EN HØNE TIL BESVÆR.

14224_709352345767170_7793434677849406309_n

Har du vært i et «moderne» hønsehus?

Har du tittet inn i burene der hønsene ligger på halv tolv med brukne bein?

Du skjønner det at når en hønsefugl pumpes full av veksthormoner for at den skal bruke 28 dager fra fødsel til død for å havne i hyllene hos Rimi eller Rema har den ikke rukket å utvikle beinstruktur, og da brekker den beina om den prøver å reise seg. Og når den att på til er mer fortung enn Dolly Parton fordi vi som forbrukere etterspør større kyllingbryst, og når du pøser på med en dash antibiotika og annen skummel føde som en kylling ikke bør få inn gjennom nebbet blir det som det blir. Dette er «the dark side» i hønsegården som mediene sjelden skriver om fordi det ikke er en god nyhet. Derimot pusher man ut skremselspropaganda om at det er livsfarlig å ta i rått kjøtt fra hønsefugl og at det bør risikomerkes.

Men du kjøper egg fra frittgående høns, sier du?

Frtittgående høns i Norge betyr ikke at de går og nipper strå ute i det fri mens solen går ned på tunet og ei trinn og god matmor roper «tuppa tuppa» når det er tid for å gå inn for å verke. Nei, hønsene tripper rundt i en fotballstadion-lignende hall der det er trangere om plassen enn på Times Sqaure på Manhattan. Og stive i blikket er de av medikamenter og annen dritt der de går. Og da hjelper det lite at eggekartongene har vakker pynt av en bondegård der de ligger og byr seg fram i «trygt, kjapt og billig» utsalgene i det ganske land. For bak forbrukernes uvitende og godtroende rygg pågår en krig ført av noen få matbaroner som presser pris og effetivitet i landbruket til bristepunktet uten tanke på om maten er sunn for helsen vår.

Dette er en av grunnene til at det finnes resistente bakterier i kyllingkjøtt.

Burde vi ikke bry oss mer om dette enn å poste fjollete statuser på Facebook som «MORNA HØNA!!!»? Og burde ikke pressen grave litt mer i dette? Jeg har sagt i mange år: (og mange har vært uenige) De billige «ferske» kyllingene til NOK 49.- er ikke bra å spise, ei heller den billige oppdrettslaksen som er så full av møkk og kunstig fargestoffer at det nesten lyser i mørket. For matbransjen har ingen skrupler med å overstyre naturen for å få et «ekte sunt norskt produkt», men samtidig fabrikerer den stadig løgner om at all norskprodusert mat er den beste. Dette er noe gedigent tull. For når 500 gram kyllingkjøttdeig koster 24.90 så burde det vel ringe en bjelle eller to? Ikke det?

Er maten i Norge for dyr sier du? Ok, du tenker mer på pengepungen enn din egen og dine barns helse? I Norge er det ikke lov å reklamere verken for tobakk eller alkohol på grunn av de store skadene det kan påføre oss. Men for mat er det fri flyt uten særlig kvalitetssikring. Om du kjøper en kartong med fire burgere med brød og den koster 39.00 kroner er det noe som ikke stemmer, eller er jeg helt på villspor? Nå bør altså norsk rått lyllingkjøtt risikomerkes, mens norsk mat  fremdeles er den sunneste og tryggeste i verden. Forstå det den som kan.

Selv får vi egg fra en gård der hønsene går fritt på tunet og klukker fornøyd. De er ikke like i størrelsen, de har ikke dato-stempel, de har litt bæsj på seg når de kommer. Noen er lyse, noen har litt grønnskjær, andre er brune.

Min kjære var litt skeptisk første gangen noen brett av disse eggene kom inn i kjøkkenet. Og da de ble speilet i stekepanna sa han:

Jøss så mye egg det lukter av de eggene der! Ja, sa jeg, de lukter egg fordi de er egg.

