KOM DEG VEKK FRA MIN SIDE!

Jeg har en blogg og en Facebook-side. Jeg er litt halvhjertet av og på på Twitter, jeg har en hjemmeside, og på alle disse stedene er det jeg som setter dagsorden og bestemmer hva som får slippe gjennom.

Om jeg kritiserer en politiker for hennes politikk står det for egen regning, men når noen kommenterer og sier: «Den feite stygge kjerringa i den ukledelige blå drakten har ingenting i poltitikken å gjøre!» så svarer jeg: «Kom deg vekk fra min side!»

For om jeg lar den replikken stå ubesvart vil jeg kunne tas til inntekt for at det er ok å mobbe politikere for at de f. eks er tykke eller lite flinke til å kle seg. Jeg liker å ha det rent og ryddig i eget netthus, jeg vil ikke ha dritt og møkk fra folk jeg nesten ikke kjenner. (Man kan jo av og til spørre seg hvorfor man i det hele tatt er på Facebook)

Jeg har også et filter i kommentarfeltet på wordpressbloggen min, jeg leser og bestemmer selv hva jeg slipper gjennom. (Noen ganger slipper jeg gjennom noen groteske ting fordi folk nekter å tro hvor hardt det kan gå for seg på nettet, men da kommentarer som går utover meg selv.) 

Jeg er ikke politiker, jeg er dramatiker og skuespiller, er en small size offentlig person, men jeg vet at det jeg skriver leses av veldig mange. Jeg har en stor gjeng følgere som mine «fiender» kaller «menigheten», og en ytterst liten gjeng som passer på at jeg «ikke går over streken» – hvor nå denne streken måtte befinne seg, men som regel befinner den seg rett over midtstreken på høyre side.

Men jeg har tilgode å mobbe folk for utseende, legning, trosretning eller andre ting som ikke vedkommer en saklig debatt.

Jeg kan være rasende eitrende forbannet på Siv Jensen, men det ville aldri falle meg inn å bruke hvordan hun ser ut eller kler seg som middel for å fremme et politisk poeng. Jeg ville heller ikke bruke det at vår statsminister ikke er syltynn som et argument for å underbygge at jeg er uenig med henne politisk. Slikt skårer du ingen poeng på, det tar bare fokus vekk fra det  du vil ha fram, og du fremstår som totalt useriøs. Selvfølgelig er det lov å spisse en tekst, bruke ram humor og en tøff snert, men et sted går grensen. Du skal ikke tråkke på folk som privatpersoner. De fleste mennesker er hyggelige når du treffer dem IRL.

Jeg har slettet mange «venner» på Facebook i det siste.

Jeg vil ikke ha folk som tolker det at jeg for tiden jobber aktivt for å hjelpe barna i Gaza dit hen at de tror at de kan skrive hva det skal være om motparten i konflikten, jeg nekter å la folk som skriver: «Slipp ei diger atombombe over Israel, så er vi kvitt de jævla jødene!» ha tilgang til mine sider på internett. For jeg «hater» ikke jøder selv om jeg står på for uskyldige unger som lider i en meningsløs krig. Av og til får jeg PM fra folk jeg har slettet: «Hvorfor?» Da svarer jeg rett ut: «Ikke spre dritt og møkk på min side, ikke flytt inn og sett i gang et spetakkel, siden er min, og vær saklig. Du er ikke saklig, så gå vekk!» Det funker alltid. 

For øyeblikket har vi Frp-politikere som lar de verste ting stå på FB-sidene sine. Ja, de mest groteske utsagn får stå i dager og uker. Og jeg fatter ikke hva de tenker på eller med?

Rett etter 22. juli-terroren lot en Frp-politiker dette stå helt til politiiet eller hvem det nå var stengte siden hans:

«Jeg håper at det er Jens Stoltenberg som er drept i regjeringskvartalet!» Dette utsagnet er langt forbi ytringsfrihet og burde vært straffeforfulgt. 

