OM Å BÆSJE PÅ DUKEN.

IMG_2563

Journalist Anne Grenersen i Avisa Nordland skriver skriver en kommentar om feige kunstnere som ikke lager nok kontrovers. Hun savner kunstnere som tør å be eliten om å dit pepperen gror.

Dette er for så vidt greit bortsett fra at hun skriver som om Bodø by er tverrsnittet av hele det norske kulturfeltet. Dessuten angriper hun både HT og Nordland Teater for bare å spille klassiske kioskveltere som ikke stiller samfunnskritiske spørsmål. Vel, dette er en sannhet med visse modifikasjoner. Begge de nevnte teaterhus har et svært variert reportoir som dekker mye mer enn klassiskere og hyllester til Halvdan Sivertsen oa. Og at hun bruker forestillingen «Det e her æ høre tel» (1973) som mal for hva som er godt og meningsbærende teater er fullstendig meningsløst.

Men det at hun etterlyser mer mot og politisk trøkk hos kunstnerstanden er ikke meningsløst, det er et høyst betimelig spørsmål. Men før jeg kan tenke videre i Anne Grenersens baner er det noen spørsmål man må stille først. Hvem er eliten? Og bør ikke et statsstøttet teater surfe alle publikmsgrupper og ikke bare de mest politisk årvåkne eller engasjerte?

Dessuten har alle institusjonene krav på seg om en viss inntjening. Man kan ikke bare spille smale stykker med et sterkt og kontroversiellt innhold, selv om alle teatre også gjør dette for å dekke gruppen av publikummere som vil se slikt teater. Så skal man spille for barn, ungdom og eldre.

Derfor er et teater avhengig av de store mainstream-stykkene som er økonomiske lokomotiv og gjør det faktisk mulig å gå i det helt smale og eksperimentelle.

Så til feighet og mangel på kontrovers. Hvem er det vi kunstnere skal be ryke og reise?

Er det teatersjefene? Våre oppdragsgivere? Jeg kan ikke si til min teatersjef at jeg ikke gidder å spille Shakespeare og begrunne det med at jeg ikke synes han er særlig kontroversiell. Dessuten synes jeg det er ganske arrogant å kalle de store klassikerne for tannløse eller uviktige. Grenersen gjør riktignok ikke det med rene ord, men det ligger en slags forakt i bunn for dette i teksten hun har forfattet. Så kan man kanskje si at teatersjefene titter hverandre over skulderen og spiller mye av det samme.

Men å si at f. eks Nordland Teater ikke tar opp harde og aktuelle temaer er en løgn, ei heller å påstå at vi ikke spiller ting som har forankring i landsdelen. Jeg kan nevne den lysende «A Clockwork Orange» og min egen «Svarta Bjørn»

Det er ikke noen vits i å bæsje på duken bare for å bæsje på duken, lage litt skandale for skandalens skyld.

Det du gjør bør ha et innhold, en agenda, men også en adresse. Og teater er også butikk, vi driver ikke et politisk parti på scenekanten.

Men når alt dette er sagt, Grenersen tar opp et viktig tema. Men verden er svært forandret siden man sang «Ellinors Vise» på HT på 70-tallet. Publikum reiser til utlandet og ser store påkostede produksjoner. Å lage «Svarta Bjørn» kostet ca 8 millioner kroner. Det er 2/3 av produksjonsbudsjettet på et middels stort teater. Stykket var faktisk ganske kontroversiellt fordi det hadde åtte store kvinneroller, noe som ikke er dagligdags kost ved norske scener når det kommer til ny norsk dramatikk.

Men jeg vil gjerne ha svar på hvem som er eliten.

Jeg tror det er sånne som du og jeg Anne Grenersen. Kanskje det er vi som må skjerpe oss. Folk er ikke idioter bare fordi de ser et teaterstykke vi ikke synes er verdt en dritt. Og er det ikke bedre at folk konsumerer kultur enn at de ikke gjør det. Og når det kommer til mot og store kontroverser bør vel pressen ikke kaste den første sten?

Med hilsen Sven Henriksen – Dramatiker og skuespiller ved Nordland Teater.

Advertisements

En kommentar om “OM Å BÆSJE PÅ DUKEN.

  1. om de innvidde , som sitter på kunnskapen om kunst , ønsket å dele det de vet om ordet KUNST , da ville kanskje kronikken her vært litt annerledes lagt frem . Jeg har den ære å våre den utvalgte akkurat her og nå og fortelle de som er interessert i ordet Kunst…

    Ordet Kunst er Tysk , og betyr å kunne . Og alle kan jo , et eller annet . Vi har evner som vi kan utvikle , vi kan utdanne oss , spesialisere oss , eller rett og slett gi blanke. Mens noen bare kan et eller annet som de ikke tar så veldig høytidelig . Og det i seg sjøl er kunst.

    Noen er skuespillere , dansere , forfattere, eller kunstnere. Alle disse KAN . Hvis de virkelig vil .

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s