OM JEG BLIR GAMMEL SÅ SKAL DERE FAEN MEG FÅ!

IMG_6611

Om jeg blir gammel og havner på gamlehjem kommer jeg ikke til å finne meg i hva som helst. Jeg kommer til å bli en gubbe som forlanger å få spille Donna Summer og Janis Joplin på høyt lydnivå etter 23.00. Ikke kommer jeg til å finne meg i å kun få kjøttkaker med ertestuing til middag, niks, ikke noe gelé med vaniljesaus og annen vanlig gubbemat. Jeg nekter å se tv i en stue sammen med gamle folk som ikke liker det jeg liker, og om noen prøver å få meg til det kommer jeg til å lage et helvete på hele avdelingen eller i omsorgsboligen! For jeg har slitt og strevd i alle år, betalt min skatt med glede, stemt på de politikerne jeg er enig med og blitt sviktet av gang på gang, så når jeg er gammel vil jeg faen meg ha det godt! Ikke det at jeg ikke har hatt det godt i livet ellers, men i siste vers skal alt skinne! Jeg er kanskje en gammel mann da, en «tulling» som samfunnet har avskrevet, men hjernen tikker og går og jeg vet hvordan jeg vil ha det, ok?

Vel, jeg kan sitte her å skrive dette for jeg er ikke gammel ennå. Jeg kan ønske og jeg kan forlange, men plutselig en dag går jeg kanskje over en terskel der jeg ikke lenger orker å kreve og mase. Kanskje er jeg så sliten, eller så forvirret at det mennesket jeg er i dag ikke lenger eksisterer, og hva spiller det da for rolle hvordan jeg har det? Det er litt som å pusse opp et oppholdsrom for blinde som ikke ser hvor fint det er blitt, er det ikke? For en gammel sullik som sitter og dupper i en gyngestol borti en krok kan vel ta til takke med at han fremdeles er i live?

Så nei, jeg vet ikke hvordan alderdommen kommer til å bli. Ingen vet det, for det finnes ingen garantier for at helse og forstand holder til livets ende. Derfor har jeg begynt å gardere meg med yngre venner som kan passe på at jeg ikke stues vekk i et bøttekott eller blir utsatt for å dusje en gang hver fjortende dag. Gode venner som kan komme å synge og spille for meg, som vet at jeg elsker «Little girl blue» med Janis Joplin og «911» med Witclef Jean. Som vet at denne gamle herren må ha en tynn italiensk pizza hver fredag, at han liker friske blomster på bordet, helst liljer, og at ingen skal snakke over hodet på ham når han sitter i rommet, fordi han en gang i tiden hadde en sylskarp tunge og like kvass humor.

Å vanke bare med folk på sin egen alder er en dårlig investering i alderdommen. Er du så heldig å leve lengst sitter du der og kjenner ikke en kjeft. Du er venneløs og alene, og det er ikke særlig smart i en verden som blir stadig kaldere, der selv menn og kvinner går ut på dato selv om de har lenger og lenger levetid. Nå har jeg heller ikke barn, men ingen kan forvente at barn tar seg av sine gamle lenger. De har ikke tid, så de gamle er satt ut for å dø hos fremmede. Det er en grusom realitet vi alle må leve med i dette samfunnet der det handler om å være ung og fresh til du dør, og alle makter ikke det.

Men for all del, man gjør jo også andre investeringer for å kunne leve så lenge som mulig som frisk og oppegående. Jeg drikker ikke alkohol eller røyker lenger, prøver å spise sunt selv om jeg går på en sukkersmell av og til. Men en dag vil kroppen svikte meg, slik er det. Og det kan jeg leve godt med til en viss grad. Og jeg setter pris på hver dag jeg lever på jorda. Kjenner blaff av glede over et og annet hver eneste dag. Når jeg står på scenen og spiller i en scene sammen med fine folk og scenen løfter seg og lever kjenner jeg at jeg er akkurat der jeg har lyst til å være.

Enn så lenge går jeg her på denne rare veien som er livet. Og jeg takker for det hver dag! Life, blessed be, men ikke prøv å kødd med de gamle dere som sitter med makta nå! Eller bare kødd, så er vi kvitt dere!

ET GIGANTISK KULTURHUS I MO I RANA?

Silya på Verket 2014.
Silya på Verket 2014.

Det har vært en trend i de fleste byer i Norge at et gigantisk kulturhus må byen ha for å kunne kalle seg en skikkelig by. Mange slike kulturhus står som bautaer over ivrige politikere i det ganske land, folkevalgte drevet av stormannsgalskap uten å tenke på hva slike hus skal fylles med. Det er synd og skam.

