FEM GRUNNER TIL AT JEG ELSKER NEW YORK

SAMSUNG CAMERA PICTURES

I vidløftige øyeblikk, gjerne i sene nattetimer kan jeg si: Å, jeg skulle ønske jeg bodde permanent i New York City. Ja, jeg innrømmer det gjerne, jeg er et menneske som får klaustrofobi etter for lang til hjemme i Norge. For det er for trangt og for lite, til tider smålig og kjipt, og et menneske lever ikke av høy himmel og vakker natur alene. I skrivende stund sitter jeg her ved bordet og hører suset fra 5th Avenue og verdensbyen er på sitt vakreste. Magnoliaen blomstrer, og tulipaner og annet står i flor, folk har trukket i sommertøy og pollenutslippet er så heftig at de fleste går rundt og nyser og harker. Her er fem grunner til at jeg elsker byen.

1. Vennligheten. Vilt fremmede mennesker snakker til deg på gaten. Newyorkerne forstår at alt henger sammen med alt og at vi ror denne båten sammen. De blir lei seg om de smeller en dør i ansiktet på deg og ber om unnskyldning mange ganger. Om du smiler til et menneske å gaten eller på kafé smiler det nesten uten unntak tilbake i motsetning til hjemme der folk stirrer på deg med et surt blikk som signaliserer: Hva faen er det du sitter der og gliser for din tulling? Er du gæren eller?

2. Servicen. Om du går inn på en restaurant eller en butikk blir du sett. Betjeningen hilser på deg, sier velkommen, spør hvordan du har det og om du skal spise eller bare drikke. Du blir vist til et bord, og vann og brød  kommer på bordet etter noen sekunder. Og så får du straks vite hva huset har å by på. Ikke sånn som hjemme der du kan ligge død foran disken på H&M i en uke før du blir funnet fordi betjeningen gjør alt de kan for å overse deg.

3. Ingen jantelov. Om du lykkes får du applaus. Det er helt ok at du tror at du kan noe, har fått til noe, og det er til og med lov til å være stolt av det i motsetning til hjemme der det lønner seg å si: «Å jeg fikk visst en Hedda for en rolle jeg egentlig ikke fikset, jeg er så sjokkert altså, tenk alle disse flinke folka som var i samme kategori, og så var det lille dumme jeg som fikk den. Blush altså!» (fulgt av et ydmykt nedslått blikk) Her sa Shirley MacLaine dette da hun fikk Oscar: «Det var jaggu på tide, tusen takk, denne har jeg virkelig fortjent.» Hadde du sagt noe lignende i Norge når du fikk en pris hadde du blitt hatet mer enn Petter Northug.

4. Nettverk. Her er det lov å bygge nettverk, og du kan til og med gjøre det helt åpent. Alle her i byen vet at det handler om å nettverk, at det er viktig å kjenne de rette menneskene for å komme seg opp og fram i verden. Det er det også i Norge, men der er det strengt forbudt å kjenne noen særlig om du er politiker. Her i New York utveksles visittkort raskere enn tekstmeldinger. Og her sier folk til meg hele tiden: Du jeg skal presentere deg foren dame eller en mann du kan ha nytte av å kjenne, mens hjemme holdes kortene tett til brystet og bare fanden hjelper sine. (i lett gjennomskuelig smug)

5. Ros. I New York er det ikke et nederlag å rose noen som gjør en god jobb selv om de er i samme fag som deg. Og om noen roser deg her skal du ikke gjøre som hjemme, å vifte det bort med et likegyldig: «Nei, men gi deg da, så veldig god var jeg da ikke!» Det ville være en fornærmelse mot den som roser deg. For her er det ingenting som vekker mer begeistring enn suksess.

Men, sier du, er ikke New York og USA veldig overflatisk? Til det vil jeg si: Look to Norway!

Men kunne jeg bo i New York permanent? Nei. Kanskje et år eller to, men ikke resten av livet. Det går litt for fort her til tider. Og det er så mye av alt hele tiden. Og så er det jo noe med Norge. Når du hører kverna gå på flatskjermen, når Skavlan skarvler i ruta og Norge Rundt sveier i gang med sitt pludder kan det hende jeg kjenner på en glede i brystet og tenker: Vi er ikke best, vi er ikke størst, vi er ikke så veldig romslige og empatiske, men vi er nordmenn, 5 millioner stykker av oss, og det var her jeg havnet med puter sydd opp til halsen av velferd og velstand. Og da kan man jo ikke annet enn å le av alt gnålet om alt som ikke fungerer. For kunsten å være negativ er vel det eneste som ikke er undervurdert i Norge.