EN FOLKEFIENDE MED SLØYFE.

1451357700Per-fugelli-sitat-latterkula.no

Vi sitter der og smådupper på soldekket, ser mot horisonten og registrerer så vidt det fine været.

Sommeren 2014 har vært strålende, men akk, nå er den over. Vi er solbrune og fine etter uker i Toscana der hverdagen kommer mot oss og sprer seg som regntung klagemur over Facebook og Twitter. For høsten er da ren hersketeknikk, er den ikke? Og ikke rakk vi å male hytta i år heller, nei skulle du sett!

For noen uker siden kom jeg til skade for å melde på egen twitterkonto at jeg synes ferie er kjedelig. At det er grenser for hvor lenge jeg synes det er givende å sitte under en palme å glo på havet. Det gikk ikke upåaktet hen. For tenkte jeg ikke på alle de stakkars menneskene som ikke hadde råd til å dra på ferie? Og mine dager er talte, visste jeg ikke det? Og for et fjols jeg var som ikke evnet å nyte dagene!

Du skal ikke klage på «feil» ting i Norge, eller kanskje i hele den vestlige verden. Om jeg hadde lagt ut, noe jeg aldri gjør, en status om at ferien var ALT for kort i år, stakkars meg, jeg som er så sliten! Eller at jeg er febersyk, ville det nok være helt ok, for jeg ser at slike statuser sanker likes, roser og hjerter i bøtter og spann. Men klag aldri på at ferien er for lang, det er ikke bra. I Norge er alle goder for små, alle helger for korte, alle diagnoser og sykdommer hjertelig velkommen.

Det offentlige manuskriptet i Norge er veldig forutsigbart. Ved middags og festbord er det «dit, men ikke lenger» Begynner du å snakke om temaer som ikke passer seg, la oss si selvgodhet og likegyldighet i deler av folket sier verten: Nei, nå skal vi ha det hyggelige dere! Og neste dag får du en irritert sms der det står: Kan jeg aldri invitere deg uten at du skal ødelegge stemningen? Vel, kanskje jeg har feil venner?

Det er derfor jeg elsker Per Fugelli, Norges folkefiende med sløyfe i halsen. Den lune mannen som har overlevd kreft og massiv klasebombing i avisenes kommentarfelt. Den eldre legen som sier at «nordmenn danser rundt den fete gullkalven» og roper på «mer til meg og mine!» Ja, jeg elsker ham så intens fordi han er som en værhane som ikke snakker deg etter munnen, men viser de faktiske forhold.

I Blåfjell er alt som ikke handler om penger og bærekraft noe «sosialistisk skudder skrevet av forvirrede mennesker» som tror på julenissen. Vel. Da Ibsenfestivalen åpnet for litt siden brukte Per Fugelli vår store dramatiker som reisverk i talen sin. «Troll, vær deg selv nok!» sa Dovregubben. For Norge er blitt det freakshowet Ibsen spådde. Vi er oss selv nok, og ingen skal komme her å fortelle oss noe som helst, for da blir vi sinte her vi sitter på soldekket fordi vi har jobbet så hardt med å bygge dette landet at vi fortjener å ikke bli forstyrret av nolduser som mener seg å vite noe annet enn vi vet selv. Men innerst inne vet vi jo at de fleste av oss som lever nå ikke har bygget en flik av Norge. Og ikke gjør vi det nå heller, det gjør faktisk de mange av oss elsker å hate.

Denne bloggen er skrevet rett etter at undertegnede har lest Per Fugellis siste kronikk i Dagbladet, som er en gjengivelse av talen han holdt på Nationaltheatret. Og kommentarfeltet bekrefter tekstens relevans. For kan ikke «den jævla tverrsoversløyfa holde kjeft?» brøler Ola Nordmann og fosser over seg av raseri. Jeg kunne ikke være mer uenig. Norge trenger flere tverrsoversløyfer, mer dannelse og empati.

