hvor ofte jeg hører dette utsagnet. Derfor er det tryggest å bevege seg langs bakken på mikronivå, legge ut pene bilder av seg selv (ja, jeg gjør også det) for så å høste «likes» og smigrende ord som «fineste du!» og hjerter i bøtter og spann. Ja, vi har fått vår egen talerstol via sosiale medier, men hvordan bruker vi den?

Og er det et problem at folk stort sett forholder seg til de nære ting? Nei, de nære ting er viktig, ens egen sone av familie, venner og trygghet. Det er høyst forståelig, men det er også en verden der ute som vi burde ta innover oss i så små eller store porsjoner som vi orker. Ja, jeg vet, man blir slått av pessimisme og motløshet, ofte. Men for all del, mange små nære ting kan danne en stor helhet, om vi makter å tenke i de baner. Vi har alle den samme historie, skrev Franca Rame.

Vi lever i en del av verden der mange er mestere i fornektelse. Vi tør ikke kalle tingene ved deres rette navn. Noen av oss, både her hjemme og ute har skrevet om den økende rasismene, jødehatet og vold mot minoritetsgrupper i mange år. Vi har blitt ledd av, slettet av familie og «venner», vi har fått høre at vi er paranoide og ser spøkelser på høylys dag. Det har vært til å leve med.

Men i går fikk altså de høyre-ekstreme partiene (rasister i min bok) 95 seter i EU-parlamentet. Bare i Sverige fikk SD 9.9% av stemmene. De er like store som V og KrF til sammen, om vi skal sammenligne med Norge. FrP fikk, hva var det, 11% av stemmene ved siste valg? Men det er opplest og vedtatt at dette partiet verken er rasistisk eller populistisk. Man har til og med bedt seg renvakset av myndighetene når sammenligninger med store høyreekstreme og populistiske partier ute i Europa er blitt trukket. Ok, nå er ikke et EU-valg et «riktig» valg, det handler om sammensetningen av EU-parlamantet der det må dannes fløyer eller grupper for å få stor påvirkningskraft, men i Frankrike vant de høyreekstreme dette valget, og i mange andre land fosser de frem. Og et Eu-valg er faktisk en indikator for hva som rører seg av politikse strøminger på vårt kontinent, og det bør tas på alvor.

Et klokt menneske, jeg husker ikke hvem, har sagt: Historien kjenner aldri seg selv igjen, derfor er det viktig at vi gjør det.

For noen dager siden ble flere mennesker skutt ned utenfor et jødisk museum.

Og de samme menneskene som mener seg «kneblet» truer andre som bruker ytringsfriiheten til å kjempe kamper for de mest utsatte. En muslimsk poet må ha politibeskyttelse når han kommer for å lese på en litteraturfestival i Norge. Hvorfor, om Norge er så trygt og stuerent og fritt for rasisme? Ja, jeg skjønner at folk kan følge etter ham hit for å prøve seg. I Norge har de fleste bind for øynene når det kommer til å innse at også her hjemme er rasisme og fremmedfrykt, også jødehatet stigende. Men vi vil ikke se. Vi orker rett og slett ikke å ta det innover oss!

Men det skjer gledelige ting der ute også. Miljøpartiene er i framgang, feministiske partier også.

Men Norge? Vi ramlet rett i grøtfatet. Men vi har ikke vært så forbannet arbeidssomme og dyktige. Vi har hatt flaks. De store pengene kom helt uanmeldt, men vettet lar vente på seg. Alle store og små problemer har først og fremst en prislapp, og mennesker er som oftes et nummer i et vanskelig regnestykke som ikke går opp. Mens vi, de adelige, de priviligerte løfter glasset mot våre utvalgte, ja, vinen har en solid kropp, en anelse skogsbunn og et snev av kirsebær. Skål, kjære kjære venner, ja det er mye fælt i verden, men nå skal vi snakke om noe hyggelig dere. Lenge siden du byttet bil nå Preben? Er det Syd-Frankrike i år også? Og hva svarer man? Jeg er så urolig, jeg får ikke sove om nettene? Nei, ikke det. Slike replikker står ikke i det norske manuskriptet i disse dager. Sorry fineste du! Men jeg heier på deg!!! Alltid!

mai 26, 2014mai 26, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

SANDEN I TIMEGLASSET…

Da jeg reiste som stipendiat til Bergmangårdarna på Fårö hadde jeg store forventninger, men jeg visste ikke hvilke.

