FUCK IDENTITET!

Photographer_Selmer_Marcus_Vads_1857_1870._NMFF.001370_11._Flickr_Photo_by_Preus_Museum_2004

Tiggerne ødelegger bybildet, sier FpU’s leder i Bodø til Avisa Nordland, og kommentarfeltet sier seg mer enn enig, stort sett. Ja, mange av oss liker ikke ting som ødelegegr bildet, det være seg på et fotografi eller i den offentlige rom. Og i små byer som ikke er vant til fremmede blomster kan noe nytt stikke ut og skape uro, det er høyst menneskelig og ikke så vanskelig å forstå. Men etter en stund venner man seg til det, og ting blir en del av, ja, byens identitet. Og alle vonde kamper er ikke vesentlig lenger, vi elsker jo pizza selv om det var underskiftekampanjer mot den i Husmorforbundet på 60-tallet.

Men identitet? Hva er identitet? Jeg leste en tankevekkenede svensk tekst rundt emnet. Hva er det som skaper identitet? Du kan ikke være alene om identitet, du må være en del av en gruppe. Og denne gruppen har sine egne koder og regler du ikke må bryte for å bli godtatt som en del av denne identiteten.

Når du f. eks går på Manhatten opplever du at byen skifter nasjonalitet for hvert femte kvartal, som i Norge der byen går fra hvitt til svart om du tar T-banen fra Holmekollen til Romsås.

Det som er farlig med identitet er at man som regel bare speiler seg i sine «egne». Kommer du fra arbeiderklassen er det gitt at du skal bli ved «din lest» og kommer du fra stukkatur og prismer på Frogner er din skjebne staket ut om du vil være en del av gruppen. Ja, jeg generaliserer nå. (det må man ikke gjøre, det er verre enn å snike i polkø)(en del av vår identitet) I dag ble Jonas Gahr Støre innsatt som leder i AP, og hva sier mange? «Hvordan kan en millionær bli leder av Arbeiderpartiet?»  Hva sier det? Jo, det sier at en arbeider skal pr definisjon være fattig. Og – kan en fattig tigger jobbe seg opp i Høyre? Hvem vet. Bare tiden vil vise.

Om du er del av en gruppe med felles identitet tar du til deg gruppens skikker og tenkemåter.

Er du for eksempel same vil du alltid kunne forvente å få noen gitte spørsmål. Og du vil måtte forsvare deg med hele gruppetanken i ryggen. Ja, vi har vært offer, ja, vi har blitt trampet på, ja, vi har lidd osv. Men tar du et skritt vekk fra gruppen og hevder noe som ikke står i gruppens «manuskript» og koder vender gruppen seg mot deg. Du blir en sviker, et faremoment. Som en postkasse i et bofellesskap der alle kassene SKAL være grønne men som noen har tatt seg friheten å male knall rød! Det kan bli krig av mindre. Slike mekanismer kan ses i alle grupper.

Det å fremelske en felles identitet hindrer utviklingen av det unike mennesket som tar ansvar for sitt eget liv. For kommer du fra en gruppe som har som mantra at du ikke skal svikte din egen identitet å gjøre noe som ikke er vanlig i gruppen og gjør noe annet, står du igjen uten identitet.

Så trenger vi identitet? Spiller det noen rolle hvor vi kommer fra? Trenger vi benevnelser som etnisk norsk eller afroamerikaner?

For det som skjer om man tenker gruppe er at da vil gruppen samle seg på egne steder og danne en getto. Ja. Vi ser det på Grønland og Groruddalen, vi ser det i Holmenkollen og på Frogner. Vi ser det over hele kloden.

Tilbake til tiggerne. Hadde det enda vært «våre egne» som satt der på gaten, skriver mange. Våre egne? Er ikke det et stigma?

For å kalle noen for «våre egne» er jo et stigma, et trangt rom der det forutsetter at vi er en homogen gruppe som tenker og føler likt. Som å si at «samene er jo noen fylikker» eller «spanjolene stjeler som ravner» eller «franskmennene er arrogante» osv. Men tross det bygger vi vårt forsvarsverk i noe vi tror heter identitet, men som egentlig er en trangstrøye for en begrenset måte å tenke på. Vi lager et rom for hva «våre egne» kan tillate seg for å kunne kalle seg en ekte nordmann. I dag skrev en til meg «Ari Behn er selvhøytidelig og nedlatene og litt jålete, det er derfor nordmenn ikke liker ham» Ok? Betyr det at vi andre ikke kan være alt det der, eller er det bare Ari som har tatt seg friheten å være det mennesket han selv vil i full offentlighet uten å bry seg om hva gruppen tenker?