Og nå er vi midt i en ordkrig mellom AP og Frp som handler om nettopp dette. Fansen til denne politikeren hetser Hadia Tajik med alle mulige grove ord og og beskyldninger. Og når Frp-politikeren blir konfrontert med det tar han som alltid offerrollen i god Frp-tradisjon. For alt som ikke går i det partiets favør er en «svertekampanje», noe de fleste oppegående mennesker skjønner at det ikke er. Og det sier seg selv; når partilederen ikke tar til orde, kan det bare tolkes på en måte: I Frp støtter vi folk som skriver de mest groteske ting om andre på nett, eller? Jeg går gjerne i diskusjon med dem om det om de eventuelt har andre grunner til ikke å gripe inn.

Hadde Frp hatt litt guts og ryggrad hadde de gått ut til sine velgere og sagt:

Vi kan ikke tillate at dere skriver slike ting på våre folkevalgte politikeres sider. Vi må alle forholde oss til lov og rett, respekt for andre, og god gammeldags folkeskikk. Bare om de gjør det vil de kunne redde ansikt. Men jeg tror neppe de kommer til å gjøre noe slikt. For Frp er så lett å gjennomskue. De er litt slik: Vi legger en snøball på toppen av en skrent, gir den et lite dytt når alle ser en annen vei, så tar velgerne seg av resten. Og når folket sitter der med skjegget i postkassen så griper man til det gamle gode kortet: «Nå må vi få litt abreidsro her, vi har tross alt bare sittet i regjering i åtte måneder!»

Har ikke de åtte månedene vart veldig lenge nå? Tror trollene snart må tas med keisersnitt! Gud skje lov at Frp ikke er et parti for folk flest.

Folk flest driver ikke med slikt.

august 31, 2014august 31, 2014 by svenhenriksen 15 kommentarer

MANGE TANKER I HODET.

«Det går an å ha to tanker i hodet» er det mest brukte utsagn i alle debatter. Nummer to er: «Du kan ikke redde hele verden!» Ja, helt riktig, det går an å ha to tanker i hodet samtidig, og nei, ingen kan redde hele verden. Amerikanske Patti Smith sa i et intervju da hun besøkte København for en stund siden: «Ingen kan redde hele verden, men alle kan gjøre litt. Og om alle gjør litt, vil alt det lille bli noe veldig stort.»

Word! vil jeg si til det.

I den offentlige samtalen i Norge blir du (ofte) høvlet ned om du setter fingeren på én ting. For «det er jo mye verre et annet sted, og må du ikke feie for egen dør før du kritiserer andre?» Og «det går an å ha to tanker i hodet vet du!» Og det aller viktigste er at debatten må være «nyansert og balansert.» Og slik går nå dagene sin skjeve passgang både i livet og i kommentarfeltene.

Noen mennesker har så mange tanker i hodet at ingenting blir gjort. Og de fleste er så opptatt av nyanser at de ikke ser hele bildet, er så opptatt av balanse at de ikke leser hva som står i en tekst. Og andre igjen (mange) leser ikke det som står f. eks i en kronikk, men det de tror eller håper står i den, tolker og vrir og vrenger, ok, nok om det.

Jeg holder for tiden på med å arrangere en «Støttekonsert for Gazas barn» her i Mo i Rana. De aller fleste er svært positive, men noen er kritiske. For det går vel an å ha to tanker i hodet?! Og dør det ikke barn andre steder også? Og hater jeg jøder? Og hvorfor reiser jeg på ferie til Hellas når jeg er så opptatt av de stakkars ungene som Hamas bruker som levende skjold? Burde ikke jeg reise ned til Gaza sammen med «terroristen» Mads Gilbert og rydde opp i denne såkalte «konflikten» om jeg er så jævla smart? Og bruker jeg ikke denne konserten som et middel til å fremstå som et godt menneske, for å forherliggjøre meg selv?

