DET ER NÅ!

IMG_3809

Om noen år skal vi gå i Andesfjellene. Om en stund skal vi tilbake til India. Eller neste store tur skal gå til Mongolia.

Hørt det før? Men så blir det aldri noe av. Livet kom i veien, sier vi. Det er familie, forpliktelser, jobb og vi må kjøpe en ny bil først, male huset eller skulle vi ikke pusse opp badet?

Og slik går årene stille forbi og tiden er noe vi ser tilbake på med forundring fordi den går så fort.

Jøss, har vi levd sammen i tjue år? Ja, det har vi, men hvor ble alle årene av?

Så våkner du plutselig. Gode venner begynner å dø rundt deg.

Du begynner å tenke nye tanker om tiden, livet og dets varighet. På mørke dager foran speilet tikker det inn en erkjennelse om din egen tilmålte tid på jorden, og alt begynner å haste. Det er nå, ikke siden, tenker du. For når noen du er veldig glad i, som du har levd i et tett vennskap med gjennom mange tiår går bort blir livet som et overeksponert bilde, lyset blir sterkt og uvirkelig. Det er en tung opplevelse; aldri mer se deg igjen.

Sanden i timeglasset sildrer stille ned i den nederste beholderen. Det er ingen grunn til å sitte stille og telle sandkorn. Timeglasset kan ikke snus, og tids-sanden har sin egen vilje styrt av tyngdekraften. Det må vi finne oss i uten å mukke.

Jeg sitter her i mitt eget hus, ser ut over fjorden for første gang på mange uker. Jeg fylles av en fred mens tankene dveler ved alle de vakre minnene. Mine døde har fått fred, men alt det lyse og lette henger igjen. Det er det jeg vil huske. Alle de gode dagene, de fine møtene, latteren og all ømheten. Ja, fred er ordet.

Jeg vil ikke at tiden skal lege alle sår. Jeg vil ikke glemme, jeg vil huske.

Men jeg vil velge mine bilder, vil bestemme selv hva som skal med videre. Jeg er ikke så god på begravelser, på den offentlige sorgen, vel, dette er min offentlige sorg, jeg skriver den av meg.

Så jeg vil huske deg da du sa mens vi sang sammen: «Nå tror jeg noen der oppe hørte oss.» Eller da du så på meg med dette store åpne blikket som bare du hadde.

For meg tok det litt tid å sette pris på livet.

Kanskje handlet det om ungdommelig overmot? Mangel på evne til å se? Utålmodighet? Jeg vet ikke. Men så sitter jeg her, helt uten tårer. Life, blessed be. Det er nå, ikke om en stund. Jeg er glad jeg forsto det så sent, for da hadde sikkert lysene brent ned for lenge siden.

Man kan nemlig dø av å leve for mye liv.

Advertisements

En kommentar om “DET ER NÅ!

  1. Du er så flink til å sette ord på både sorgen og gleden, visdommen og uvitenheten, erfaringene og livets mange krumspring! Gleder meg alltid til dine «kvasse» ord selv om de noen ganger stikker meg som en kniv som roter i hodet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s