SKAL JEG VÆRE REDD NÅ?

En fredens mann på Union Square New York
En fredens mann på Union Square New York

Terror trigger fram redsel og panikk. Det er terrorens høyeste mål.

Midt i febervarmen over landet melder PST om terrortrussel mot Norge. Vil vil møte væpnet politi på steder der store folkemengder samles. Det første jeg tenker mens jeg klikker meg inn for å se den direktesendte pressekonferansen er: jeg må avlyse den lange flyturen jeg skal ta etter at den jobben jeg gjør nå er avsluttet. Men etter noen minutter tenker jeg: jeg nekter å være redd. Og hvor nær fare har jeg ikke vært mange ganger uten å vite det? Selvfølgelig vil jeg gjerne vite om en reell trussel mot landet mitt, men jeg nekter å endre planer og livsstil. Da har terroren vunnet!

Så sitter jeg der i solen med laptopen i fanget mens blomstene anger og fuglene kvitrer. Hvordan ville det være å leve med en konstant trussel om terror over seg? For mange gjør det flere steder i verden. Folk legger ungene sine og sitter med vidåpne øyne i natten og vet ikke om huset står når solen stiger om eviglange timer av skrekk. Og jeg tenker at jeg ikke skal bli så selvopptatt at jeg skal få paranoia over en mulig trussel mot meg og «mitt» folk. Og hvorfor skulle jeg bli redd når jeg hører at politiet kaller alle sine folk hjem fra ferie for å beskytte meg? Når militære krefter står klar til å rykke ut om trusslen øker?

Her under parasollen er det så lett å legge seg laid back og trygg tilbake og tenke at «det skjer ikke her», men jo, det har skjedd her før, og det kan skje igjen. Så bra at myndigheten passer på og sier at vi ikke «skal endre planer» men være «årvåkne».  Mot hva, tenker jeg. Hva skal vi se etter? Menn med helskjegg?

Jeg vil fortelle dere en liten episode jeg skammer meg over, den kommer her. Jeg satt i et United-fly som tok av fra Newark i New York. To seter fra meg satt en mann i kjortel og Palestina-skjerf og fiklet med en iPhone mens storbyen forsvant under oss. Han var i dyp konsentrasjon der han satt og knattet på tastene, og jeg kjente en lammende redsel fylle meg fra tærne og helt opp til issen. Terrorist! var det jeg tenkte, nå går det fryktelig galt her. I noen sekunder var jeg skrekkslagen før vettet tikket inn. Han snudde seg mot meg da han oppdaget at jeg stirret på ham og sa på flytende amerikansk:

Sorry sir, I forgot to switch my phone off.

Så hva skal vi se etter? Og skal vi være redde? Jeg er alltid årvåken i det offentlige rom, jeg ser folk i øynene og smiler om det passer seg. Smilene returneres ikke alltid. Avstand og uhøflighet i det offentlige rom skaper ikke trygghet, det skaper utrygghet og utenforskap. Se hverandre, se hverandre som mennesker.

Men jeg er ikke redd på gaten, eller svært sjelden. Verden kan være et farlig sted. Vi kan bli utsatt for mange ting. Men redselen lammer oss. Og redde folk er det jeg er reddest for fordi de er de aller farligste. Derfor nekter jeg å være redd. Derfor vil jeg nyte det som er igjen av denne sommeren. Og en eller annen sa: Det verst tenkelige som du frykter mest blir det aldri noe av. Ta vare på hverandre, kjære folk! Og om du er en av disse som har pepret nettet med statuser som: Jeg driter i om det palestinske pakket dør som fluer, og er livredd for terror nå:

Gå i tenkeboksen om du har noen. Ok?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s