Jo, det dør barn andre steder enn i Gaza. Det dør barn i Israel også. I flere land i Afrika. Det dør barn over hele verden. Og nei, jeg hater ikke jøder, hvorfor skulle jeg hate jøder? Og hvorfor i himmelens navn skulle jeg ikke ta meg to sårt tiltrengte uker i sol og varme etter å ha jobbet hele sommeren, samt at jeg stort sett har brukt disse to ferieukene til å skrive mail, svare på tekstmeldinger, skaffe artister, sponsorer, ordne flybilletter osv for at denne støttekonserten kan gå av stabelen den 9. september i Kinoteateret i Mo i Rana? Og hva skal jeg nede i Gaza å gjøre? Jeg er ikke lege, jeg vet ikke så mye om krig, jeg kan ikke redde skadde folk mens bombene hagler over hodet på befolkningen!Og for å forherliggjøre meg selv? Vel, jeg får nok applaus og oppmerksomhet på jobben, tusen takk. Men, nei, jeg kan ikke redde hele verden!

Men jeg kan arrangere en støttekonsert. Jeg kan samle inn penger som skal sendes ned for å hjelpe befolkningen i Gaza som opplever en «skyte spurv med kanoner-setting» Det kan jeg gjøre. Men jeg har mange tanker i hodet i dag, i morgen, alltid. Men for øyeblikket er det denne ene tanken jeg har festet meg ved, som jeg setter ut i livet, og som fører til handling, som får artister og næringsliv, politikere og helt vanlige folk (hva det nå måtte bety) til å reise seg. Som får kunstnere til å donere verker, kokker til å lage mat, som får meg til å oppleve at fremmede folk kommer mot meg med åpne hender og varme hjerter.

Nei, ingen kan redde hele verden, men alle kan gjøre litt. Dette er det lille jeg kan gjøre. Dette er en av alle de tankene i hodet som jeg ikke bare tenker, men gjør. Så får du som sitter på nettet med dine to tanker i hodet bare sitte der! Hva med å gjøre noe selv, i stedet for bare å henge over tataturet for å passe på hva andre gjør eller ikke gjør? Dere er faktisk med på å gjøre verden til et kjipere sted for både barn og voksne.

Billettene ligger ute for salg på http://www.billetluka.no Narvesen og Nordland Teater. Tusen takk for alle støtte, alle gaver, alle gode hjelpere, all ømhet og varme. Vi ser fram til en stor aften! 

august 30, 2014august 30, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

BADESTAMPER OG FLEECEJAKKER.

I går kom jeg hjem til Mo i Rana etter nesten to måneder borte fra hjembyen og oppdager til min store glede at det er marked i sentrum!

Vel, gleden ble kortvarig, for markedet viser seg å være en orgie i badestamper og de styggeste fleecejakkene jeg har sett. Ok, det sto en blid dame og solgte lefser av ymse slag, og noen hyggelige damer som solgte strikketing, men ellers var dette markedet en fest i billig juggel. Ok, rett skal være rett, det vrimlet av folk i byen, og det er ikke hverdagskost. Det kan selvfølgelig også ha med å gjøre at køen for å få klipset på seg armbånd til Verket Musikkfestival snodde seg som Ormen Lange helt ned mot rulletrappene inne på kjøpesenteret?

Det har pågått en debatt om en «mer levende by» og fine tiltak som «Jenter i Sentrum» har gitt onsdagskveldene et løft,men hvor er de som tenker nytt når det kommer til marked og handel av ting som er genuint fra Helgeland? For de som sto nede i byen i går er jo de samme folka som reiser landet rundt med alt juggelet sitt og dukker opp på alle markeder i hver minste lille by og tettsted. Så, hvor er de som produserer kortreist mat? De som fisker? Baker kamkaker? Billedkunstnerne? Kunsthåndtverkerne? Ja, hvor er kulturlivet i slike sammenhenger?

For å lage en levende by med hyggelig handel handler om mer enn å få tre klesplagg for prisen av to. Det handler om mer enn fire store badestamper som stilles ut og tar halve torget der man kunne fått kjøpt mat, frukt, bær, poteter og andre gode ting som landsdelen flyter over av.Nå ligger Nytorget der fint og striglet, men er ikke annet enn en stor uteservering der det før var mulig å få kjøpt mat av bøndene. Er vi blitt for fine til å se poteter med litt jord på, litt krokete gulrøtter på torget? Hva med å starte en matfestival i hele gågata? Hva med å løfte byen via alt det vi er stolte av? Og er det ikke badestamper og fleecejakker nok i Rana? 🙂 Vel, ikke et ondt ord om verken badestamper eller fleecejakker, men du skjønner hva jeg mener?

