JEG, ET MIKROFONSTATIV?

SAMSUNG CAMERA PICTURESJeg skriver ofte om verstingene på nettet. Ja, om disse som skriver horrible ting, som pumper ut dritten sin uten kryss og b, mennesker uten navn og filter. Min kloke venn mener jeg gjør meg selv til et mikrofonstativ for disse som hun mener ikke er så mange som jeg tror. Det er mulig hun har rett i at de ikke er så mange, kanskje også at Norgeslandet er bedre enn jeg tror. I disse dager når myndighetene mener seg å vite at det foreligger en terrortrussel mot landet og frykten sprer om seg, har også godhet og empati fått et ansikt. Langt fra de aller fleste stigmatiserer muslimer bare fordi trusselen menes å skulle komme fra en ekstem islamistisk gruppe. Ingenting gleder meg mer enn det.

Men et mikrofonstativ? Et talerør kan være så mangt. Man kan være en nyttig idiot i det at man gir slagget i kloakken på nettet for stor oppmerksomhet. Man tirrer trollet ut i solen og lar det få et enda større publikum enn det det i utgangspunktet hadde. Eller så sprekker trollet der ute i det sterke sollyset? Journalister kan gjerne disse oss bloggere for at vi til tider et styrt av følelser og ikke fakta, men vi er ofte de som bringer modige nyheter til torgs før dagspressen. Vi tør mer fordi vi ikke har en redaktør hengende over skulderen. Ja, vi tar også av og til feil. Vi skyter i alle retninger og har et stort publikum. Når dette er sagt er også dagspressen alt for ofte mikrofonstativ og nyttige idioter for meget og mangt. For øyeblikket synes jeg dekningen av terrortrusselen mot Norge til forveksling kan ligne på dommedagsprofetiene da den så famøse svineinfluensaen traff Norge som en tsunami for få år siden. VG skrev at mange tusen kom til å dø, og folk løp som gale til apotekene for å sikre seg vaksine til seg selv og sine nærmeste. Vi som fniste litt av hele scenarioet ble kalt folkefiender og barnemordere fordi vi mente det hele var hauset opp av legemiddelidustrien og av tabloidpressen. Og vi fikk rett, det døde ikke tusenvis av mennesker i Norge, og vaksinen var i tillegg farlig for mange.

Du er for styrt av følelser, skrev en anonym til meg på en tråd om Gaza. Ja? Jeg kunne selvfølgelig sagt at vedkommende som ikke en gang tør vise ansikt manglet følelser. For hva pokker er galt av å være styrt av følelser? Jeg diskuterer ofte med politikere som gjerne har en klinisk tilnærming til de fleste saker. Mot dem kan du ikke komme med følelsestyrte og unøyaktige argumenter. Du må kildebegrunne og komme med dokumentasjon på hver minste lille ting for å bli tatt seriøst. Følelser er ikke comme il faut i slike diskusjoner, det er fakta, fakta, fakta. Men jeg tror at om verdens politikere hadde våget å være mer følelesstyrt ville verden vært et bedre sted. Når jeg påstår det på en tråd i en diskusjon får jeg høre at jeg er naiv og mangler politisk innsikt. Ok, greit det, det er vel derfor jeg ikke er politiker. Når dette er sagt, jeg hevder ikke at det skal være lov å surre med fakta, for fakta må ligge til grunn for en hver god disputt. Men som sagt, politikken mangler ofte følelser og empati, og jeg tror det er en av grunnene til at verden for øyeblikket ser ut som den gjør. Og ikke minst at mange politikere er alt for lite ydmyke og svært nedlatende mot sine politiske motstandere i debatter.

Man kan selvfølgelig også være et mikrofonstativ for det gode. Men det er heller ikke alltid lett. Om jeg skriver: 299 barn er drept i Gaza! Hva skjer med verden? så er det straks en eller annen på pletten med: Nonsens! Det er BARE 234, og verden er slik den alltid har vært ditt fjols! Og om jeg skriver: I dag ga jeg 200 kroner til en kvinne som satt på et stykke papp på gaten får du høre: Din hykler! Du skriver dette bare for å vise hvor føkkings god du er! Om du er så glad i de fillefransene bør du gi dem hele lønna di eller la dem flytte hjem til deg! Så å være et talerør for det gode har også sin pris.

I går kveld gikk jeg på en psykisk smell.

Hva er det som driver meg, tenkte jeg. Og er det verdt det? Jeg tror jeg har ca tusen hatmails lagret i innboksen og noen hundre svar på bloggen min som jeg ikke har sluppet ut gjennom sperren fordi de er så grove at de ikke bør komme leserne for øyet. Men så tenker jeg: Hvorfor bli mange så sinte? Det kan jo være fordi jeg treffer midt i såret hos dem? For hvorfor bli så forbannet om det jeg skrev ikke hadde en rot i en slags sannhet? Og er det ikke en rett og en plikt som borger i et demokrati å undre seg og å stille spørsmål? Eller er det slik at når politi eller røver sier: Hopp utfor denne skrenten så er det bare å lunte etter resten av den store flokken? Den store flokken har tatt feil før, og den lider ofte av dårlig evne til å huske.

Men igjen, det er høyst frivillig å gjøre seg selv synlig! Takk til alle som liker det jeg skriver. Og takk til dere som hater så sterkt at dere ikke tør å vise ansikt, jeg kunne sagt Gud velsigne dere, men jeg tror ikke på ham. Jeg tror å det gode i menneskene. Ja, jeg vet det, jeg er naiv. Men er det ikke lov å håpe?

Advertisements

En kommentar om “JEG, ET MIKROFONSTATIV?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s