Så får det heller være at noen skriver i kommentarfeltet under denne teksten: Så bli i utlandet da om alt er så jævlig her, din kødd! Vel, det var ikke det jeg sa!

 

A CLOSER LOOK – KEVIN SPACEY

now-in-the-wings-on-a-world-stage_592x299

Sent i går kveld satt jeg to meter fra Kevin Spacey og hørte ham snakke om film vs teater.

Mye av det han sa visste jeg fra før, men det var fint å bli minnet på det. Han sa bl. a dette: «En skuespiller kan være strålende i en film, men hun eller han blir aldri bedre fordi øyeblikket er frosset for evigheten, på teaterscenen kan du alltid bli bedre, i morgen, i neste uke, i neste måned.»

Det var en avslappet, vittig og jordet Spacy noen hundre av oss fikk møte etter filmen «NOW» (The Bridge Project – RIchard III) som er et samarbeid med BAM (US) og Old Vic (UK) etter en idé av Sam Mendes. Han takket også Little Steven som satt i salen for suksessen med House of Cards, for som han sa: «Uten Sopranos hadde House of Cards aldri vært mulig.»

Vel, nå er jo House of Cards løselig basert på Richard III.

Hvorfor jeg vil bruke to år av livet mitt på teaterscenen når man nesten ikke tjener penger på det, og filmtilbudene er mange? spurte han seg selv. Jo, fordi teateret er selve skuespillerkunstens mor, det er der du lærer å spille en scene, kjøre lange løp. Film er en «frøkenjobb» der du har seks replikker i løpet av et minutt, du står på merket ditt, passer på at ansiktet stemmer til replikkene, mer er det ikke (latter) Og du har ikke så mye kontroll over hva du gjør i en film. Dessuten er det så mye fjas og greier på et filmsett. Det er MITT nærblide, MIN trailer, MIN scene, det handler om så mye som er ute av fokus. Og når du sitter der i en ensom stygg stjernegarderobe mellom scenene fordi noen mener at du er høyt hevet over «vanlige» mennesker så tenker du: What the fuck is this? Men på teateret er vi en familie som går inn der på denne scenen hver kveld uansett hvordan vi har det, uansett hva som skjer i livene våre. Jeg elsker teateret, det er der det skjer. Og nå legger dere ned de iPhonene og hører på hva jeg sier!!! bjeffet han og flerret et av sine mest uhyggelige Underwoodsmil.

Helt til slutt fikk vi stille spørsmål fra salen. Jeg er alt for sjenert til å våge noe slik. Men en ung dame våget seg frampå. Hva skal jeg gjøre for å få skuespillerjobber? spurte hun. Hvor mye har du jobbet i det siste? spurte Spacey. Jeg har vært på to auditioner, sa damen. Vel, fikk du jobben? Nei. Hvorfor ikke det? Hadde du forberedt deg godt nok? Jeg jobbet hardt i en hel dag, sa hun, litt ilter. Hør her, sa Spacey, jeg skal ikke være arrogant, men når jeg holder masterklasser så sier jeg til folk. Jobb hardt, se film, se teater, bruk de skarve pengene du har til å kjøpe skuespill, les dem, jobb med teksten, jobb, jobb, jobb! Ikke sitt i sofaen og vent på at telefonen skal ringe, det kommer den aldri til å gjøre! Og ikke gå på en jævla audition uten å være forberedt! Ble du litt klokere?

Så var den en ung kvikkas som spurte: Synes du det er kult å spille Underwood? Nei, det synes jeg ikke. Og vi er her for å snakke om Richard III. Er det ikke jævla merkelig, du kan spille ræva av deg på teateret og ingen bryr seg, men er du på tv er du en føkkings superstar uansett hvor mye du stinker! (latter)

Vel, litt starstruck ble man jo, men det var en lærerik liten time, og filmen NOW er ab fab.

Når seansen var over og gribbene kastet seg over Kevin Spacey listet jeg meg stille ut av døren, satte meg på en benk i Washington Sq Park og gråt en skvett mens jeg tenkte på hvor heldig jeg er som skal spille Shakespeare til høsten.