Og – dette er ikke en tekst som handler om å drite ut min nye hjemby, den er et ønske om, ja, skape en levende by som syder og koker, som har en helt egen identitet. Jeg mener, i Mosjøen f. eks kan du gå tørrskodd fra den ene hyggelige kafeén til den andre, mens her på Mo er en god matrett nesten umulig å finne både på dagtid og på kveldstid! Om dette fortsetter vil vi bli en vraltende baconpølsespisende folk som ikke aner hvordan det er å møtes på en hyggelig kafé midt i uka der vi kan spise god mat og drikke skikkelig kaffe. Pardon my french, men skal man være nødt til å kjøre til Mosjøen eller Bodø for å få oppleve et snev av mat som er laget for hånd og ikke varmet opp i en mikro og dynket i grillkrydder?

Så hva sier dere, handelstanden og restaurantfolk i Rana, hadde ikke det vært noe, eller er jeg på bærtur? Kom dere ut i gatene med alle godsakene! Sett opp en stor grill og lag god mat, finn fram kamkaker, ost og reinkjøtt, jeg vet at dere finnes. For handel og hygge kan gå hånd i hånd. Men vi lever jo i en tid der alt bare handler om bærekraft, men hvem vi er og hvordan det skal se ut der vi bor virker ikke så viktig. Ikke rart at noen pøbler hvert år omarrangerer byens mest berømte blomsterbed. Kanskje de rett og slett er forbanna? Det blir ikke en levende by bare fordi petuniaen trives 🙂

Ha en god god Verketfestival! For musikklivet fungerer, det skal vi ha! Takk til gode gründere for den! 

august 29, 2014august 29, 2014 by svenhenriksen 1 kommentar

DET ER NÅ!

Om noen år skal vi gå i Andesfjellene. Om en stund skal vi tilbake til India. Eller neste store tur skal gå til Mongolia.

Hørt det før? Men så blir det aldri noe av. Livet kom i veien, sier vi. Det er familie, forpliktelser, jobb og vi må kjøpe en ny bil først, male huset eller skulle vi ikke pusse opp badet?

Og slik går årene stille forbi og tiden er noe vi ser tilbake på med forundring fordi den går så fort.

Jøss, har vi levd sammen i tjue år? Ja, det har vi, men hvor ble alle årene av?

Så våkner du plutselig. Gode venner begynner å dø rundt deg.

Du begynner å tenke nye tanker om tiden, livet og dets varighet. På mørke dager foran speilet tikker det inn en erkjennelse om din egen tilmålte tid på jorden, og alt begynner å haste. Det er nå, ikke siden, tenker du. For når noen du er veldig glad i, som du har levd i et tett vennskap med gjennom mange tiår går bort blir livet som et overeksponert bilde, lyset blir sterkt og uvirkelig. Det er en tung opplevelse; aldri mer se deg igjen.

Sanden i timeglasset sildrer stille ned i den nederste beholderen. Det er ingen grunn til å sitte stille og telle sandkorn. Timeglasset kan ikke snus, og tids-sanden har sin egen vilje styrt av tyngdekraften. Det må vi finne oss i uten å mukke.

Jeg sitter her i mitt eget hus, ser ut over fjorden for første gang på mange uker. Jeg fylles av en fred mens tankene dveler ved alle de vakre minnene. Mine døde har fått fred, men alt det lyse og lette henger igjen. Det er det jeg vil huske. Alle de gode dagene, de fine møtene, latteren og all ømheten. Ja, fred er ordet.

Jeg vil ikke at tiden skal lege alle sår. Jeg vil ikke glemme, jeg vil huske.

Men jeg vil velge mine bilder, vil bestemme selv hva som skal med videre. Jeg er ikke så god på begravelser, på den offentlige sorgen, vel, dette er min offentlige sorg, jeg skriver den av meg.

Så jeg vil huske deg da du sa mens vi sang sammen: «Nå tror jeg noen der oppe hørte oss.» Eller da du så på meg med dette store åpne blikket som bare du hadde.

For meg tok det litt tid å sette pris på livet.

