HÅNDEN SOM RØRER VUGGEN

animal-children-photography-elena-shumilova-21

I debatter nå til dags, som det heter, får jeg og mange med meg høre at når vi f. eks tar de stakkars barna på Gazastripen i forsvar er vi styrt av «venstrevridd propaganda» og så følges det på med en eller annen ullen kronikk om «nyanser» for liksom å forklare hvor på «bærtur» vi er når vi forsvarer «terror», and so the story goes.

Og dermed ender de fleste debatter opp som en «tallkrig» der den ene fløyen slår den andre i hodet med «fakta» i en konflikt der små barn er offer for voksne menneskers forskrudde handlinger.

Ok, skal vi snakke om fakta? Om kjærlighetens alfabet?

Om du har et barn eller fler er jeg ikke i tvil om at det du frykter mest er å miste dem. Jeg kjenner folk som har mistet barn, og de vil for resten av livet være som knuste krukker som er limt sammen, men vil aldri mer bli hele. Vi bærer alle hele universet i oss, leste jeg et sted. Når vi mister det kjæreste vi har raser alt sammen, særlig når det kommer til tap av barn. En tom vugge vil bevege seg i minnenes og sorgens verden så lenge den gjenlevende lever, og hånden som rørte vuggen vil befinne seg i et eksil av savn like lenge.

Derfor forstår jeg ikke mennesker som kan bruke politikk og religion som grunn for å snu seg vekk når massedrap på barn skjer, uansett på hvilken side man måtte befinne seg av denne så uløselige konflikten.

Når jeg av og til sitter med et spebarn i armene kjenner jeg på rollen som beskytter.

Et nyfødt liv framkaller de dypeste instinktene hos de alle fleste av oss. Vi kjenner på styrke og angst for dette lille livet som er hundre prosent avhengig av andre for å kunne ta seg inn i voksenlivet. Slik er vi mennesker skapt, det er den evige sirkelen som holder menneskeheten i live, som også hos dyrene.

Raketter, bomber og andre våpen har intet hjerte, de lander og treffer uten empati og hjertelag, men de er skapt av mennesker, det er et faktum som ikke lar seg bortforklare.

Og i Norge i dag har vi folkevalgte politikere som sitter i regjering som forsvarer at krig skal brukes som middel for å skape fred. Politikere som er foreldre, som har barn som de sikkert elsker over alt på jorden.

Vi har også gruppereringer som markedsfører seg i de store avisene og på sosiale medier, religiøse grupper som er styrt av blind overbevisning om at sannheten finnes kun på den ene siden av de groteske handlingene som skjer i Midt-Østen. Mange av medlemmene er fedre og mødre, besteforeldre, søsken osv, men styres av et hat som nører opp under det som fører til at små barn dør når huset de sover i styrter sammen over hodet på dem.

Jeg kjenner det lugge i beskytterinstinktet i disse dager. Jeg ser en mors redde hånd som rører vuggen. Jeg ser de grusomme bildene som flimrer forbi i media. Foreldre som løper med døde barn gjennom bomberegnet. Og jeg ser barnefamilier her i Norge som for tiden er i feriemodus sitte lykkelige sammen å spise is i solskinnet.

Og jeg tenker på det skjøre livet, den tynne hinnen mellom å være eller ikke å være.

«Det du har gjort mot en av disse mine minste, har du også gjort i mot meg?»

Advertisements

5 kommentarer om “HÅNDEN SOM RØRER VUGGEN

  1. Tilbaketråkk: Bodø Nu » – Når vi mister det kjæreste vi har, raser alt sammen!

  2. Fine reflektsjoner. Har tenkt det samme mange ganger siden München- terroren i 1972.Terror er terror og krig er krig. Og i terror finnes krig og i krig finnes terror. Et liv er verd like mye uanett hvor i verden mennesker undertrykkes med vold, trussel om vold og andre brutale ekstreme handlinger. Jeg tenkte også på hva et liv er verd da den – gravide i 8 måenden – Tali Hatuel og hennes 4 barn ble brutalt drept 2 mai i 2004 av palestinske ekstremister. Den yngste datteren var 18 måneder. Samme tanker hadde jeg også da Mathan og Noam Ohayon og deres mor ble myrdet av palestinske ekstremister. Også da familien Fogel ble myrdet av palestinske ekstremister den 11 mars i 2011. Det yngste barnet var 3 måneder. Og når 8 studenter ble sprengt i lufta i Jerusalem 6 mars i 2008. Og i mai 2014 når Shelly Dadon , 19 år, på vei til ansettelseintervju ble myrdet med 17 knivstikk i Jerusalem av en arabisk drosjesjåfør. Pluss alle andre offer for terror-angrep inne i Israel siden 1972. Det gjelder å elske sine barn mere enn man hater den såkallede fienden. Et liv i Gaza er like mye verd som et i Israel. Spørsmålet er hvordan man velger å forsvare den sivile befolkningen. Heldigvis har jeg stor tro på at mennesker både i Norge og i utlandet kan tenke selv og se det store helhetsbildet i denne konflikten . Den som vært hjemme i historetimen og studert litt arkeologi har muligens et mere balangsert syn på MditØsten-konflikten.Det er to sider i denne konflikten og ser man ikke på konflikten fra begge sider bør man egentlig holde sine synpunter for seg selv. Man kan ane i sociale og offentlige media i disse dager at noen faktisk er så venstrevridd at de faktisk havner lengst ut på den ekstreme høyre siden. Selv undrer jeg hvor det verdige og aller viktigste forhandlingsbordet tatt veien i denne konflikten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s