Og i Mo i Rana, som også gjerne vil være en oppegående by, har debatten pågått i flere tiår, og takk Gud for at ingen har blitt enige om hvor det kulturelle palasset skal stå! Jeg er sterk motstander mot at min lille by skal gå i samme fella som andre små og store byer har gjort; bygge et giga hus i glass og betong uten å ha en plan verken for drift eller profil.

For det som skjer når store kulturhus bygges er at nesten ingen har råd til å leie seg inn der.

Mo i Rana kan ikke forvente at alle de store artistene i Norge skal kunne drifte/dekke utgiftene et hus 365 dager i året på grunn av sine utsolgte hus. Men ja, det er gøy når den blide mannen med ordførerkjedet klipper snoren, dronningen sier: «Nei, for et vakkert hus, dette må bety mye for de som bor her i denne flotte byen!» da mørketallene i budsjettet tåkelegges av hornmusikk og bunadtetthet på åpningskvelden. For som vi alle vet; hverdagen kommer med dårlig salg og skrinne benkekerader for oss alle.

Medium store artister kan ikke fylle en storstue, og ikke har de råd til å leie seg inn heller. Og derfor venter vi på at Kari Bremnes eller Lill Lindfors skal komme å redde månedens inntjening.

Og det aller tristeste ved å bygge slike stor hus er at det lokale kulturmiljøet dør. Ja, grasrota som før blomstret kommer i skyggen av dette nye vidunderet, for vi kan jo ikke ha barnekor, amatørteater og musikkorps rekende rundt på nybonede scenegulv og i stjernegarderober? Nei, jeg tuller ikke, jeg har sett det mange steder. For det finnes et regnestykke et sted som forteller at nå har kulturen i min lille by fått x antall millioner, så nå er det andres tur! Og da ryker alt fra lokale kor til hornmusikk og kakebasarer.

Jeg sier det igjen, et stort kulturhus er ikke et løft for kulturen, det er direkte kulturfiendtlig.

Så hva bør man gjøre i en by som har kino, et proffesjonelt teater, tre fire suksessrike festivaler osv? Her er mitt forslag:

Riv ut alt som finnes inne i Kinoteateret, la bare skallet stå igjen. Arealet er mer enn stort nok til å kunne bygge en kulturell storstue eller smeltedigel om du vil. Der inne kan vi få en livescene (som byen sårt trenger) som kan ta 250 til 300 publikummere, kino vil det bli plass til også. Den store salen er alt for stor. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet i den sammen med fire fem andre folk som har forvillet seg på kino for å se film. Vi kan få øvingslokaler, en nice kafe med litt mat og drikke, der vi kan ha bokbad og opplesninger, foredrag etc. Vi kan sørge for at det lokale musikk og dansemijøet får et løft ved å la dem øve og opptre til en nice price, og la de store artistene dra inne de store pengene, for de fleste norske artister trekker ikke mer enn 300 mennesker midt i uken. Vi kan pokker meg også lage vår egen filmfestival, poesifestival osv.

Dette huset burde være alle politikeres våte drøm, selv om jeg neppe tror dronningen vil komme å kaste glans over noe så gjennomtenkt og driftsmessig smart. Og på toppen av det hele slipper vi nok en pinlig tv-overføring der lokalpatriotiske innslag, stammende politkere på direkten vil ta luven av kvalitet og hva som egentlig rører seg i landsdelen. Jeg melder meg på med den smule kompetansen jeg besitter.

Hva sier dere politikere? Kommer dere på banen. Hva med et møte?

KLOKKENE RINGER FOR DEG.

IMG_4625

Hvem skal synge for deg når du blir gammel? Hvem skal leie deg inn i en hage, prøve å få deg til å huske hvem du er når du lukter på en blåklokke? Hvem skal spille den sangen du elsket, men som du trodde du hadde glemt før du hører den et sted inne i tåken? Hvem skal sitte å bla i bilder sammen med deg når ingenting stemmer lenger, når du står forvirret i et fremmed rom som noen påstår at du bor i? Hvem skal legge en lindrene hånd på pannen din når han som forteller at han er den eldste sønnen din skremmer deg, når du ikke vet hvem noen er lenger? Når du ikke en gang kjenner deg selv igjen når du stirrer fortvilt inn i den blanke speilfalten? Hvem er du når alt er på vei bort fra deg? Når mennesker og minner glir bort? Og hvem skal fortelle de unge kvikke politikerne at også de skal bli gamle en dag? Ja, hvem skal fortelle den aldrende ministeren at «nå skal vi ta en liten tur, ikke vær redd» og så vil hun våkne neste dag i et rom som ikke er hennes, der utvalgte brokker fra livet hennes er hengt opp på veggene, og der ute finnes endeløse ganger der travle kvinner i hvite eller grønne frakker løper forbi? Hvem skal hjelpe henne til å forstå at slik må det være? Hvem skal si at hun bør være glad for at vi bor i verdens rikeste land og at mange har det mye verre? Ja, hvem skal reise seg opp for det lille mennesket her i blåfjellet av egoisme og me, myself, I? Hvem skal tørke tårene mine når jeg overhører tre gamle damer som fortviles over at bussen til byen ikke går lenger, at alt faller fra hverandre, at en av dem sier: «Det skal visst komme en ny linje, men det blir vel ikke i vår tid..?» Hvem skal ta fra meg sorgen over at mormor døde på en seng i en korridor på et overfylt sykehjem. Hun som stelte rosene sine, som gikk så stille gjennom livet, som luktet svakt av trygghet og liljekonvall? Hun som gikk med ryggen rak i all slags vær, betalte sin skatt med glede? Hvem glemte alt hun gjorde, alt slit og strev? Hun som endte opp som et tall i et umulig regnestykke som aldri var ment å gå opp? Hun som aldri gjorde en katt fortred.