Kanskje handlet det om ungdommelig overmot? Mangel på evne til å se? Utålmodighet? Jeg vet ikke. Men så sitter jeg her, helt uten tårer. Life, blessed be. Det er nå, ikke om en stund. Jeg er glad jeg forsto det så sent, for da hadde sikkert lysene brent ned for lenge siden.

Man kan nemlig dø av å leve for mye liv.

august 28, 2014august 28, 2014 by svenhenriksen 1 kommentar

TAKK INGA!

Foto: Harry Johansen fra «JASAT» Ice Globe Theater Sweden

Vi vet det når vi går mennesker i møte, i kjærlighet og vennskap, en dag faller tidens øks og hugger alt over. I går reiste du fra oss Inga, og sorgen er tung å bære. Men ekkoet av latteren din henger igjen, de spill levende øynene, de skarpe replikkene, humøret, og den stille ettertanken, tåren i øyekroken, den private ettertenksomme Inga som noen av oss lærte å kjenne. Som vi lærte å elske, så dypt og inderlig. Det ble noen sene netter, og lange reiser, umulige situasjoner og ja, så mye latter og fryd. Du var et stort stykke verden kjære Inga, med alle dens ingredienser, farger og stemninger.

Vi som kjente deg godt vil bringe deg videre med oss, for alltid.

Det var også en annen Inga. Inga Juuso. Musikeren. Joikeren. Journalisten. Scenedyret og divaen. For meg er «diva» en hedersbetegnelse, for du var ingen diva med primadonnanykker. Du var en stille artist som ikke ropte så høyt for egen regning, som oftes tok du andre i forsvar. Men når det sterke scenelyset traff deg skjedde en mystisk forvandling. Den Inga vi kjente privat svant hen og en stor artist trådde fram. Stemmen, den voldsomme jordstemmen som kom fra noe ingen vet fylte oss alle som ble truffet av den. Vi ble minnet om noe som er større enn oss selv, større enn alt, noe vi ikke kan definere, men den rystet og trøstet oss fordi den kom fra et sted dypt i våre røtter.

Men det koster å bære så mye magi i en sped liten kropp. I går orket kroppen din ikke mer. Og vi som var nær deg, som var dine venner sørger nå. Men vi husker også alt det lyse, det himmelstormende og frydefulle vakre når du kom inn i rommet, og alt ble latter og forventning. Jeg er takknemmelig for å ha vært din venn i nesten tre tiår. Takk for alt du ga meg. Takk for at jeg fikk fly med deg gjennom tunge netter og lyse dager, i livet og på scenen.

Jeg lyser fred over ditt minne, min sjelesøster og venn. Du har gjort meg rik. Jeg sender varme tanker til din familie, din bror, dine sønner og alle vennene.

Vi finnes over hele verden. Takk.

august 24, 2014august 24, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

TAKK INGA!

Vi vet det når vi går mennesker i møte, i kjærlighet og vennskap, en dag faller tiden øks og klipper alt over. I går reiste du fra oss Inga, og sorgen er tung å bære. Men ekkoet av latteren din henger igjen, de spill levende øynene, de skarpe replikkene, humøret, og den stille ettertanken, tåren i øyekroken, den private ettertenksomme Inga som noen av oss lærte å kjenne. Som vi lært å elske, så dypt og inderlig. Det ble noen sene netter, og lange reiser, umulige situasjoner og ja, så mye latter og fryd. Du var et stort stykke verden kjære Inga, med alle dens ingredienser, farger og stemninger. Vi som kjente deg godt vil bringe deg videre med oss, for alltid.

Det var også en annen Inga. Inga Jusso. Musikeren. Joikeren. Journalisten. Scenedyret og divaen. For meg er «diva» en hedersbetegnelse, for du var ingen diva med primadonnanykker. Du var en stille artist som ikke ropte så høyt for egen regning, som oftes tok du andre i forsvar. Men når scenelyset traff deg skjedde en mystisk forvandling. Den Inga vi kjente privat svant hen og en stor artist trådde fram. Stemmen, den voldsomme jordstemmen som kom fra noe ingen vet fylte oss alle som ble truffet av den. Vi ble minnet om noe som er større enn oss selv, større enn alt, noe vi ikke kan definere, men den rystet og trøstet oss fordi den kom fra et sted dypt i våre røtter.