Så stå på gentleman Per Fugelli. Du er ingen ensom svale midt oppe dette trådløse forvirrede fedrelandet som tenker med pengepungen og gråter på puten mens det sliter med nattesøvnen. For det er ikke spøk å våkne opp i Egypt foran en zfinx når du ikke husker en dritt av det som står i historieboka og på toppen av det hele ikke kan din Ibsen.

MUSIKKBYEN MO I RANA.

Silya på Verket.
Silya på Verket.

Mo i Rana er Nord-Norges tredje største by og vi som bor her elsker musikk.

For litt siden opplevde vi Verket Musikkfestival der 33% av byens befolkning løste billett. I tillegg har vi Smeltedigelen Musikkfestival som går av stabelen i oktober, og Vinterlysfestivalen i februar med hovedvekt på teater, men også musikk. Alle disse tre festivalene kan smykke seg med store publikumstall.

Men når det kommer til konserter ellers i året er det svart hav. Mange artister seg seg nødt til å fly over Mo fordi det ikke finnes en livescene som tilfredstiller minstekrav for å kunne avvikle en konsert med tre til fire hundre publikummeren, noe de fleste mellomstore artister trekker. Det har vært satt ned arbeidsgrupper for å løse dette problemet, og diskusjonen om et nytt kulturhus har vært mer luftig og forvirret enn den seigpinefulle debatten om ny storflyplass på Helgeland.

Tross dette ha rekruteringen av nye artister vært ganske bra.

Men problemet er at nye og gamle artister ikke har et sted der de kan spille, der de kan øve, bryne seg foran publikum på veien mot status som fullverdig performere. Så hva gjør vi?

I går gikk en stor støttekonsert for Gazas barn av stabelen (Kinoteateret) med undertegnede som iniativtager. Nesten fullsatt sal (370 seter) på en vanlig ukedag rett etter en gigafestival som Verket.  Nesten hele musikklivet var på beina. Folk gikk på scenen fulle av fryd over å kunne spille under verdige arbeidsforhold, god lyd, fantastisk lys, og ikke i et lokale med lav takhøyde, betongvegger som ikke gjør det mulig å lage god lyd eller lys. Og bak scenen var det forsøstring og forbrødring der hele miljøet møttes og fant seg selv i et fellesskap som er vanskelig å holde ved like når det ikke finnes naturlige møteplasser, noe som er  en skandale faktisk!

Jeg ser for meg et, jeg hater ordet, «flerbruks-hus» der folk kan møtes på tverrs av sjanger. Der publikum kan nyte alt fra jazz, dans, via diktopplesninger til det mest rocka uttrykket, for ikke å glemme klassisk. Der man kan sitte i en bar etterpå med et glass vin og treffe kjentfolk. Der det kan være jamsessions og workshops, og ikke minst øvingslokaler der unge og gamle kan jobbe fram prosjektene sine.

Jeg forstår ikke hva byen kan tape på å bruke penger på å få et slikt hus opp å stå? Eller skal vi bare la humla suse å la alle talentene flytte ut? For det er nemlig slik at du ikke lenger trenger å flytte ut for å gjøre en karriere om du har vilje og gode arbeidsforhold som igjen fører til et samlet miljø med trøkk. Har du hørt om «bergensbølgen»? Om «tromsøeffekten»? Det er ikke noe som heter dette, men begge disse byene har markert seg nasjonalt og internasjonalt fra sin egen by.

Så hvorfor kunne ikke Nord-Norges tredje største by gjøre det samme?

Dette avhenger selvfølgelig av at vi får/har politikere som forstår viktigheten av kultur. Folkevalgte som ikke bare er opptatt av å utvide bygrensen, bygge flere kjøpesentra eller legge byer under glasstak. All byutvikling i norske småbyer har nesten uten unntak ført til at bysentrumene ligger som forlatte filmkulissser etter klokka fire om ettermiddagen.