Det er et svik jeg aldri tilgir!

NORSK SOM FAEN!

siv_jensen

I dag la Solveig Horne (Frp) fram et forslag om strengere krav for å få innvilget norsk statsborgerskap som f. eks at de bør språktestes, ha rent rulleblad og ha vært i arbeid i mange år.

Siv Jensen jubler på egen Facebook-side og skriver: «Bra Solveig Horne!» Og vips, hundrevis av blodfans heiv seg på tastaturene og kom med en rekke forslag i kampen om «Norge for nordmenn!»

Men det de ikke har fått med seg er at nesten ingen av dem selv ville ha bestått prøven når det kommer til skriveferdigheter, for maken til fjols og «halvaper» for å bruke et uttrykk en Frp-politiker brukte på Twitter her om dagen.

For i følge apeberget bør innvandrere vise til femten års opphold i Norge, da med gullende rent rulleblad for å kunne søke om å bli tatt opp som fullverdig borger av det lille kongeriket rett ved Nordpolens dørstokk. I tillegg skal man ikke motta kontantstøtte eller ha andre trygdefordeler. Og i arbeid skal man ha vært i like mange år!

Altså, hvem gir jobb til en innvandrer uten norskferdigheter, lar henne få jobbe å bo her i landet i femten år for så å teste henne i norsk språk, kultur og levesett? Jeg ser ikke noen logikk i dette?

Og en rekke andre spørsmål rinner meg i hu.

1. Hva er norsk kultur?

2. Og skal det lages en egen lov for innvandrere som ikke kan skrive, mens store deler av det etnisk norske befolkningen ikke er i stand til å forme en setning med mening?

3. Og hva er det å være norsk? Har vi en målestokk, noen felles verdier?

1. Norsk kultur. Den er ingen konstant størrelse. Alle kulturer, også den norske er i endring. Og nordmenns tradisjoner er like mangfoldige som det finnes oppskrifter på paella i Spania og fiskesuppe i Marseilles. Og har vi egentlig noe som kan regnes som rotnorsk, det meste vi flotter oss med er jo importert fra utlandet?

2. Så vidt jeg vet har alle etniske nordmenn gått på skole i ti år eller mer. Og i løpet av disse årene skal man lære å regne, lese og skrive. Hvorfor er så mange ikke i stand til det? Og burde det ikke gjennomføres jevnlige tester som kan sjekke om alle etniske nordmenn er verdig sitt norske statsborgerskap? For man kan faktisk ikke fungere som fullverdige borgere i et demokrati om man ikke kan de mest elementære tingene, det sier seg selv.

3. Hva er å være norsk? Betyr det at vi besitter visse likhetstegn som skiller oss ut som folkeslag? Skal vi gå kledd i det samme? Skal vi spise det samme? Mene det samme? Tro det samme? Si det samme? På det området tror jeg faktisk mer enn 50% av landets befolkning består testen, så der har nok innvandrere en jobb å gjøre. Ta seg kraftig sammen!

Og det mest graverende forslaget: Alle som bedriver kriminelle handlinger skal kastet ut umiddelbart og kan ALDRI få bli borger av Norge! Hvorfor ikke la dette gjelde alle? Fra 1. januar 2015 er det forbudt å være kriminell i Norge. Case closed. Det funket med røykeloven, så hvorfor ikke? Det er jo så mange fiffige lovforslag nå om dagen…

Men hva med alle disse andre oppviglerene som er etnisk norske, men som gjør hva de vil, kler seg som de vil, mener hva de vil, skriver hva de vil osv? Er de en pariakaste som er en fare for å utslette DET STORE VI? Jeg vet sannelig ikke.

Men i kommentarfeltet på Siv Jensens Facebook-site er det fest og fyrverkeri i kveld. Det er så taco’n hopper på fatene og pizzaen krøller seg på det styla kjøkkenet i de tusen hjem. Men er ikke taco’n fra Mexico? Og hva med pizzaen? Denne innvandrermaten som plutselig er blitt norsk som faen! Hvordan sneik den seg inn bakdøra?