Men det koster å bære så mye magi i en sped liten kropp. I går orket kroppen din ikke mer. Og vi som var nær deg, som var dine venner sørger nå. Men vi husker også alt det lyse, det himmelstormende og frydefulle vakre når du kom inn i rommet, og alt ble latter og forventning. Jeg er takknemmelig for å ha vært din venn i nesten tre tiår. Takk for alt du ga meg. Takk for at jeg fikk fly med deg gjennom tunge netter og lyse dager, i livet og på scenen.

Jeg lyser fred over ditt minne, min sjelesøster og venn. Du har gjort meg rik. Jeg sender varme tanker til din familie, din bror, dine sønner og alle vennene.

Vi finnes over hele verden. Takk.

august 24, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

TAKK FOR FORESTILLINGEN!

For en stund siden så jeg en teaterforestilling som var skrekkelig dårlig.

Hvilken? Det tør jeg ikke å si fordi jeg kjenner folk som var med, og fordi jeg er redd for represalier, redd for at jeg ikke skal få jobb av de jeg kritiserer. Men jeg satt altså der i teatersalen og trodde verken mine egne øyne eller ører. Men etterpå? Feige jeg sa: Tusen takk for forestillingen! Klemmer og kyss på kinn. Så fin du var i den scenen i andre akt osv, mens det jeg egentlig hadde mest lyst til å si var: Fy faen for et makkverk du er med på for tiden. Men som sagt, slikt kan straffe seg i vår lille andedam av såre tær og lettskremte sjeler.

Men er sannheten viktig? Og finnes det en eksakt sannhet om en forestilling eller et kunstverk.

Jeg vil svare nei på begge spørsmål. Noen liker moren og andre datteren, og smaken er som baken, delt, og applausen vasker alle tårer bort. Folk morer seg og pengene klinger i kassen. Vi smiler til hverandre og er høflige, mens all negativ kritikk tas i god avstand til teateret eller på innboksen på Facebook. Det er veldig synd, for konstruktiv kritikk, selv om den er negativ er viktig for vår egen kunstneriske vekst.

For det jeg har lært mest av er folk som har tatt meg skikkelig hardt.

Det er tøft og grusomt å høre at det du har gjort ikke er godt nok, at du har valgt enkle løsninger, gjentar deg selv, eller ikke har jobbet hardt nok, men du lærer av det om du velger å høre på hva folk virkelig sier og ikke tar enkleste utvei som er å bli såret. Så jeg er altså ikke tilhenger av den vanlige frasen: Har du ikke noe positivt å si, så hold kjeft!

Selvfølgelig finnes det alltid noe positivt å si om en forestilling på samme måte som det er lett å finne ting som ikke funker. Men jeg har lært meg en ting, jeg spør selv når folk kommer bak scenen: Hva var det som ikke funka? Folk blir litt perplekse av det, men som oftes kommer de med noe vettugt. For jeg blir ikke bedre av at folk sier: Å, du er så jævli god til å synge! selv om det er hyggelig, det er ikke det.

Men jeg så altså denne skrekkelig forestillingen for en stund siden. Og jeg var for feig til å si det. Og jeg kommer aldri til å fortelle hvilken det var. Jeg tør ikke. For jeg har vært veldig ærlig og svært direkte til en teatersjef én gang, og det straffet seg. Du vet hvem du er.

august 22, 2014august 22, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

GRESK MED EN ITALIENSK TWIST

Man skal ikke betro folk sine hemmeligheter, men her er en av mine.

På den lille øya Symi, klemt mellom Rhodos og Tyrkia ligger et gammelt herskapshus helt nede på kaia med utsikt til en vakker bukt. Det ble gitt i gave til en datter av en sjømann på 1700-tallet som levde high life der, men som med så mange vakre hus ender storhetstiden med ruin. I dag drives huset av en italiensk familie fra Roma. Herkspashuset er satt tilbake i sitt opprinnelige stand og er blitt et snasent lite hotel med 15 rom som alle er unike.