Jeg hadde lest om Fårö, om huset, om Ingmar Bergman, sett de fleste av filmene, men alt er annerledes enn det jeg trodde. For det hviler en melankoli og en stille dysterhet over stedet, mørke skifergrå og blå slitte nyanser, havet som drønner eller er stille, alltid nærværende på denne tre mil lange øya nord for Gotland i Østersjøen. Nå er den som grønnest, men snart vil både gress og skog bli brunsvidd på grunn av at regnet aldri trenger ned i den kalkrike jorden.

Inne i huset på Hammars, det 56 meter lange strandhuset blir man slått av noe som ligner på ærefrykt fordi du går i internasjonal filmhistorie. Bilder, bøker, filmkameraer, døren til arbeidsrommet som var Ingmar og Liv’s dagbok, sengene, det asketiske interiøret, det hvite lyset og stillheten. Det er et perfekt sted for mennesker som vil gjemme seg for verden etter å ha levd i stormens øye i mange tiår. Jeg tror ikke på overnaturlige fenomen, men her har jeg en følelse av stemningen etter menneskene som har bodd her henger igjen. Du ser deg over skulderen når du går gjennom de store rommene der en del av verdens filmarv er blitt tenkt ut og siden blitt filmet på stranden like nedenfor. Jeg har aldri følt meg så hudløs noe annet sted i verden som her.

Om det er et fint sted å skrive? Jeg er ikke sikker. Jeg har skrevet det jeg skulle, stort sett, men det er et fint sted å tenke over eget liv, sin egen retning, sanden som sildrer i timeglasset der det er påtagelig mer sand i den nederste enn i den øverste beholderen, er en realitet som plutselig kom mye nærere her ute. Nå skifter lyset og det går mot kveld. Snart blir det mørkt og huset vil fylles av lyder som nesten tomme hus alltid har om natten. Jeg er ikke redd for stillhet eller ensomhet. Men jeg har tenkt noen tanker her som jeg aldri har tenkt før, sett noen nye sammenhenger. Ti døgn med nesten 100% isolasjon fra mennesker gjør noe med deg. En uke igjen. Og jeg tenker at når jeg kommer tilbake til «sivilisasjonen» igjen skal jeg sette mer pris på alt jeg skal/får gjøre sammen med flotte mennesker, hente fram gleden ved at jeg er så heldig å få være med, stadig får nye oppgaver som skuespiller, sanger og dramatiker.

For som det står i statuttene til Bergmangårdarna: «Stedet skal være et sted for ro, refleksjon og sjelelig utvikling, samt arbeidsro for kunstnere av ulike slag.» Og det stemmer, selv om jeg ikke har opplevd en kunstnerisk mega flow her ute. Men jeg har kjent på en dyp og stille tilstedeværelse i livet. Og en glede som oppstår når alt det du tror du må ha for å være lykkelig ikke finnes. Når dagene består av å tenke, gå lange turer langs en uendelig strand, skrive noen timer, øve på sanger du skal synge om ikke så lenge, sitte ute på trappen å høre fuglene kvitre, koke nypoteter og steke sild. Og ja, det har vært øyeblikk av panikk der du tenker, jeg ringer en taxi og reiser inn til Visby og setter meg på en kro, jeg må høre menneskestemmer! Men så går disse små scary øyeblikkene over. Du henter en bok i det rikholdige biblioteket, setter deg og leser, slutter å irritere deg over at mobilnettet nesten alltid er nede og at wifi’n streiker etter eget forgodtbefinnende.