Og alle de utenlandske tv-programmene som blir tatt inn via tiggerskålene folk har skrudd opp på veggen på utsiden? Hvem vet hva slags farlig tankegods som snikes inn over grensene og kan skade den genuint norske kulturen? Burde man ikke bare hatt én stats-kanal som passer på at de riktige norske verdiene holdes i hevd? Litt merkelig at ingen i Frp har tenkt i de baner?

Siv Jensen, we have a problem!

VI, DE KONSERVATIVE?

Fra "Den Svarta Grisen" av Sven Henriksen
Fra «Den Svarta Grisen» av Sven Henriksen

Jeg har revet av meg håret i løpet av det siste året med blått styre.

Jeg har forbannet den nye kulturministeren og alle hennes mer eller mindre velykkede utspill. Nå har jeg landet på dette: Jeg tror en blå regjering var helsemessig godt for oss i det famøse kulturfeltet eller kulturfiffen om du vil? Hva jeg mener med dette, og har jeg skiftet side og sviktet mine egne?

Nei, jeg har ikke skiftet side, men jeg har tenkt noen lange tanker om kulturens kår i verdens rikeste land der de sittende politikerne gjør landet stadig kulturfattigere i sin iver etter å spare penger slik at skattenivået kan senkes. Jeg tror vi sovnet litt, ble litt døsige på vaglet de fleste av oss. Ble litt for glad i oss selv og egen rolle. Vi glemte å se noen sammenhenger der vi trodde at alt var såre godt der vi flokket oss sammen i våre respektive «hoff» innen kulturen. Og så tippet aksen og rødt ble blått slik det av og til gjør innen politikken. Folket vil gjerne ha forandring i dette landet der man ynder å pusse opp alt mulig 24/7.

Så får det være at disse som stemte på forandring er de som nå river av seg håret og roper:

Men det var jo ikke slik det skulle bli? –  Men slik ble det.

At verden forandres kan selv ikke en liten kulturminister i et bitte lite land gjøre noe med. Men det hun glemmer er at det er vi kunstnere som er de som forandrer den, ofte. Alle hennes favoritter som hun mener skal få leve, er det vi som har skapt. En kulturminister er bare en gjestartist på scenen i fire år, mens kunstneren er evig bofast på jorda. Kunsten ligger foran selv politikken, men noen ganger dysses den i søvn i sin jag etter å lykkes.

Man lar seg bedra av penger og røde lykter på utsiden av teaterhusene, men innholdet kan til tider være uten så mange tenner eller skarp tunge. Og defor blir «det smale» så smalt at det ikke har livets rett for de som kun teller solgte seter kontra statlige overføringer.

Jeg er skuffet over store deler av kulturfeltet og dets mangel på mot når det kommer til å tale Roma midt i mot. Mange av oss er feige og lusker rundt i gangene og hvisker lavt sammen i krokene, men svært få tør å gå offentlig ut å mene.

Jeg får stadig meldinger i innboks der det står: «Jeg tør ikke skrive dette på åpen side, fordi jeg er redd for å ikke få jobb, og jeg må være lojal mot huset jeg jobber i…»

Dramatikerforundet, som er et av de forbund jeg er medlem av har bedt oss komme med innspill; dette er mitt. Stå fram, men og debatter. Skriv, delta i den offentlige samtalen, vær på alerten!

Forleden satt jeg i et debattpanel der jeg bl. a holdt en innlegg og kulturdekningen i norsk presse og fikk dette til svar fra salen: «Ja, skal pressen liksom skrive om all denne nytteløse kulturen som bare er til belastning, misse-konkurranser og annet fjas?» Vel, misse-konkurraner er det vel ikke så mange av i Norge, men fjas i pressen, ja du vet…

Så vi har ikke så mye kred hos verken visse politikere og i deler av folket. Derfor er det viktig å tone flagg og fortelle hva vi driver med, at det vi gjør er en jobb og ikke søken etter en stupid og lite bærekraftig drøm der vi skal realisere oss selv. Historien viser at i nedgangstider har kulturen alltid hatt oppsving.

Nå går det bra økonomisk mens vi blir stadig fattigere nå det kommer til kulturforståelse. Folket skal mores for en hver pris. Ja, vi danser på soldekket på Titanic, men isfjellet ligger et sted der nede på dypet. Skuespillere baker, koker og danser på tv, tabloidene vil slutte å anmelde bøker, sykepleiere skal spille og synge for de gamle og syke. Fru Widvey klipper snorer og fronter frivillighet i søkk og kav. Å få satt opp et smalt lite stykke teater kan man for tiden skyte en hvit pil etter. For det er lommeboken som snakker. Og vi som danser med glitter og stas er livredde for å mene så mye fordi det kan straffe seg.