Vel, vi har alle en maske som vi tar på før vi går ut døren, men ensomheten bærer vi alene. Og vi snakker sjelden om  verken den eller døden, for det inngår ikke i gruppens vedtatte manuskript. Men jeg tror ikke så veldig på identitens viktighet, det er mennesket du er eller er på vei til å bli som er viktigst.

Kan en kvinne bli prest? spurte man seg for ikke så alt for lenge siden. Nei, det kan hun ikke, sa de aller fleste. Men så ble hun det. Og slik flytter gruppetenkningen seg sakte men sikkert. Kan en homo bli dronning i Norge? Nei, det kan han ikke!!! vil sikkert de fleste si i dag. Og om hundre år vil noen si: Tenk at de ikke kunne forestille seg det i 2014?

Og så vil de sitte der i en gruppe, kanskje le litt i skjegget, og så vil en eller annen si noe merkelig rart som ikke står i manus.

Nei, det går ikke, vil gruppen si i kor!

Jeg sier som August Strindberg: Det er synd på menneskene.

Men jeg tenker altså: Et menneske i nød er et menneske i nød. Det spiller ingen rolle om hun går i Dior eller i filler. For vi vet alle at når katastrofen inntreffer så rekker vi hånden ut til hverandre. Vi kaster oss i vannet eller utfor stupet for å redde et liv uansett, det er typisk norsk å være god på alt? For vi stiller opp? Vi gjør det! Eller gjør vi det, selv om det ikke er «en av våre egne»?

 

Advertisements

4 kommentarer om “FUCK IDENTITET!

  1. Her tror jeg du bommer litt på målet. Identitet er ikke det samme som gruppe. Når jeg drar på skoleturne innprenter jeg dem at vi alle har mange identiteter; noen åpenbare, andre mer skjulte, noen i tilsynelatende konflikt med hverandre, andre nesten overlappende. Hvert menneske har en bortimot unik kombinasjon av identiteter. Identitetene er det som skiller oss og knytter oss sammen i et nesten uoverskuelig nettverk.
    Det er mulig at identitet ikke oppleves viktig for dem som bærer sin identitet utenpå, som aldri har opplevd å bli inkludert i feil identitet eller utstøtt fra en identitet man opplever som sin. For oss andre, som har opplevd det, er identitet viktig. Vi tar tilbake definisjonsmakta.
    Problemene du knytter til identitet skyldes hovedsakelig minoritetsstress; forventningen om at du som minoritet skal representere alle i samme minoritet, at du skal opphøre å være deg selv av hensyn til de du deler idenitet med. Det handler ikke om identitet, men om makt og avmakt. Det handler mer om tilhørighet enn identitet. Mens identitet er noe du definerer selv (og som definerer deg), er tilhørighet resultatet av andres anerkjennelse av din identitet. Vi er mange som har kjempa hardt for vår tilhørighet, uten nødvendigvvis å få den. Og tilhørigheten fanger på nettopp de måter du beskriver.

    • Tilhørighet er ikke det samme som identitet, men mange forveksler disse to begrepene. Jeg tror du misforsto teksten litt. Men din forklaring er mitt poeng. Folk sier f. eks: Min identitet er samisk. Det er den kulturen jeg identifiserer meg med. Det er greit, men i en gruppe er det ikke plass til indvidets ulike identiteter. Litt for ofte. Så sånn sett tror jeg det er riktig å kalle gruppering for identitet, for å kontrollere mennesket, støpe dem i samme form. Det er f. eks foreldres privilgium å traumatisere sine barn.

  2. Takk for nok et velfundert og velformulert blogginnlegg! Jeg skulle gjerne lest den svenske artikkelen om identitet som du viser til i teksten.
    Har du en link, evt. tittel og forfatter, så ville jeg sette stor pris på det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s