Og en siste ting; jeg har alltid syntes at folk som har blitt intervjuet her ute i disse husene på Fårö har vært i overkant følsomme og litt pompøse. Men nå forstår jeg hvorfor. Dette stedet gjør noe med deg. Hadde noen stillt opp et filmkamera nå og bedt meg om å gråte hadde jeg nesten ikke behøvd å være skuespiller. Tårene kommer så lett her ute. Som en renselse. Og det var ikke det jeg forventet meg. Men takk for det også. Sikkert ikke skadelig.

mai 24, 2014mai 24, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

MO I RANA LIVE? JA TAKK!

Jeg er et menneske som er avhengig av å høre levende musikk på samme måte som jeg er avhengig av å se levende mennesker som later som om de er noen andre enn seg selv på en scene. Teater har vi i Mo i Rana, jeg er så heldig å få jobbe der selv. Men noen scene for levende musikk har vi ikke. I hvertfall ikke en scene som tilfredstiller lyd og lys og andre krav man må kunne innfri for å kunne kalle seg en livescene som kan ta i mot artister som ikke er store nok til å fylle de digre festivalscenene.

For festivaler har vi i bøtter og spann. Vi har Vinterlysfestivalen som dekker teater og dans, Verket Musikkfestival som er den store rockefestivalen om høsten, Smeltedigelen to måneder senere som er et bredt tilbud av jazz og mye mer. Og nå fikk vi til og med en ny minifestival i et partytelt midt i byen som heter Rød Snø om jeg ikke husker feil?

Så hvor trykker skoen når det kommer til å etablere en skikkelig livescene?

I Mo i Rana er det et rikt musikkliv. Jeg er selv en del av det. Men hvor pokker skal man spille når man ikke vil stå i den triste salen på toppen av kinoen som ser ut som en scenografi fra 70-tallet eller stå halvveis gjemt bak en søyle på Koks?

(Beklager og unnskyld Koks, det er hyggelig nok hos dere, men noe Rockefeller blir dere aldri, og det er sikkert ikke er meningen heller.)

Nesten alle byer har en livescene i større eller mindre grad, og å vidt jeg vet bor det 30 000 mennesker i Ranas nærområde. Stadig ser jeg statuser på Facebook og Twitter om folk som valfarter til andre byer både nært og fjærnt for å oppleve levende musikk. Så det er tydeligvis en hunger etter noe mer enn å stå i trengselen på Niveau (det nye Ramona bare med litt hippere interiør) og drikke øl sammen med bare unge folk.

For under alle festivalene går folk mann av huse, så det burde da være marked for levende musikk i ulike sjangre året gjennom? Men hvor kan vi få et sted som serverer øl og god musikk?

Mo i Rana har en tendens til å skulle please alle når man starter noe. Men man kan ikke late som om man er et hipt musikk-sted om man egentlig er en fotballpub. Vi trenger et sted som rendyrker den levende musikken, et sted der det er jam sessions, konserter og happenings året rundt.

Eller skal vi bare la alle de unge talentene flytte vekk mens man prøver alt mulig fra kvinneaftener til hva det nå er alt sammen, for å skape en levende by som ikke ser ut som en forlatt filmkulisse etter klokka fire om ettermiddagen? Altså, ikke noe galt med kvinnekvelder, alle gode forslag mottas med takk! 🙂 Men vi trenger ikke flere kjøpesentere, vi trenger ikke flere damefrisører eller sportsbutikker. Vi trenger et levende miljø, ikke bare på dagtid men også om kvelden, vi trenger hygge, vi trenger kultur, og vi trenger flere møteplasser som ikke bare handler om parkeringsplasser og shopping.

Så den som måtte bli den nye kultursjefen i Rana, få dette på plass. La musikken spille, så kommer byen til å bli levende! For under alle festivalene er jo byen, ja, en fest. Men nå, når jeg en sjelden gang beveger meg i den folketomme byen om kvelden så tenker jeg, har vi blitt utsatt for kjemisk krigføring og jeg er den eneste som ikke har fått beskjed om å løpe til tilflluktsrommene?

mai 23, 2014mai 23, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

SPILLER INGEN ROLLE SÅ LENGE VI HAR ØKONOMISK FORDEL AV DET!