Jeg ligger her på en dronningseng med skoddene igjen og hører gressoppene synge oppe i hellingen bak huset, havet skvulper noen meter unna og her er det gratis wifi og frokost på italiensk porsleen inkudert. Jeg har kommet hit i mange år, men aldri skrevet om det på denne bloggen fordi jeg ville ha det for meg selv. Dette er et sted du tar med kjæresten på en stille ferie, eller for å bearbeide en sorg, som jeg for øyeblikket gjør. Her er det ikke badeland eller ferdigpizza, her koker maten langsomt på ovnen, og mor står på kjøkkenet i huset ved siden av der familien også driver La Vaporetta. Så, dette er ikke stedet for guttegjenger og oa hela natten eller familier med unger som løper opp og ned trappene med Kaptein Sabeltannsverd. Her er det stillhet og ro, kontemplasjon og når kvelden senker seg og cruiseskipene legger fra kai er Symi den største idyllen i det greske hav.

For det meste er det italienske, franske og amerikanske gjester her.
Litt kulturelt tilsnitt er det ved de fleste som kommer hit. Og noen Dolce Gabbaba-hippier med penger i banken. En sommer gikk jeg rett på Paul Auster nede i froksostsalen, et rom som er som et eventyr i seg med høy himling og vakre Chesterfieldsofaer, speil og antikviteter. Vertskapet er sofistikert avslappet, litt smårocka og litt korrekte.

Du kan ikke bli annet enn lykkelig når sjefen står i døren og hilser deg med: Velkommen hjem Sven!

august 19, 2014august 19, 2014 by svenhenriksen 1 kommentar

SELVBILDE

(Dette er ikke en selfie, det er tatt av fotografen Bjørn Leirvik)

Før i tiden, for litt siden, betydde selvbilde hvordan vi ser på oss selv.

Nå har vi fått noe som kalles selfie. Vi tar bilder av oss selv og legger dem ut på sosiale medier. Nå har jo kunstnere malt selvportretter så lenge malerkunsten har eksistert, fotografer ynder også ofte å ta bilder av seg selv. Men da kalles det kunst.

Så hva er en selfie?

Sitter på en strandbar ved Middelhavet og ser et ungt par ta bilder av seg selv. De er vakre, han i en liten hvit badebukse og hun i en rosa bikini. De står ute i brenningene og stiller seg opp i kunstige «rød-løper-positur» og noen ved nabobordet fniser. Du ser slike scener hele tiden. Folk fotografer seg selv på busser, på gaten, på do, med en baby hengende i puppen osv.

For det finnes faktisk mange som legger ut stygge bilder av seg selv og ikke bare glossy virkelighetsfjerne portretter som er bearbeidet i en app. Før jeg går videre; ja, jeg tar også bilder av meg selv og legger dem ut på Facebook. Og noen ganger rødmer jeg litt i kjakene av det hele.

Men har en selfie noe med selvbilde å gjøre? Og hva kommer denne trangen til å eksopnere seg selv så mye av?

Jeg synes, og det gjelder meg selv, at det er interssant å se hvordan jeg eldes. Se hvordan ansiktet forandres etter hvert som årene går. Jeg liker å dokumentere det. Og som utøvede kunstner er ansiktet/kroppen to av de tingene jeg lever av. Da jeg var ung ønsket jeg meg et «levd» ansikt med karakter, og ikke disse hvetebrødaktige bollekinnene jeg hadde da. Nå har jeg et eldre ansiktet som bærer spor av levd liv. Jeg liker det.

Selvfølgelig kan man spøke med å legge ut «duckface-bilder» av seg selv, men det kan fort bli patetisk om man tar sånne bilder på fullt alvor. Men hva denne selvopptattheten kommer av? Jeg tror det handler om at nå har vi alle de verktøyene som gjør det mulig å dokumenetere alt fra maten vi spiser til hver minste nye rynke, og ikke det at vi nødvendigvis er blitt mer selvopptatte.

Men er dette interssant å skrive om?

Ikke så veldig. Men et menneske som sitter på en buss og knipser bilder av seg selv er på en måte litt stusselig. Selv har jeg begynt å spørre frememde om de kan ta bilder av meg når jeg reiser alene, og også tilby andre å gjøre det for dem.