Wake up and smell the coffee folkens! Selv en skuespiller kan benytte seg av ytringsfriheten! Og hvem er de konservative? Kan det være oss selv? For det er sørgelig at ikke alt er som det var.

Skal vi løfte dette sammen, eller bare sitte på gjerdet å vente?

TRENGER VI DEN LILLE LOKALAVISEN?

IMG_2842

Det er lett å smile overbærende av den lille lokalavisen.

Si at den til tider kan være pinlig lokalpatriotisk. At den den ikke tar opp viktige ting, men skriver om glatte veier, det dårlige været, korkonserter og vårens første hestehov. Vel, det er ikke ofte jeg smiler skjevt av egen lokalavis, men desto oftere jeg fnyser av de store hovedstadsavisene i sitt frenetiske og vulgære horeri etter klikk. Nå prøver de små utkantavisene å ligne på storesøster og storebror, og det liker jeg dårlig. Men selvfølgelig skal selv den minste lokale blekke forholde seg til verden der ute, men den er først og fremst til for områdets lesere, og skal dekke det som skjer av stort og smått der avisens publikum bor.

I dag sier den store svenske avisen Expressen opp 62 fotografer. «Selv sporten» vil miste 13 fotografer. Når sporten rammes vil vel alvoret tikke inn? Selv i den minste avis er det sporten som først dekkes i tekst og bilder, mens kultur og annet mindre viktig stoff må vente til mandag. Media er på full fart inn i en ny tid der uforutsigbarhet og utsabilitet er dagens virkelighet der den en platformen for nyheter og annet stoff stadig dukker opp.

Hva vil skje med journalistikken? spørres det, og det er et høyst relevent spørsmål. Da særlig med en kulturminister som ikke forstår at om de små motstemmene som Klassekampen, Morgenbladet og alle de andre «små» avisene forsvinner på grunn av store kutt i pressestøtten vil dette være et demokratisk problem.

For noen dager siden satt jeg i et debattpanel om nettopp dette uten at vi kom til en konklusjon. For å diskutere dette med sittende politikere er som å konversere et såpestykke i dusjen. Dagens politiske mantra er at alt fra kultur til individ skal liberaliseres og settes fri. Og teorier om at om man kutter hardt både her og der vil det føre til vekst og bærekraft. Vel, jeg tror ingen har direkte vondt av å jobbe i oppoverbakke i perioder, men det går en grense et sted før krybben er tom og hestene bites.

Og når det kommer til frihet/ytringsfrihet/presse må man vel etterhvert som øksa faller over de bitte små og alternative aktørene søke støtte fra «Fritt Ord» om man skal få trykket noe annet enn det som står i mainstrean-nyhetene, altså noe som er litt på siden av den vedtatte offentlige samtalen? Spøk tilside.

Jeg tror på et mangfold. Og jeg tror at den som tør å være seg selv vil overleve. Eller de som finner sin nisje. Se&Hør har funnet sin nisje fordi den frir til de mest vulgære kikkermekanismene i oss. Aftenposten’s K også, fordi den tør å være seg selv,litt «nerdete» som en venn sa her om dagen da ha fant den på bordet mitt. VG og Dagbladet vil greie seg på en eller annen måte, det vil mange. Men Klassekampen? Morgenbladet? De som skriver fra en annen vinkel? De som stiller de vanskelige spørsmålene som mange ikke vil skal stilles? Den gravende journalistikken? Fotodokumentasjonen?

Jeg forstår ikke helt at det alltid er snakk om penger når media har råd til å følge et ebola-offer i helikopter fra Gardermoen til Oslo, eller fly droner inn i stormsenteret når stormene blåser på Vestlandet osv. Og den lille lokalvisen? Trenger vi den? Ja!

For hva skal vi hente inn fra postkassen om morgenen om den forsvinner? To tonn reklame for billig dritt som vi ikke trenger? Og hvem er vi om avisa vår forsvinner? Hvem skal skrive om alt det store lille som skjer i vår lille by? Hvem skal anmelde konserter og teater? Og hvordan skal vi få vite at vårens første hestehov har sprunget ut? Vi skal da ikke være nødt til å lese om den i VG? For vi snakker om vår hestehov, ikke de der sørpå sin.

FIFTHY SHADES OF GAY.

copy-cropped-ed7162b62e1aaac6d1519f3edd8a1314.jpg

I den lille byen jeg bor i for tiden ble en ung gutt som nettopp er kommet ut av skapet trakkasert på det groveste.

Han er en søt gutt, litt bløt og rund i kantene, smiler når du møter ham på gaten. Han liker å synge, han liker å kle seg litt ut, men de tøffe, redde guttene i gata fikser ikke det fordi denne lille unge gutten ikke passer inn i boksen, så «han må vi ta!», han må vi ta skikkelig på Facebook og SnapChat fordi han er ei «forpult transehore» som fortjener å dø.