Det handler om penger i et skrin, synger Tom Waits i låten Soldiers Things. Ja, det handler om penger! Og hvem som trekker det korteste strået? Det er spiller ingen rolle så lenge Norge har økonomisk fordel av det.

Leste nettopp en lang kronikk av Mads Gilbert i forbindelse med Simon Perez’ statsbesøk i Norge. Norge støtter apartheid, roper mange. Ingenting å bry seg om, svarer kommentarfeltet, Gilbert er en tulling, det vet alle, og vi kan da ikke få Israel etter oss!

Slike «kinkige» saker har kommet som perler på en snor det siste halve året.

Erna til OL i Sotchi? Spiller ingen rolle, hun må da få lov til å heie på heltene våre, drit i de homoseksuelle, vi kan ikke bli uvenner med naboen! sier kommentarfeltet.

Dalai Lama kommer til Norge. Må nesten gå kjøkkenveien, men Erna vil ikke møte ham. Spiller ingen rolle, hyler kommentarfeltet, vi kan ikke bli uvenner med Kina. Og den der helvetes kjortel-idioten har heller ikke rent mel i posen, googler Google-akademiet.

Vi lever i et land der all kritikk av den sittende regjeringen er «venstrevridd naivisme og konspirasjoner fra SV» bare for å rakke ned på Erna&Co.

Det mener i hvert fall kommentarfeltet. Grisen står og hyler og First House står med buksene nede. Spiller ingen rolle, de venstrevridde kommer aldri til å innse at de har tapt valget, knegger kommentarfeltet. Det må bli litt vondere først før det blir bedre. Det går så bra så, Erna det er dama si det, og hu Siv er ei snerten snelle! knatter sure cybertroll på pc’ene sine oppe i de innerste grukk-dalene.

Og den blå menigheten sitter tause på gjerdet, umulig å få i tale. Mener nesten ingenting på sosiale medier. Vi stevner fram med flagget til topps, ju hu!!! Men jeg tenker, var det dette de stemte på? Høyre som alltid har vært så opptatt av å være dannet sitter nå å ser på den ene grove og vulgære hestehandelen etter den andre.

I Danmark har de begynt å kappe halen av grisen noe som fører til at den blir litt mindre aggressiv når den står sammen med sine brødre og søstre i de trange innhegningene. Og i Norge legges det ned ca 250 gårdsbruk hvert år fordi de blir slukt av de store. Men landbruket går så det suser sier «førstehus-minister» Listhaug. Alt er såre godt for tiden, og ingenting spiller noen rolle så lenge vi har økonomisk fordel av det! Norsk mat er trygg, kjapp og billig!

Men én ting har vært gledelig det siste tre kvart året, vi har fått tydelige politikere som viser hvem de er og hva de står for. Vel, de som sitter nå er kanskje ikke så flinke til å lyve som de forrige, men alt det de gjør er veldig gjennomsiktig og lettfattelig. De rød/grønne lot som om de var opptatt av miljø og etikk, mens de blå bryr seg ikke om det så lenge det de gjør skaffer penger til den norske statskassen.

Jeg er i Sverige som snart skal ha EU-valg, og overalt kan du se plakater der det står: Det er politikken som bør bli varmere, ikke klimaet. Liker.

Men nå har Simon Perez sittet ved den norske damasken, glass er blitt klinket, det blir billige Jaffa-appelsiner til jul i år også, og dronningen og statsministeren fikk fine dyre ansiktskremer laget på okkupert område. Alle er glade, og nå er vi venner med Russland, Kina og Israel. Hvem blir neste gjest ved det norske taffelet? Den syriske statsministeren? For det kan da vel være greit å være litt venner med ham også? Vi begynner å ligne på land vi absolutt burde sammenligne oss med. Hva sier kommentarfeltet? At dette innlegget var i overkant hjernedødt? At de har googlet meg og funnet ut at jeg er en stupid homo som ikke aner hva jeg snakker om? Vel, hørt det før.

mai 22, 2014mai 22, 2014 by svenhenriksen 3 kommentarer

DA JEG MØTTE BERGMAN

Jeg har fortalt denne før, men jeg forteller den igjen siden jeg sitter i Ingmar Bergmans hus på Fårö og skriver.