Og jeg tror denne selfie-greia kommer til å gå over etterhvert. Men for øyeblikket er det litt komisk å komme ned til frokost på hotellet her jeg bor og alle sitter med nesen ned i hver sin iPhone mens de lager trutmunn. Men som med alle nye fenomener, vi må kritisere dem. Som mormor sa da naboen fikk innlagt telefon: Det der er djevelens verk, nå vil de sitte å snakke i det røret i tide og utide. Hun gikk faktisk i graven uten fasttelefon. Nei, nå er det så fint lys der ute, tror jeg må ut å knipse meg selv fra min beste side 🙂

august 17, 2014august 17, 2014 by svenhenriksen 3 kommentarer

FOR LUKKEDE DØRER?

Trost i taklampa 2014 Prøysenfestivalen.

Dagbladets teateranmelder skriver i en kronikk at hun savner sommeråpne teaterhus i Oslo, og mener videre at hovedstaden ikke kan kalle seg en kulturby når turistene møter stengte dører ved alle de store insitusjonene.

Nå vil jeg straks si at jeg er en person som mener at det aldri kan bli for mye kultur, og at er det noe vi bør vise fram til de besøkende, det være seg nordmenn eller langveisfarere, så er det scenekunst.

Men hvor realistisk er det? Og er ikke norsk teater allerede sommeråpent, om vi ikke ser det fra et hovedstads perspektiv? For det spilles jo spel og andre ting på hvert minste skjær og dal i kongerike, noe Dagbladets anmelder også nevner.

Teatersjef Erik Ulfsby ved DNT kom med et tilsvar (Db 6. aug) der han mener at sommeråpne teaterhus i Oslo er urealistisk, men fronter heller at publikum bør få se teater når de har lyst, og da særlig på søndager som det nå stort sett er stengt. Jeg er helt enig med ham.

I Sverige, i hvert fall i Stockholm og Göteborg (om det gjelder hele landet vet jeg ikke) spilles det på søndager, men mandagen holdes hellig. Det har vært en spirende debatt rundt dette i Norge, men mange mener at søndagen er dagen da teaterfolk kan nyte fritid sammen med familie, ungene har skolefri, noe de ikke har på mandag. Nå vet jeg ikke hvordan mandag er som teaterdag, men i mine ører klinger den litt dårligere enn søndag, altså publikumsmessig. Dessuten får vi som jobber ved institusjonene en hel hverdag fri der vi kan ordne ting vi ikke får gjort på en søndag. Skuespillere og andre ansatte ved et teater må også til frisør, tannlege etc.

Tilbake til sommeråpent. Oslo er ikke en verdensby på linje med London og New York. Men vi har en ganske så undervurdert merkevare i dette landet som heter Henrik Ibsen. Fram til nå er verdens nest største dramatiker tilgodesett med en festival annet hvert år, et lite museum og et stygt parkeringshus. Det føyer seg inn i rekken om hvor vanskelig vi har for å takle norske kunstnere som vokser seg større enn landet. Jeg kunne nevne Munch osv.

Hvorfor ikke flytte Ibsenfestivalen slik at det kommer litt tidliger, og la den skje hvert år? Jobbe for at politikerne skjønner hvor stor Ibsen er på verdensbasis, for vi sitter på et gullegg som ikke så mange har giddet å ruge ut mulighetene i som branding av Norge i turistsesongen.

Og norske og utenlandske turister ynder jo å ta selfies på taket av «den nye» opereaen i Bjørvika. Men operaen er stengt og det de møter der er Dan Børge Akerø som sitter og babler i sommeråpentsofaen og en eller annen sangerinne som synger cover-versjoner av gamle låter. Så hvorfor ikke sommeropera på taket istedet for Justin Bieber? Og hva med «Ibsen in the park»? Så får de med seg både Henrik og Gustav Vigeland i samme slengen?

Oslo er en liten by som byr på uante muligheter om vi tenker litt utenfor boksen. Men at turistene vil gå inn i en mørk teatersal i juli har jeg liten tro på.

Til det er den norske sommeren alt for kort og uforutsigbar.

august 8, 2014august 8, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar