FEM GRUNNER TIL AT JEG ELSKER NEW YORK

SAMSUNG CAMERA PICTURES

I vidløftige øyeblikk, gjerne i sene nattetimer kan jeg si: Å, jeg skulle ønske jeg bodde permanent i New York City. Ja, jeg innrømmer det gjerne, jeg er et menneske som får klaustrofobi etter for lang til hjemme i Norge. For det er for trangt og for lite, til tider smålig og kjipt, og et menneske lever ikke av høy himmel og vakker natur alene. I skrivende stund sitter jeg her ved bordet og hører suset fra 5th Avenue og verdensbyen er på sitt vakreste. Magnoliaen blomstrer, og tulipaner og annet står i flor, folk har trukket i sommertøy og pollenutslippet er så heftig at de fleste går rundt og nyser og harker. Her er fem grunner til at jeg elsker byen.

1. Vennligheten. Vilt fremmede mennesker snakker til deg på gaten. Newyorkerne forstår at alt henger sammen med alt og at vi ror denne båten sammen. De blir lei seg om de smeller en dør i ansiktet på deg og ber om unnskyldning mange ganger. Om du smiler til et menneske å gaten eller på kafé smiler det nesten uten unntak tilbake i motsetning til hjemme der folk stirrer på deg med et surt blikk som signaliserer: Hva faen er det du sitter der og gliser for din tulling? Er du gæren eller?

2. Servicen. Om du går inn på en restaurant eller en butikk blir du sett. Betjeningen hilser på deg, sier velkommen, spør hvordan du har det og om du skal spise eller bare drikke. Du blir vist til et bord, og vann og brød  kommer på bordet etter noen sekunder. Og så får du straks vite hva huset har å by på. Ikke sånn som hjemme der du kan ligge død foran disken på H&M i en uke før du blir funnet fordi betjeningen gjør alt de kan for å overse deg.

3. Ingen jantelov. Om du lykkes får du applaus. Det er helt ok at du tror at du kan noe, har fått til noe, og det er til og med lov til å være stolt av det i motsetning til hjemme der det lønner seg å si: «Å jeg fikk visst en Hedda for en rolle jeg egentlig ikke fikset, jeg er så sjokkert altså, tenk alle disse flinke folka som var i samme kategori, og så var det lille dumme jeg som fikk den. Blush altså!» (fulgt av et ydmykt nedslått blikk) Her sa Shirley MacLaine dette da hun fikk Oscar: «Det var jaggu på tide, tusen takk, denne har jeg virkelig fortjent.» Hadde du sagt noe lignende i Norge når du fikk en pris hadde du blitt hatet mer enn Petter Northug.

4. Nettverk. Her er det lov å bygge nettverk, og du kan til og med gjøre det helt åpent. Alle her i byen vet at det handler om å nettverk, at det er viktig å kjenne de rette menneskene for å komme seg opp og fram i verden. Det er det også i Norge, men der er det strengt forbudt å kjenne noen særlig om du er politiker. Her i New York utveksles visittkort raskere enn tekstmeldinger. Og her sier folk til meg hele tiden: Du jeg skal presentere deg foren dame eller en mann du kan ha nytte av å kjenne, mens hjemme holdes kortene tett til brystet og bare fanden hjelper sine. (i lett gjennomskuelig smug)

5. Ros. I New York er det ikke et nederlag å rose noen som gjør en god jobb selv om de er i samme fag som deg. Og om noen roser deg her skal du ikke gjøre som hjemme, å vifte det bort med et likegyldig: «Nei, men gi deg da, så veldig god var jeg da ikke!» Det ville være en fornærmelse mot den som roser deg. For her er det ingenting som vekker mer begeistring enn suksess.

Men, sier du, er ikke New York og USA veldig overflatisk? Til det vil jeg si: Look to Norway!

Men kunne jeg bo i New York permanent? Nei. Kanskje et år eller to, men ikke resten av livet. Det går litt for fort her til tider. Og det er så mye av alt hele tiden. Og så er det jo noe med Norge. Når du hører kverna gå på flatskjermen, når Skavlan skarvler i ruta og Norge Rundt sveier i gang med sitt pludder kan det hende jeg kjenner på en glede i brystet og tenker: Vi er ikke best, vi er ikke størst, vi er ikke så veldig romslige og empatiske, men vi er nordmenn, 5 millioner stykker av oss, og det var her jeg havnet med puter sydd opp til halsen av velferd og velstand. Og da kan man jo ikke annet enn å le av alt gnålet om alt som ikke fungerer. For kunsten å være negativ er vel det eneste som ikke er undervurdert i Norge.

Så får det heller være at noen skriver i kommentarfeltet under denne teksten: Så bli i utlandet da om alt er så jævlig her, din kødd! Vel, det var ikke det jeg sa!

 

Advertisements

2 kommentarer om “FEM GRUNNER TIL AT JEG ELSKER NEW YORK

  1. Helt enig, Sven – og spesielt nr. 5. Hver gang noen kommer med «Nei, det var langt fra det beste jeg har gjort», eller «Det var ikke noe bra», eller bare et kort «Nei» når jeg roser dem, får de høre det: Indirekte sier du til meg at jeg ikke har peiling, og at min opplevelse og tolkning av din opptreden (f.eks. etter en konsert) er feil. Dette er rett og slett uhøflig og nedverdigende overfor meg. Nå har det seg slik at jeg er klar over hvorfor vi nordmenn gjør dette (og at Jante er så implantet i oss at det er farlig å godta ros), men andre, som kanskje først og fremst har motet seg opp til å gi ei tilbakemelding, kan gå fra møtet med en følelse av nederlag. Det er en styggedom som mange ikke tenker over, men som er med på å opprettholde et samfunn der jeg ikke kan si at «Jeg er flink – jeg har oppnådd noe – jeg har lykkes!».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s