Her er historien om da jeg traff Ingmar Bergman i Paris.

Det hadde seg slik at min venn Donya Feuer fra New York, som var Bergmans koreograf på Kong Lear ved Dramaten inviterte meg til Paris da Dramaten skulle gjeste Theatre d’Odeon en gang på 80-tallet. Jeg reiste selvfølgelig ned og fikk henge med storheter som Jarl Kulle, Ewa Fröling, Peter Stormare og Lena Olin. Lena Olin debuterte i rollen som Cordelia, så hun var ingen «storhet» på tidspunktet, ah well, jeg skriver meg bort…

Under den uken vi var der skulle Ingmar Bergman motta en utmerkelse/medalje av den franske presidenten og hele følget ble invitert for å overvære denne seansen der Cathrine Denevue og Simone Signoret og andre franske skuespillere defilerte forbi på det sjakkkrutete marmorgulvet. Bergman og fru Ingrid kom helt til slutt, en høytidelig tale ble holdt og medaljen ble festet på mesterens bryst, og etterpå var det champagne i bøtter og spann. Etter en times tid kjente jeg noen pikket meg på skulderen. Der sto en liten rødhåret dame som sa: Du må komme med meg, Ingmar Bergman vil snakke med deg! Hva? Meg? Ja, kom her! Nå! Så dro hun meg over det enorme gulvet og plutselig sto jeg der og så rett opp i ansiktet på mester-regissøren. Her er dialogen mellom oss to sånn nogenlunde ordrett.

Bergman: Hej, där är du ju, jag har tittat på dej länge, du påminner mycket om den stora finska skådespelaren Toivo Pavlo, vet du det?

Henriksen: Nei.

Bergman: Men är du skådis?

Henriksen: Jeg forsøker å bli det.

Bergman: Bra. Det tycker jag du skall fortsätta med. (pause) Är du rädd?

Henriksen: Ja, litt.

Bergman: Bra, jag är rädd hela tiden, alle bra män bør vara rädda. Om du kommer til Sverige, knacka på, ok?

Henriksen: På Fårö?

Bergman: (Fru Ingrid begynte å nappe ham utålmodig i jakken) Nej inte där, i Stockholm, på Dramaten. Tack, nu kan du gå lille pojken.

Så drar den lille rødhårede damen meg tilbake over marmorgulvet, og det var det.

Hva sa han? spurte Lena Olin. Ikke så mye, svarte jeg. Sammen med oss sto Mikael Persbrant som var statist, litt småfull han også. Så gikk vi ut av døren, ut i Parisnatten og drakk oss fulle.

Jeg knakket aldri på Dramatens dør, hadde ikke mot til det. Men jeg sitter altså her i huset til Bergman og skriver. En ring er sluttet, for å si det slik. Og på veggen her i huset på stranden henger et bilde av Toivo Pavlo. Jeg ser en skremmende likhet.

mai 21, 2014mai 21, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

GOTLAND PHOTOS

mai 19, 2014mai 19, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

OM Å GÅ

Jeg sitter her på Fårö ved Gotland og leser Tomas Espedal’s roman «Gå eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.» og kjenner at teksten stikker som nåler i brystet. Noen bøker treffer deg hardt, og mens jeg leser disse sidene om ikke å stå stille kjenner jeg at jeg forandres som menneske. Ja, du ler kanskje av denne svulstige påstanden, men noen bøker forandrer mennesker og deres måte å tenke på.

Det er helt ok tenker jeg, å leve med en iboende rastløshet som aldri går over. Og jeg har nok alltid visst det, jeg har det som best når jeg er i bevegelse på vei mot noe ukjent. Fårö, denne øya i havet er ukjent område, jeg har aldri vært her før. Det hviler en malankoli i skogen, på stranden og langs de smale veiene.