Vil vi ha det slik i Mo i Rana? Eller vil vi  at det å gå på en konsert midt i uka skal bli  like naturlig som å ta bilen å kjøre opp til Hypermarkedet for å kjøpe billige frossenburgere? All musikkglede og fryd jeg har sett i det siste tyder på at Mo i Rana sitrer etter å bli en mer levende musikkby. Jeg har bodd fast her i to år nå, og jeg har skjønt at om du skal orke å bo her så må du sette ting i gang! Blir dere med politikere? Som ordføreren i Tvedestrand sa de jeg annonserte siste låt da jeg spilte i den søvnige sørlandsbyen for litt siden: «Å nei, spill litt mer da! For her i Tvedestrand er det så jævla kjedelig!!»

Vel, han sa kanskje ikke «jævla» for folk på Sørlandet banner ikke. Men det gjør vi her nord. Og nå er det faen meg nok! 🙂

Gi oss en livescene NÅ!!

ET DIKT OM BÆREKRAFT

Foto: NRK
Foto: NRK

…vi kan ikke ha ting som ikke lønner seg!

sier ministeren der hun står i sin usmarte drakt

nei?

hvor mye veier magi?

hvor tungt veier sangen som leget et hjerte som brast?

kan du gi meg en eksakt pris på gåsehud?

en tåre jeg ser der nede i salens blå lys?

på erkjennelsen som sank inn da det rette ordet falt og alt ble håp?

hva koster øyeblikket når et barns fingre treffer det rette hullet på en fløyte?

når fryd over mestring går som lava nedover ryggen

på han som trodde han aldri ville nå fram til suksess?

…vi kan ikke ha ting som ikke lønner seg! sier ministeren

der hun haster inn til et møte der lakeiene har hvisket henne i øret hva hun skal si, mene og tro

hva koster ministerens drakt, vil den lønne seg, sånn i det lange løp?

hvor mye koster fotografiet som bringer fram frost på en rygg?

hva er prisen på en plutselig frigjørende tanke utløst av en bok som ingen egentlig ville gi ut?

jeg kunne båret all applaus jeg har hørt til ditt bord og alle øyeblikk som har gjort meg til den jeg er

jeg er av det stoff som evige øyeblikk veves av

sett en pris på meg kjære – om du kan?

* Sven Henriksen 7. september 2014

TISSET I BYEN! – klikk her for å lese mer…

IMG_5713

Jeg elsker lokalavisen min.

Ja, jeg elsker den så høyt at jeg til og med betaler penger for å få den i postkassen. Og ikke minst, min lille lokalavis Rana Blad er best i klassen på kultur. Kudos for det! Men hver lørdag, like sikkert som «amen i kjerka» kommer overskriften: TISSET I BYEN!

Og jeg kniser hver eneste gang over morgenkaffen, tenker, har avisen virkelig ikke noe annet å skrive om? Ok, i dag var det et forfriskende oppslag om slåsskamp på Saga Pub som viste seg ikke å være på Saga Pub, men 300 meter unna, men det fikk man selvfølgelig ikke vite før man klikket på «klikk her for å lese mer…»

Nå vel, jeg skal ikke henge ut min egen kjære avis for dette alene. Vi lever i nettklikkingens tidsalder der overskrifter som: «Klikk på denne filmsnutten og du kommer ikke til å tro det du ser!» eller «Tror du denne 88 år gamle damen måtte gå slukøret fra America’s got talent?» Du klikker bare en gang fordi hver eneste gang kommer det en skrukkete gammel dame inn på scenen, hun blir intervjuet mens kamera sveiper over publikum som sitter forbløffet og ser at et menneske på snart nitti kan snakke, men når musikken begynner synger oldemor som Aretha Franklin, dommerpanelet tørker en tåre, roper «WOW» og publikum hyler. Nei, skulle du sett? De gamle er fremdeles yngst!