Å bo i en liten filleby kan også være en prøvelse selv for en voksen mann som vet å slå fra seg. Vel, jeg blir verken mobbet eller trakkasert her i denne byen som kaller seg Polarsirkelbyen, men jeg ser blikkene når jeg klakker på dyre boots gjennom kjøpesenteret der det meste skjer. De små byenes evangelium, du blir sett om du stikker ut.

Jeg vokste opp i et trangt lite høl selv, der guttegjengene sto og ventet, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg løp hjem med sprukken leppe og blåveis. For jeg var også sånn litt på siden. Det skal ikke mer enn en liten nyanse til før den store flokken outer deg og slår ned på deg med all sin gru.

Jeg er ikke redd for de tøffe guttene lenger. De er ikke lenger tøffe gutter, de er små livredde barn. Nå går jeg bort til dem og stirrer rett i gjennom dem og sier: «Guttebasser, om dere kødder mer med han dere vet så skal jeg denge dere flate, skjønner? Jeg skal ringe mora di, faren din, skolen din, jeg skal skrive om blogg om dere, jeg skal fotfølge dere helt til dere lar gutten være i fred! Hva faen er det han har gjort dere? Og er dere ikke menn nok til å tåle at ikke alle er som dere?»

Jeg stirrer inn i fem par livredde ugleøyne og fortsetter:

«Og vet dere hva det betyr å gå med buksene så langt ned på hoftene at dere viser rumpesprekken til hele byen? Ikke det? Det er en fin liten kode oppfunnet i amerikanske fengsler som signaliserer at om du går med buksene slik, så er det en message om at du har lyst til å bli tatt hardt bakfra! Ok, dere visste ikker det? Men nå vet dere!» Kvekk, sier guttene i kor og trekker oppover gaten.

Så dere trodde at mobbing av homofile var noe som ikke skjer lenger? Vel, kanskje ikke i større byer, men i småbyens trange miljø er det ikke bare bare å være femten år og plutselig oppdage at du elsker en av ditt eget kjønn. For da skal du tas, da skal du krenkes på Facebook, på skolen og på gaten. Så pass på lærere og foreldre, kampen er på langt nær over. Og til dere gutta i gata: Jeg følger med.

Og til alle dere jentene som takker meg hele tiden fordi jeg tok mobbeofferet i forsvar på sosiale medier: Del denne bloggen. Les den opp i klassen.

Og en siste ting gutta boys: Hvorfor roper dere ikke «HOMO!» etter meg på gata? Er det fordi jeg er en voksen mann som ikke ser ut slik dere tror homoer ser ut? Jeg kan fortelle dere én ting, vi kommer i alle slags innpakninger.

Så hvorfor prøver dere så frenetisk å ligne på hveranndre, gå i de samme klærne, si de samme tingene? Dere setter dere selv i et fengsel, kanskje helt ufrivillig.

Klem fra en voksen mann som skjønner hva dere sliter med. Livet er ikke farlig. Vær den du er, så går det bra!

KAN VI SNAKKE OM NOE HYGGELIG?

IMG_6529

Aviser og andre medier forteller oss til stadighet hva vi kan dø av.

Vi vet alle at vi skal dø en dag, men vi snakker sjelden om selve døden. Sist jeg gjorde det i kantina på jobben sa noen straks: «Usj, kan vi ikke snakke om noe hyggelig?»

Men jeg tenker altså på døden hver eneste dag. Ikke en sånn manisk tanke-sirkel rundt det at jeg skal dø, men en sunn påminnelse om at dette er den tristeste delen av kontrakten ved å bli født inn i livet. Så ja, jeg vet, en dag skal jeg dø, men alle de andre dagene skal jeg leve.

De aller fleste elsker å snakke om helse og egen sykdom. Men døden glimrer med sitt fravær i de fleste samtaler. «Er du redd for å dø?» spurte jeg en venn for mange år siden. «Hvorfor sier du det?» sa han nesten litt som om døden var noe som aldri skulle ramme ham. Så ristet han på hodet og sa: «Du er nå rar du…»

Jeg tror mye av verdens elendighet skyldes at mennesker glemmer at de skal dø.

At de ikke makter å ta innover seg at våre liv er et ynkelig vakkert øyeblikk i den store sammenhengen. Vi driver på en evig elv, flyter opp et lite øyeblikk for så å bli dratt under igjen for å forvinne og bli glemt. Gale avgjørelser i politikk tas ofte av folk som tror at de skal leve for bestandig, som ikke tenker på at alt kan ramme dem selv. Feil avgjørelser i livet og.

Jeg tror mer og mer på å gjøre godt. Sette spor etter seg. Spre glede, men også snakke om det mørke. Jeg er ikke så sint og utålmodig lenger, jeg lar mye mer passere fordi jeg vet at det ikke er viktig.