Mørke vindmøller tegnes skarpt mot blå himmel, og hester med bøyde nakker gresser på store enger av smørblomster. Jeg forstår godt at Bergman fant sitt eksil her ute hvor himmelen er så høy og stillheten øredøvende. Selv skal jeg bare være her to knappe uker. Tre dager har gått her det ikke skjer noe osm helst. Jeg forundres over at tiden går så fort på en øy der stress og mas er fraværende. Men tre dager allerede.

Bergmans hus ligger gjemt mellom furutrær på den enorme stranden. Om du ikke vet at det ligger der er det vanskelig å få øye på, og lokalbefolkningen peker i feil retning om turister spør om veien dit. Innendørs er det 57 meter lange skiferblå huset stille som en tom katedral.

Det merkes at en plaget sjel har bodd her i flere tiår. Arbeidsrommet hans står som da han levde, orden og askese uten pynt, bare trepanel og noen få bilder på veggene. Lyset faller skrått inn fra alle retninger og døren som er en privat minnebok blekes sakte av solen. Men huset forløser tanker. Det er et godt sted å skrive fordi man blir ganske hudløs her. Kanskje det handler om en slags respekt og ærefrykt blandet med den kontemplative stemningen på Fårö som gjør det så lett å skrive her?

«Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv» er en tittel som strider mot alle konvensjoner og konforme levesett. Forfatteren sier at han ikke «fikser å bo» – Kanskje jeg har det litt på samme måte selv, eller så har jeg ikke funnet det rette huset ennå? Men jeg vet at et sted står det et hus og venter. Et ydmykt lite hus ved havet, en brygge der jeg kan fortøye meg selv og mitt korte liv sammen med den jeg elsker. Det er slik det alltid har vært og slik får det være til dette huset åpenbarer seg. Men jeg vet at jeg skal komme fram en dag. Om det skjer på en vakker dag vet jeg ikke.

Men jeg er helt sikker på at jeg vet når vandringen er over. Og da håper jeg at min elskede vil nikke å si: «Her, akkurat her er det. Her skal vi bo.»

Så mens jeg venter er jeg en vandrer langs alle verdens veier. Har jeg forklart meg tydelig nok?

mai 17, 2014mai 17, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Rapport fra Fårö.

Første arbeidsøkt i Bergmans hus på Fårö er over. Og skrive fikk man til gangs.

Det enorme huset har en stillhet og ensomhet i seg, og en litt spooky stemning som passer bra når man sitter og skal bestemme hvem i manuskriptet som skal dø mot slutten. Nedenfor ligger havet, og alt er som du har sett det på film. Man blir ydmyk og litt rørt av å få sitte i samme stol som han har sittet, legge føttene på den samme skammelen der han sikkert har hvilt sine.

Vi er ca tyve kunstnere her spredd rundt i ulike hus på den store eiendommen. Jeg ser ikke så mye til dem, og det er jo det som er idéen med det hele. Fred og arbeidsro. Og nettet her er på linje med mobildekningen i Korgentunnelen, men vi står han av. Og husbestyrerinne Kerstin er fantastisk. Hun har bodd på Fårö i hele sitt lange liv. Vi har allerede omfavnet hverandre i politisk enighet og forståelse om miljø og kultur 🙂 Hun våker over huset med en respekt og verdighet jeg sjelden har sett.