Og derfor gidder jeg ikke å klikke for å se på noe som helst lenger, og hvem som tisser i byen på natt til lørdag, frankly my dear, I don’t give a damn. Hvorfor kan ikke avisene heller skrive artikler som handler om at det ikke finnes offentlige toaletter i små og store norske byer lenger? Det er jo der problemet ligger. Kan man ikke skrive gode tekster om eldre mennesker som bidrar i samfunnet istedet for sånne WOW-greier som handler om at bestefar tror at iPaden han fikk til jul er ei skjærefjøl? Det er faktisk de eldste av oss som har funnet opp alle de dibbeduttene som de unge tøffer seg med for tiden, så keep calm, du skal bli gammel og inkontinent selv en dag! At noen tisser i byen er ingen nyhet. At det ikke finnes toaletter er en, vel, ikke en skandale, men et stort problem.

At lokalpolitikere river av seg håret når pøblene flytter om på blomstene i et petunia-bed slik at det blir stående «Mo i rævva!» i stedet for bynavnet blir en stor nyhet, men at de samme politikerne slipper unna med å legge ned alt som bør være tilbud til unge og gamle sånn kulturellt sett burde være en stor nyhet, men blir det sjelden! I hvert fall ikke i den store klikkfesten på nettet.

Men slikt stoff har jo ikke samme smell i seg som: TISSET I BYEN! Jeg ser den.

Man kunne jo skrevet: DREIT PÅ DRAGET! men man vil jo ikke være ufin.

DU SKAL LEVE SOM OSS!

IMG_3846

Når vi får gjester hjemme hos oss selv prøver vi å gjøre det så hyggelig vi kan for dem. Er det noe du ikke liker, spør vi, noe du ikke tåler som du derfor ikke kan spise? Er du allergisk? Liker du soverommet kaldt eller varmt? Sover du lenge om morgenen? Kaffe? Te? Vi holder på for å gjøre gjester og venner fornøyde når de kommer til oss. Vel, nå er det sjelden folk kommer ubedt, så stort sett velger vi selv når vi vil ha gjester. Men som oftes bruker vi alle å tilpasse oss gjestene, ikke omvendt. Det handler om gjestfrihet, høflighet og respekt. Vi serverer ikke lever i fløtesaus til folk som hater det, og vi sier ikke: Om du ikke spiser den maten vi her i huset elsker, så er det bare å pakke seg vekk!? For jeg tror forståelse, godhet, empati og omsorg ligger latent i de fleste mennesker når vi åpner dørene inn til våre private rom.

Da jeg var liten og vi skulle på sommerferie til København i den lille Mini-Morissen til pappa, skjedde det noe. Rett før vi reiste hadde mormor lest i Telemark Arbeiderblad at det var observert to høye kullsvarte menn i den danske hovedstaden, ja, de hadde til og med turbaner og lange kaftaner. Det var sogar billedbevis i avisa, og mormor var skrekkslagen. «Pass dere for negrene der nede!» kveppet hun over voksduken. Jeg hadde aldri sett et svart menneske i mitt unge liv, men jeg husker at jeg spurte: «Er de farlige mormor?» «Nei», sa hun, «ikke farlige, de er bare litt annerledes enn oss.» Mitt bekjentskap med svarte mennesker den gangen var som festlig dekor på små krydder og skokrembokser, og som fargetrykk på frukstposer. Nå skulle vi altså rett i løvens hule og møte dem, vel, kanskje. Vi så verken kaftaner eller turbaner i København, men det var første gang jeg reflekterte over at «noen er litt annerledes enn oss». Jeg kan ha vært syv år. Og jeg tror ikke jeg hadde tenkt i de baner om noen ikke hadde satt meg på tanken om forskjeller. Jeg tror ikke mormor var rasist. Jeg tror hun var redd for noe hun ikke visste hva var.

