De fleste politikere sier: «Jeg kan ikke gå inn å kommentere en sak som involverer enkeltindivider, men på generelt grunnlag vil jeg si…» Vel, alle saker handler om enkeltindivider, og ikke minst om følelser. «Du er så styrt av følelser du Sven» sier mange til meg. De får det til å høres ut som om jeg lider av en sykdom. La nå den ligge. Jeg tror nettopp at det politikk lider av er mangel på følelser. Mangel på evnen til å se enkeltmennesker. Og jeg tror at om politikere begynte å se hver enkelt velger ville de ikke orke å være politikere.
For politikk fungerer slik at om du gir litt mer et sted, blir det mindre et annet sted. Slik er det i hele verden, for at noen skal være rike må andre være fattige, det er tingenes iboende logikk og faenskap. Jeg er også en vanlig mann som kan ta meg selv i å være egoistisk, materialistisk, skamme meg over mangel på å se sammenhenger, at mine lite gjennomtenkte handlinger fører til at jeg bidrar til forkjellene i verden. Jeg kjøper meg fri ved å gi, ha et fadderbarn her og der, åpne døren for bøssebærere, arrangerer støttekonsert for Gazas barn osv. Men jeg kjøper ting jeg ikke trenger, står på Eplehuset og fingrer meg tekniske dibbedutter jeg ikke trenger fordi de dibbeduttene jeg har hjemme fungerer utmerket, men denne nye modellen er såååå fancy og lekker, må ha, må ha, må ha! Jeg gremmes av og til over meg selv.
Men følelser? Det river i hjertet når unger som er helt uskyldige i at de er født i Norge sendes «hjem» til et land de aldri har bodd i, rykkes opp med rot fra venner, språk og nettverk. Det er mulig at staten har sin fulle rett til å gjøre dette i mange tilfeller. Men etisk? Moralsk? Spiller det noen rolle for oss at disse slenges på et fly midt på natten og sendes ut? Jeg tenker på eventyret «Piken med svovelstikkene.» som mor leste for oss da vi var barn. Vi gråt da den siste fyrstikken flammet opp og hun satt kald og frossen igjen der ute i snøen mens matfatene gikk rundt bordet der inne i varmen. Jeg kan ikke huske at mor sa: «Vi må dele med oss, vise omtanke..» den gangen, men jeg gråt. Og jeg gråter fremdeles.
Styrt av følelser? Hvem er ikke det? Vi har alle følelser for våre nære og kjære. Hvem har ikke sagt: «Jeg ville gjort hva det skal være for å beskytte mine nærmeste!»? Og hvem ville ikke ha forfalsket papirer, rømt til et bedre sted for å beskytte barna sine? Jeg ville gjort det, du ville gjort det. Og hvem har ikke gamle grusomme familiehistorier om hvordan familemedlememr reddet seg i sikkerhet under siste verdenskrig? Men det var oss det, og ikke dem.
Så jeg vil fortsette å la meg styre av følelser. Uten følelser er verden et meningsløst sted å leve. Men den skal selvfølgelig også baseres på lover og regler. Nå sitter piken med svovelstikkene utenfor våre vinduer og er ikke lenger et eventyr i en bok, og det må vi forholde oss til i dette landet som flyter av melk og honning. I Sverige så jeg en fint slagord inder EU-valget: Det er ikke klimaet som bør bli varmere, det er politikken! sto det. Jeg har tenkt mye på det siden i vår. Nå fryses landet ned, vi blir mer og mer SoMe.
Det gledelige er at folk i de små nærmiljøene som drives av føleleser og har nærkontakt med enkelt-individene hever stemmen og går til aksjon mot en upresist regelverk og umenneskelige vedtak. Det er et tegn på at folket har et stort og rettferdig hjerte. Men som sagt, politikere kan ikke forholde seg til enkelt-mennesker, og da blir det som det blir. Når alt dette er sagt, det er ikke verdens undergang å bo i Afrika. Afrika er ikke et land, det er et stort og sammensatt kontinent der mye bra skjer, selv om våre medier ikke evner å fange opp annet enn tristesse, nød og elendighet. Men det er en fordel som både voksen og som barn at du kan språket, har et nettverk og en viss trygghet, ja, slik som her i Norge.
Men dette vet du jo?
SVEN HENRIKSEN 
Endelig noen følelser på trykk, med tilhørende logikk. Slå det opp et sted!!