Nå er det en ny gåtur langs den uendelige stranden, der du kan tenke lange tanker. I am blessed, and I know it! Takk.

mai 16, 2014mai 16, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

BYUTVIKLING I MO I RANA

Jeg sitter her i New York og leser i den digitale utgaven av Rana Blad at Rana Arbeiderparti inviterer til folkemøte om sentrumsgrenser og byutvikling i Mo i Rana. Det første som slår meg i møte er en kommentar i feltet under nyhetssaken der en mann hevder at byens grenser må utvides slik at det kan bygges mer, for som han sier «disse trekkfulle og skyggefulle gågatene appelerer ikke til noen»

Så hva mener man med sentrumsgrenser og byutvikling? Mo i Rana er en liten by selv om det bor ganske mange mennesker der. Men noen bykjerne kan man neppe kalle det lille sentrumet som stort sett ligger øde. Så JA til byutvikling selv om jeg har en mistanke om at næringslivet vil ha enda flere kjøpesentere som ikke ligger i disse trekkfulle mørke gågatene, og at det er av den grunn man ønsker å utvide bygrensen?

Om man ser litt stort på det så har Mo i Rana bare en gågate, og den begynner (med litt velvilje) nede ved Havmann-skulpturen og ender i ei trapp som fører opp til Rana Kino. Det er en tur som tar knappe ti minutter. På sin vei når man går denne korte strekningen skjer det ikke så mye. Du finner et kjøpesenter på hver side av den, og noen småbutikker, tre fire utesteder, and the rest is silence. For det er på utsiden av bykjernen det «skjer» med Coop Hypermarked, XXL, Plantasjen, Byporten og et Posthus som nå skal legges ned. Så har du Elkjøp og Rimi og Rema og whatsoever strødd litt rundt under den mørke skyggen av Mofjellet.

Om jeg jeg var på et slikt møte, hva ville jeg ha sagt? Jo, det kommer her.

Ikke flere kjøpesentre på utsiden av byen, for å utvide bygrensen betyr ikke å utvikle sentrum, det betyr enda flere steder folk kan kjøre bil til for å handle slik at alle de små butikkene i selve byen vil gå konkurs en etter en.

For ikke så lenge siden var jeg i Brønnøysund der de har bygget nesten hele byen under glasstak slik at det som før var sentrum er en spøkelsesby med tomme butikklokaler og kaféer uten lys i vinduene. Og under glasstaket sjokker folk fra den ene kjedebutikken til den andre. Og ingen av de små har økonomi til å flytte inn i disse kjøpepalassene. Er det slik vi vil ha det i Mo i Rana, en egen liten «Sjøgate» under glasstak? For jo mer som flyttes ut av byen blir enda større areal omgjort til parkeringsplasser og bysentrumet vil ligge øde, som om det ikke var dødt nok som det er.

For å få en levende by må ting flyttes nærmere byen og ikke lenger unna. I Mo sentrum er det mer enn nok av plass. Og en levende by blir ikke til under glass, det vil bare føre til en kuvøselignende by designet av Olav Thon og de høye herrer. For det første vil jeg foreslå: Grav jernbanesporet ned under jorda og utvid byen slik at den går helt ned i fjæra. Lag en flott sjøkant med alle slags tilbud. Nå er det jo bare Havmannen stakkar med noen råtne små benker som er eneste tilbud for mulighet til å sitte å se ut over fjorden, resten er triste greier. Tenk om vi kunne få en strandpromenade med brygger, kaféer, restauranter, musikkscener der man kunne nyte live musikk? Hva med ei fiskebrygge for fersk fisk og sjømat, eller ligger byen for langt fra vannet? Bygge hele greia i litt «gammel» stil a la Moholmen?

Byutvikling dreier seg om mer enn penger og handel, det handler også, eller kanskje mest om miljø og trivsel. For man kan ikke med sin beste vilje si at Mo i Rana er en vakker by som innbyr til øyenlyst og rekreasjon. Den ser på mange måter ut som om den har ramlet rett ned fra himmlen og alt har blitt stående der det havnet. Og mest av alt handler det om at folk bruker byen for alt hva den er verdt, og ikke bare stikker til Hemavan for å handle så snart det er tomt i kjøleskap og fryseboks. Men jeg skjønner det godt, hvem kan være stolt av en by som ikke en gang makter å koke en skikkelig kopp kaffe til de som bor i den? Men jeg er glad i Mo i Rana, det er derfor jeg skriver dette.

mai 8, 2014mai 8, 2014 by svenhenriksen 4 kommentarer