OM Å GÅ

 

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg sitter her på Fårö ved Gotland og leser Tomas Espedal’s roman «Gå eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.» og kjenner at teksten stikker som nåler i brystet. Noen bøker treffer deg hardt, og mens jeg leser disse sidene om ikke å stå stille kjenner jeg at jeg forandres som menneske. Ja, du ler kanskje av denne svulstige påstanden, men noen bøker forandrer mennesker og deres måte å tenke på.

Det er helt ok tenker jeg, å leve med en iboende rastløshet som aldri går over. Og jeg har nok alltid visst det, jeg har det som best når jeg er    i bevegelse på vei mot noe ukjent. Fårö, denne øya i havet er ukjent område, jeg har aldri vært her før. Det hviler en malankoli i skogen, på stranden og langs de smale veiene.

Mørke vindmøller tegnes skarpt mot blå himmel, og hester med bøyde nakker gresser på store enger av smørblomster. Jeg forstår godt at Bergman fant sitt eksil her ute hvor himmelen er så høy og stillheten øredøvende. Selv skal jeg bare være her to knappe uker. Tre dager har gått her det ikke skjer noe osm helst. Jeg forundres over at tiden går så fort på en øy der stress og mas er fraværende. Men tre dager allerede.

Bergmans hus ligger gjemt mellom furutrær på den enorme stranden. Om du ikke vet at det ligger der er det vanskelig å få øye på, og lokalbefolkningen peker i feil retning om turister spør om veien dit. Innendørs er det 57 meter lange skiferblå huset stille som en tom katedral.

Det merkes at en plaget sjel har bodd her i flere tiår. Arbeidsrommet hans står som da han levde, orden og askese uten pynt, bare trepanel og noen få bilder på veggene. Lyset faller skrått inn fra alle retninger og døren som er en privat minnebok blekes sakte av solen. Men huset forløser tanker. Det er et godt sted å skrive fordi man blir ganske hudløs her. Kanskje det handler om en slags respekt og ærefrykt blandet med den kontemplative stemningen på Fårö som gjør det så lett å skrive her?

«Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv» er en tittel som strider mot alle konvensjoner og konforme levesett. Forfatteren sier at han ikke «fikser å bo» – Kanskje jeg har det litt på samme måte selv, eller så har jeg ikke funnet det rette huset ennå? Men jeg vet at et sted står det et hus og venter. Et ydmykt lite hus ved havet, en brygge der jeg kan fortøye meg selv og mitt korte liv sammen med den jeg elsker. Det er slik det alltid har vært og slik får det være til dette huset åpenbarer seg. Men jeg vet at jeg skal komme fram en dag. Om det skjer på en vakker dag vet jeg ikke.

Men jeg er helt sikker på at jeg vet når vandringen er over. Og da håper jeg at min elskede vil nikke å si: «Her, akkurat her er det. Her skal vi bo.»

Så mens jeg venter er jeg en vandrer langs alle verdens veier. Har jeg forklart meg tydelig nok?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s