SLIPP KULTUREN FRI! FRI FRA HVA?

 

Foto: NRK
Foto: NRK

Den blå tankesmien Civita inviterer til frokostmøte under parolen: Slipp kulturen fri!

Nettsiden til tankesmien forteller meg også at den nye kulturministeren heter Thorild Widvey og at nå skal kulturen slippes fri fra bindinger som sosialdemokratene har pålagt kulturfeltet i mange år. For ord som «mangfold» og «likestilling» ble til slutt bare «buzzord» uten mening, men som måtte følge både søknad og produksjon til smerte for de allerede hardt prøvede kunstnerne, kan det tolkes som. Men nå skal altså kulturen sluses inn i et bredere frihetsbegrep og fylles med nytt og meningsbærende innhold.

Akk, jeg som ikke visste at vi hadde vært ufri.

Det er en gammel myte at politikere legger føringer for kunstfeltet. At det sitter noen på toppen og bestemmer hvilke bøker som skal skrives, hva som skal lages av teater og film. Det er forsåvidt riktig at det er poltikere som utsløser pengene i starten, og at det sitter komitéer og bevilger midlene videre, men noen føringer eller «sensur» mener jeg at jeg aldri har opplevd i de førti årene jeg holdt på. Ok, det har vært tilløp til panikk og «få støtten tilbake»  i Norsk Kulturråd når levende høns har blitt slaktet på scenen, men alvorlig talt, kunsten i Norge er vel den frieste av de frie i verdenssammenheng? For her hjemme kan en kunstner stort sett gjøre hva hun vil uten at det kommer mørke biler om natten og noen bryter opp døren og river henne ut av sengen.

Jeg mistenker Civita og Widvey for at de de egentlig mener er at kunsten skal settes fri fra Arbeiderpartiet, fra SV og SP, eller rett og slett fra de rød/grønne. Og det er jo helt greit, de fleste har fått med seg at kulturminsteren heter Widvey og ikke Tajik, ja at det har vært et regjeringsskifte, og de aller fleste vet også at de borgerlige har et helt annet syn på kultur enn de «stupide venstrevridde» har. «Slipp kulturen fri!» er jo voldsomme, nesten litt patetiske ord. Slipp fangene fri, det er vår! Eller Slipp fangene fri, nå er de våre! Men det de fleste politikere bommer på uansett hvilke side av midtstreken de befinner seg på er at kunsten driter i hvem som måtte styre og stelle ved maktens bord i et demokrati. Kunsten gjør som den vil, det har den alltid gjort, og det vil den fortette med.

Kunsten er fri, og trenger intet nytt frihetsbegrep. Men desto flere føringer den utsettes før, jo skarpere blir den. Forby kunst, og det blir maktpåliggende for en kunstner å uttrykke seg. Så kan man kanskje si at kunsten har det litt for makelig i Norge. Den handler ikke om liv og død lenger. De fleste filmer blir laget av unge selvopptatte menn under førti som intet har å fortelle. På de store teaterhus er det kioskveltere og musikaler som drar inn pengene. Folket vil more seg, orker ikke å gå på teater for å bli lei seg. Så om kunsten skal slippes fri bør den slippes fri fra det enkle, det forutsigbare og søvndyssende.

Den nye norske dramatikken bør slippes fri. Ny film som utfordrer bør slippes fri. Bøker som røsker tak i den norske vulgære selvgodheten bør slippes fri. Folks oppfatning av at kunst er en dyr glasur på kaka som bæres inn når alle er mette bør slippes fri eller helst knuses som en kakkerlakk under fru kulturministers høye hæler. Og politikere bør også vite at kunsten tenker fortere enn dem. Kunsten snapper opp trender og tanker lenge før et politisk panel evner å sette seg til bordet for å fatte et vedtak om at de skal fatte et vedtak.

Jeg drømmer om en dag, en dag da det blir like naturlig i Norge å gå på teater som å løpe langs veien med en skritt-teller. Når det å ville leve av å synge, spille, danse, male osv er helt legitimt og at det ikke hefter ved seg et utsagn om at «du kommer til å ligge oss andre til byrde!» Av og til, når jeg selv står på scenen og synger, når jeg ser alle disse fremmede ansiktene, bleke i gjenskinnet fra lysene på scenen, ser de åpne øynene, noen ganger tårer, lengselen, så tenker jeg: Nå, akkurat nå er vi ett, nå er alle vonde vegger og visirer åpne, nå er alt fred og fryd. Så er øyeblikket over. Vi går ut i den kalde virkeligheten sammen, litt beklemte over at vi har sett hverandres nakenhet. Men tross det, vi søker alltid tilbake dit. Til slike øyeblikk.

Til noe som er større enn oss selv. Med et ønske om å slippes fri. Om og om igjen gjør vi det. For det er ikke kunsten som bør slippes fri, det er kunsten som slipper fri!

 

 

Advertisements

2 kommentarer om “SLIPP KULTUREN FRI! FRI FRA HVA?

  1. Vel talt, godt tenkt! Hilsen en frivillig kulturpolitiker som takker kunsten for mye av sin frihet.

  2. Hvordan kan vi vite hvordan den frie og nyskapende kulturen fortoner seg
    når møllspiste hippier ikke gidder å lese gjennom nye ting som blir laga og
    stakkars deg hvis du heter Lise Nilsen,ikke kjenner noen og kommer fra
    Langtbortistan!Er’u heldig får’u et brev fra sekretæren som takker for innsendt.Å bli refusert er greit nok,men her gidder man ikke løfte en finger
    for å oppmuntre faglig eller økonomisk ny dramatikk på de ETABLERTE
    teatrene.Ibsens arvtagere har det ikke lett,så slepp gjerne katta eller fangene fri hvis det kunne hjelpe på mangfoldet.!Aksel Øksnevad

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s