Jo, vi kan godt snakke om noe hyggelig. Vi kan snakke om sola som bader havet i gull og andre ikke børsnoterte og bærekraftige små ting. Vi kan snakke om limet som binder oss sammen, høflighet og empati. Vi kan snakke om at vi snart skal feire jul, om julepakker og alt mulig. Utveklse kakeoppskrifter, sy kjøttrull?

Men livet tikker og går og fler og fler lider av ensomhet her vi brenner inne med alt vi går og tenker på i jaget etter mer velstand. Nei, jeg begynner ikke å bli bløt, men når store trær faller rundt meg er det et stort tankekors å skulle leve videre. Jeg var ikke forberedt på at to gode venner skulle dø så tidlig. Men det gjorde de.

Derfor sitter jeg her og tenker på hva som er viktig i livet.

Være her her og nå, tilstede. Kjenne på det som betyr noe. På de gode dagene, alt som plutselig kommer i min vei. Jeg kom til et punkt da jeg slapp alt og så begynte plutselig alt å skje, og jeg vet å verdsette det.

Jeg har levd et til nå ganske langt liv med en redsel for både å leve og for å dø. Nå liker jeg livet og har forsonet meg med at selv mitt lille selvopptatte univers vil få sin slutt en dag.

Men ja, jeg er høflig. Vi kan godt snakke om noe hyggelig. Hva var det du ville snakke om?

IDOL-JR-FLOPPEN.

images

Dagbladet melder at «Idol Jr.» på TV2 flopper.

Seertallene er lavere enn forventet (147 000) og det har vært en ganske hard debatt om produksjonen i forkant. Jeg så deler av første episode og tankene gikk umiddelbart til den amerikanske filmen «Little Miss Sunshine» der en liten jente skal være med i en skjønnhetskonkurranse.

Det er et trist syn når små barn skal bedømmes for sangferdigheter av fire middelmådige artister som lirer av seg svada om de små som deltar. Det kan være pinlig nok i «Idol» og «Stjernekamp.»

En stemme er sjelden utviklet hos et lite barn selv om vi alle ble bergtatt av den lille piken som sang Billie Holiday under «Norske talenter» – og barnestjerner er ikke noe nytt verken i Norge eller i verden ellers.

Hvem elsker ikke et vindunderbarn? Mozart var det. Wolfgang Plagge var det. Men de aller færreste er det. Å bli en god sanger/musiker/artist er et langt lerret. Du skal ikke bare beherske stemmen/instrumentet, du skal takle scenerommet, du skal formidle en tekst/innhold osv.

Jeg kan ikke komme på en eneste god grunn til at unger skal vises fram på tv og tevle i sang. I så fall måtte det kun være at de unge håpefulle skal virkeliggjøre mammas eller pappas uforløste drøm. Helt fra da Judy Garland var liten pike, kanskje lenge før, har varsellampene lyst rødt når det kommer til missbruk av små barn i underholdningsindustrien. Vi husker «Lille Grethe» f. eks, jeg sier ikke at hun ble «brukt» av bransjen, Norge var et mer uskyldig land den gangen, men det er en ganske røff start på livet å finne seg selv på alle avisforsidene når du er åtte år, det sa hun selv i flere intervjuer.

Og vi skal være ytterst varsomme med å bruke barn i slike sammenhenger om de ikke har et sikkert apparat rundt seg. Det er mulig TV2 har det.

Som skuespiller og sanger selv sitter jeg av og til å glor på slike programmer.

Og jeg tenker, når man kler opp solide håndtverkere som Anita Skorgan og Tor Endresen i saggebukser og lar dem synge rap og hip hop blir det ikke annet en tacky tv-underholding vi godt kan leve uten. Vel, når det er sagt har «Stjernekamp» gitt oss den fantastiske Silya og nå kanskje Reidun Sæther som jeg håper kommer til å vinne denne runden.

Men unger? Hva er planen? Skal dette barnet som vinner bli plateartist, liveartist whatever? Skal dette lille barnet reise rundt på turne i en alder av syv åtte år? Ja, hva er planen? Jeg tror planen ikke eksisterer, at denne produksjonen bare er nok et fortvilt forsøk på å skaffe seg seere i et mediabilde der folk egentlig er drittlei slike teite tvshow og lengter etter noe med innhold.

Vi er i en omstillingsfase. Både aviser og tv er ikke lenger enerådene om publikums oppmerksomhet. Vi har alle tilgang til hva vi vil se eller lese hvor og når vi vil. Vi kan streame serier, filmer, lese nyheter fra hele verden på egne dibbedutter 24/7. Og jeg tror at det er de som kan komme opp med noe ekte, genuint og menneskelig som kommer til å vinne denne påståtte «mediekrigen» for jeg tror faktisk verden snart har sunget, danset og bakt ferdig.

