OM Å KOMME HJEM

IMG_1186

Jeg er ikke så bundet til steder, men jeg lengter alltid hjem.

Hjemme kan være så mangt. Det kan være en stor eller liten by jeg elsker, et sted, et fjell, et menneske. Mest av alt et menneske. Eller mennesker. Det kan være fjorden, utsikten, måkeskrikene jeg plutselig savner, en venns orange gryte på ovnen, duften av jasminer i mormors hage. Den helt spesielle hårfargen som min elskede og ingen andre har. Men bundet til steder er jeg ikke. Livet er en reise, og ja, jeg lengter hjem.

Jeg vokste opp i en liten dal der det var trangt og lite.

På skolen var det hard justis mot en gutt som drømte om noe annet enn å kjøre traktor eller bli arbeider på den store fabrikken i byen. Jeg drømte om lyskastere og applaus, men drømmen var for stor til å la den gli over leppene og sies med ord. Bygdedyret har en egen nese for drømmer som er større enn det som er mainstreamen av hva som drømmes på bygda, så jeg ble outet og hundset for dette. Jeg skal ikke gå i detaljer om slag og spark, dynking i snøen, neseblod og nederlag, den vonde latteren da jeg ikke kom meg over den høye bukken i gymtimen. Men senere i livet har jeg hoppet over høyere hindere enn den i dag så ynkelige bukken som var manndomsprøven i min barndoms dal.

Livet er en reise ja, men jeg lengter etter en egen brygge der jeg kan fortøye båten.

Det har ikke noe med røtter eller geografi å gjøre. Jeg har ikke funnet dette stedet ennå, men lever med den fine tanken at et sted står en brygge og et hus og venter, og at jeg kjenner det igjen når jeg kommer dit. Kanskje kommer jeg aldri dit, og det er i såfall greit for veien er et fint sted å bo. I den gjentagende drømmen om dette er det tåke. Jeg går i land fra en båt, på en brygge, og i skodda ser jeg omrisset av et hus. Det er lite, ikke fjongt og snobbete, ligger der og er lukket og taust. Og jeg står der med meg selv i bagasjen og kjenner: Ja, nå er jeg endelig fremme.

Jeg tenker mye på det huset i disse dager når jeg jobber med Alf Prøysen. Jeg står på tunet ved Prøysenstua. Ser de blå riddersporene, prestekragene og steinrøysa. Jeg bøyer hodet under de lave dørene, ser en symaskin og en kjole henge over en stolrygg. Ja, jeg vet at det er et museum, men også et startpunkt for et magisk og til tider vondt liv. Og minner fra egen barndom flimrer et sted like bak øynene. Syriner ved en brønn, den brune hesten som beitet bak ripsbuskene. Lukten av nyslått høy, den brå metallsmaken av blod når grisene ble slaktet og våt jord i potetåkeren. Ja, akkurat det siste sitter fremdeles i en godt voksen rygg.

På mørke dager under livsreisen kan jeg tenke: Om litt, eller om lenge, står jeg på min siste brygge. Jeg ser huset og vet at nå, nå er jeg fremme. Jeg kjenner fingrene lukke seg om en iskald nøkkel i lommen og stikker den i låsen, går inn i mitt siste hus og stillheten lukker seg bak meg og mitt lille liv.

Men nå, i dag, skinner solen. Alt er håp. Så jeg rister av meg natten og går ut i dagen som er full av muligheter. Gjøre godt, tenker jeg. Vær mild. Ikke være så hastig og utålmodig. Det er fint å reise. Og jeg håper at jeg skal få reise lenge. For det er på veien du treffer fine folk. Eller reisende, som vi alle er.

Advertisements

3 kommentarer om “OM Å KOMME HJEM

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s