HÅNDEN SOM RØRER VUGGEN

animal-children-photography-elena-shumilova-21

I debatter nå til dags, som det heter, får jeg og mange med meg høre at når vi f. eks tar de stakkars barna på Gazastripen i forsvar er vi styrt av «venstrevridd propaganda» og så følges det på med en eller annen ullen kronikk om «nyanser» for liksom å forklare hvor på «bærtur» vi er når vi forsvarer «terror», and so the story goes.

Og dermed ender de fleste debatter opp som en «tallkrig» der den ene fløyen slår den andre i hodet med «fakta» i en konflikt der små barn er offer for voksne menneskers forskrudde handlinger.

Ok, skal vi snakke om fakta? Om kjærlighetens alfabet?

Om du har et barn eller fler er jeg ikke i tvil om at det du frykter mest er å miste dem. Jeg kjenner folk som har mistet barn, og de vil for resten av livet være som knuste krukker som er limt sammen, men vil aldri mer bli hele. Vi bærer alle hele universet i oss, leste jeg et sted. Når vi mister det kjæreste vi har raser alt sammen, særlig når det kommer til tap av barn. En tom vugge vil bevege seg i minnenes og sorgens verden så lenge den gjenlevende lever, og hånden som rørte vuggen vil befinne seg i et eksil av savn like lenge.

Derfor forstår jeg ikke mennesker som kan bruke politikk og religion som grunn for å snu seg vekk når massedrap på barn skjer, uansett på hvilken side man måtte befinne seg av denne så uløselige konflikten.

Når jeg av og til sitter med et spebarn i armene kjenner jeg på rollen som beskytter.

Et nyfødt liv framkaller de dypeste instinktene hos de alle fleste av oss. Vi kjenner på styrke og angst for dette lille livet som er hundre prosent avhengig av andre for å kunne ta seg inn i voksenlivet. Slik er vi mennesker skapt, det er den evige sirkelen som holder menneskeheten i live, som også hos dyrene.

Raketter, bomber og andre våpen har intet hjerte, de lander og treffer uten empati og hjertelag, men de er skapt av mennesker, det er et faktum som ikke lar seg bortforklare.

Og i Norge i dag har vi folkevalgte politikere som sitter i regjering som forsvarer at krig skal brukes som middel for å skape fred. Politikere som er foreldre, som har barn som de sikkert elsker over alt på jorden.

Vi har også gruppereringer som markedsfører seg i de store avisene og på sosiale medier, religiøse grupper som er styrt av blind overbevisning om at sannheten finnes kun på den ene siden av de groteske handlingene som skjer i Midt-Østen. Mange av medlemmene er fedre og mødre, besteforeldre, søsken osv, men styres av et hat som nører opp under det som fører til at små barn dør når huset de sover i styrter sammen over hodet på dem.

Jeg kjenner det lugge i beskytterinstinktet i disse dager. Jeg ser en mors redde hånd som rører vuggen. Jeg ser de grusomme bildene som flimrer forbi i media. Foreldre som løper med døde barn gjennom bomberegnet. Og jeg ser barnefamilier her i Norge som for tiden er i feriemodus sitte lykkelige sammen å spise is i solskinnet.

Og jeg tenker på det skjøre livet, den tynne hinnen mellom å være eller ikke å være.

«Det du har gjort mot en av disse mine minste, har du også gjort i mot meg?»

AUGUST

IMG_0043

August, der kom du. Som alltid litt uventet.

Særlig etter en febervarm sommer som i år. Men du er fin, mer enn fin, august. Du har ikke så mange krav i deg der du hvisker at jeg skal hente fram en varm genser til kvelds mens du farger himmelen til mørk blå fløyel. Der juli befaler lykke, iskrem og jordbær med skyer av krem er du mer stille. Du er som det diktet som hentes fram i kveldsdugget når skyggene helt umerkelig er blitt lange og det lukter sorg i skogen. Du kan fremdeles være sommer, men du har regn i den lette overgangsfrakken. Fine august.

Sommeren er best om vinteren når alt håp om vår er borte og lyset er en blodrød strime håp ute i horisonten. Da er veps og lunken saft glemt, for iskremen smelter aldri i sommerdrømmen. Glemt er køer langs E6, regnbyger og mygg. Juli kan være en prøvelse for nervene der den kommer med krav om lykkemeldinger på Facebook der du skal stå smilende på en fjelltopp i Fjellreven-couture eller ligge brun, tynn og vakker på en strand langt hjemmefra.

Det er alt dette du frir oss fra kjære august, du som er mor til september og bestemor til kalde oktober. Nå er det lov å la bilringene henge, lov å tulle seg inn i den trygge frakken, sette seg i den gode stolen, lese tykke bøker og drikke te. Gå langs veiene der det lukter friskt og godt under høy himmel og lav sol.

Velkommen i år igjen!

Men jeg vet, om tre fire måneder forbanner jeg vinteren og lengter til vår og sommer. Og da august, er du aldri i mine tanker. Du, verdens mest tålmodige elsker.