Nå, femti år senere sitter jeg her ved kjøkkenbordet og har akkurat lest nok en kronikk av Norgesfrelseren Hege Storhaug som også mener at vi skal være redde for noe vi ikke vet hva er. I motsetning til mormor som levde i en verden som var mye mer uskyldig og naiv enn nå, jeg tror hun knapt var utenfor Telemark fylke i sitt 90-årige liv, er Hege Storhaug det jeg ikke vil nøle med å kalle en rasist. Eller i det minste vil jeg si at hun maner til rasisme, stigmatisering og redsel. Fordi hun skriver fra et «de» og «oss» ståsted, hun mener at alle skal leve som oss fordi vi har funnet nøkkelen til et fullverdig liv. (om jeg leser henne mellom linjene)

Hun skriver utkrøpne kronikker som er lette å hoppe på om du ikke leser nøye hva hun egentlig skriver. For en kronikk blir ikke mindre hatefull og stigmatiserende bare fordi teksten er godt skrevet og hatet er mer subtilt og vanskelig å få øye på. Og fansen hennes jubler, og mener at det er godt vi har Hege Storhaug som tør der andre tier, for nå får det være nok! Men Storhaug tør ingenting, hun gir hat-ballen et lite dytt, og så tar de reddeste seg av resten. Tilbake til det å ha gjester. Selv om vi gjør så godt vi kan for våre gjester når de kommer på besøk, så ligger det i sakens natur at vi krever respekt for vårt hus og vår måte å gjøre ting på. Vi liker ikke at folk tramper inn på gulvene våre og kritiserer hvordan vi har det. At de tenner bål på stuegulvet for det er det de driver med der de kommer fra. Da er det vår rett til å si: Hallo, slik gjør vi det ikke her!

For vi selv er jo så flinke til å tilpasse oss dit vi drar, er vi ikke? Om vi flytter til et annet land er jo det første vi gjør å blande oss med dets etniske innbyggerne? Vi drar ikke med oss våre tradisjoner? Har du hørt om nordmenn som bygger en norsk kirke i utlandet, eller feirer 17. mai? For ikke å snakke om, har du hørt om nordmenn som drasser med seg ribbe og rødkål til Spania i jula? Nei, vi har respekt for andre, og spiser det vi får servert uten å mukke. Så derfor er det vår fulle rett å nekte noen å kreve pitabrød og andre ting som ikke hører hjemme her!? Og her snakker vi norsk! Det skulle bare mangle, for vi selv lærer jo oss både fransk, spansk og engelsk før vi flytter til et annet land for en periode? Noe annet ville da være respektløst?

Hege Storhaug driver sitt korstog mot islam. Og det får hun bare gjøre. Men – hun flørter med de aller reddeste av oss. For det er lett å finne svakheter i de fleste religioner selv om alle religioner har et kjærlighetsbudskap i seg. Og alle religioner har ytterliggående fløyer, også kristendommen, det vet vi. Men slik Hege Storhaug holder på får hun de med minst omløp i øverste etasje til å tro tro at islam kun er halshugging, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap osv, noe den ikke er. Og at unge muslimer som står fram og tar avstand mot terror har enskjult agenda. Hun googler en ung pike helt inn i ryggraden for å finne noe fra fortiden som kan hefte ved henne og derfor tas til inntekt for at hun er farlig og en fake. For vår religion er da mer enn Børre Knutsen og mørke menn og kvinner fra sør og vestlandet?

Sånn for ordens skyld: Jeg tar sterkt avstand fra IS og terror, fra Hamas og andre som driver overgrep og blind religionskrig. På samme måte som jeg tar avstand fra fundamentalistiske kristne som støter fra seg homofile, som diskriminerer kvinner og utøver vold i Jesu navn.

Et siste minne om mormor. Hun sa også: «Ingenting kommer inn i en lukket hånd!» husk det gutten min. Og «alle mennesker er like mye verdt»

Vel, ved tyskerne satte hun grensen. Ingen er perfekt, selv ikke salige mormor.