DEN HÅRSÅRE HVITE YTRINGSFRIHETEN.

IMG_4543 – Jeg sier hva jeg vil fordi vi har ytringsfrihet i Norge! er det mest brukte argumentet i de fleste diskusjoner på nettet og i det virkelige liv. Og det er som oftes de som er minst truet for sine ytringer som hyler høyest om at de føler seg kneblet. Om du setter bjelle på katten og «truer» den hvite mann griper han til våpen nummer to: Hersketeknikk!

Det er den hvite mann som vil at ytringsfriheten skal tøyes til ytterste grense, da helst for ham selv og hans forbunsdfeller, men for de som mener noe annet bør reglene være annerledes og mer begrenset. Om en farget kvinne mener seg trakkasert på nettet får hun straks beskjed at «om hun ikke liker seg her hos oss står hun fritt til å reise tilbake dit hun kom fra, ingen har tvunget henne til å være her!»

Men er det ikke også ytringfrihet å ta igjen når hvite menn kaller henne «araberhore» eller det som verre er? Eller gjelder frihet til å ytre seg bare for den hvite kvinnen som slipper unna med å si «jeg ble overfalt av en jævla svarting!»? Hva ville skjedd om en farget kvinne hadde twitret: «Jeg har blitt overfalt av en forpult nordmenn, nok en mann av dette folkeslaget som ikke kan ta et nei for et nei!» Jeg tror det ville skapt større bølger en Handkedebatten i det norske ordskiftet. For det er ett regelverk for oss, og et annet for «de andre» faktisk.

Hatet på nettet?

Jeg blir av og til beskyldt for å ha for stort fokus på det. For mange sier: «Jeg gidder ikke å forholde meg til hva disse tullingene skriver på nettet! Dessuten er de svært få.» Vel, jeg tror kanskje ikke de er så veldig mange, men de er der. Og det er lett for oss som ikke utsettes for hat på nettet å si at vi ikke gidder å forholde oss til det. Men vi vet at viktige stemmer fra både kvinner og menn blir tause på grunn av det massive hatet de utsettes for når de ytrer seg.

Derfor mener jeg det er viktig å følge med på hva som rører seg i de lumreste av nettets korridorer, selv om jeg IKKE mener at kommentarfeltene er representativt for den norske folkemeningen eller gjengse holdninger verken til kvinner eller innvandrere etc. Det nordmenn hater aller mest er å bli stigmatiert eller satt i bås. Vi vil være frie individer som er unike.

Og om du skriver litt med «gaffel» i blogg eller andre tekster trigger det en hårsårhet hos mange. For hatet mot alle de «som ikke er oss» er mer utbredt enn hatet mot oss. Jeg har til gode å se en innvandrer hetse en etnisk nordmann på nettet, men ser alt for ofte ytringer motsatt vei fulgt av: «Såpass må de tåle!»

Kan noen forklare meg hvorfor en muslim må tåle å bli tatt til inntekt for hva én av mange millioner muslimer i verden har gjort? Tenk om en muslim hadde skrevet: «Det er jo typisk norsk å dra ut på en øy, for så å plaffe ned nesten åtti uskyldige ungdommer!» Da skulle du vel sett.

Men når jeg arrangerte en støttekonsert for Gazas barn for litt siden var det en som skrev til meg: «Jasså, du samler inn penger til de idiotene slik at de kan kjøpe seg flere bombebelter?» Det er en replikk som er så ille at jeg nesten gikk i svart. Men det skjer hele tiden, og vi kan ikke lukke øynene for det. Men vi skal ikke la oss styre av det, bare slå ned på det når vi støter på det.

Det har vi faktisk både tid og råd til her i denne lille boblen av lykke dette vakre landet er blitt.

Advertisements

En kommentar om “DEN HÅRSÅRE HVITE YTRINGSFRIHETEN.

  1. Ytringsfrihet er en så grunnleggende etisk rettighet at den på mange områder overstyrer andre lover. Den har m.a.o. et særskilt rettsvern, men dette er på ingen måter noe statisk. Ytringer må sees i både språklig, politisk og kulturell kontekst. I disse dager står Ubaydullah Hussain (fra organisasjonen «Profetens Ummah») for retten anklaget for sine ytringer. Rettens utfordring er å vurdere om hans ytringer har passert en juridisk grense og er å anse som «trusler», og evt. dom blir interessant. I juridisk forstand et er hovedsakelig handlinger som omfattes av straffeloven, og i stort og også på nett er det lurt å holde hodet kaldt og vurdere ytringene som verbale handlinger. Har disse truende, nedverdigende eller rasistisk karakter nærmer vi oss den juridiske grensen for straffbare handlinger. Hatefulle og nedlatende holdninger og ytringer må vi lære oss å leve med, men bekjempe med fornuft, kunnskap og også en viss grad av toleranse slik at man ikke selv bidrar til at konfliktnivået i samfunnet øker. Det er en god evne å ignorere de vi selv anser som «de ignorante idiotene».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s