Og hjernedøde realitys der det sitter solariumsbrune ungdommer som knapt makter å si en setning med mening er på vei ut. Nå finner alle sitt «eget» Speakers Corner eller utstillingsvindu på SnapChat og andre kanaler der markeringsbehovet kan dekkes. Men at unger og ungdom vil på tv for enhver pris går tydeligvis aldri over.

Men hvem gidder å se på? Mamma, pappa, tante og bestemor?

SKAL VI SNAKKE OM FØLELSER OGSÅ NÅ DA?

399591_10151171620749831_1332843797_n De fleste politikere sier: «Jeg kan ikke gå inn å kommentere en sak som involverer enkeltindivider, men på generelt grunnlag vil jeg si…» Vel, alle saker handler om enkeltindivider, og ikke minst om følelser. «Du er så styrt av følelser du Sven» sier mange til meg. De får det til å høres ut som om jeg lider av en sykdom. La nå den ligge. Jeg tror nettopp at det politikk lider av er mangel på følelser. Mangel på evnen til å se enkeltmennesker. Og jeg tror at om politikere begynte å se hver enkelt velger ville de ikke orke å være politikere.

For politikk fungerer slik at om du gir litt mer et sted, blir det mindre et annet sted. Slik er det i hele verden, for at noen skal være rike må andre være fattige, det er tingenes iboende logikk og faenskap. Jeg er også en vanlig mann som kan ta meg selv i å være egoistisk, materialistisk, skamme meg over mangel på å se sammenhenger, at mine lite gjennomtenkte handlinger fører til at jeg bidrar til forkjellene i verden. Jeg kjøper meg fri ved å gi, ha et fadderbarn her og der, åpne døren for bøssebærere, arrangerer støttekonsert for Gazas barn osv. Men jeg kjøper ting jeg ikke trenger, står på Eplehuset og fingrer meg tekniske dibbedutter jeg ikke trenger fordi de dibbeduttene jeg har hjemme fungerer utmerket, men denne nye modellen er såååå fancy og lekker, må ha, må ha, må ha! Jeg gremmes av og til over meg selv.

Men følelser? Det river i hjertet når unger som er helt uskyldige i at de er født i Norge sendes «hjem» til et land de aldri har bodd i, rykkes opp med rot fra venner, språk og nettverk. Det er mulig at staten har sin fulle rett til å gjøre dette i mange tilfeller. Men etisk? Moralsk? Spiller det noen rolle for oss at disse slenges på et fly midt på natten og sendes ut? Jeg tenker på eventyret «Piken med svovelstikkene.» som mor leste for oss da vi var barn. Vi gråt da den siste fyrstikken flammet opp og hun satt kald og frossen igjen der ute i snøen mens matfatene gikk rundt bordet der inne i varmen. Jeg kan ikke huske at mor sa: «Vi må dele med oss, vise omtanke..» den gangen, men jeg gråt. Og jeg gråter fremdeles.

Styrt av følelser? Hvem er ikke det? Vi har alle følelser for våre nære og kjære. Hvem har ikke sagt: «Jeg ville gjort hva det skal være for å beskytte mine nærmeste!»? Og hvem ville ikke ha forfalsket papirer, rømt til et bedre sted for å beskytte barna sine? Jeg ville gjort det, du ville gjort det. Og hvem har ikke gamle grusomme familiehistorier om hvordan familemedlememr reddet seg i sikkerhet under siste verdenskrig? Men det var oss det, og ikke dem.

Så jeg vil fortsette å la meg styre av følelser. Uten følelser er verden et meningsløst sted å leve. Men den skal selvfølgelig også baseres på lover og regler. Nå sitter piken med svovelstikkene utenfor våre vinduer og er ikke lenger et eventyr i en bok, og det må vi forholde oss til i dette landet som flyter av melk og honning. I Sverige så jeg en fint slagord inder EU-valget: Det er ikke klimaet som bør bli varmere, det er politikken! sto det. Jeg har tenkt mye på det siden i vår. Nå fryses landet ned, vi blir mer og mer SoMe.

Det gledelige er at folk i de små nærmiljøene som drives av føleleser og har nærkontakt med enkelt-individene hever stemmen og går til aksjon mot en upresist regelverk og umenneskelige vedtak. Det er et tegn på at folket har et stort og rettferdig hjerte. Men som sagt, politikere kan ikke forholde seg til enkelt-mennesker, og da blir det som det blir. Når alt dette er sagt, det er ikke verdens undergang å bo i Afrika. Afrika er ikke et land, det er et stort og sammensatt kontinent der mye bra skjer, selv om våre medier ikke evner å fange opp annet enn tristesse, nød og elendighet. Men det er en fordel som både voksen og som barn at du kan språket, har et nettverk og en viss trygghet, ja, slik som her i Norge.

Men dette vet du jo?