Aviser og andre medier forteller oss til stadighet hva vi kan dø av.
Vi vet alle at vi skal dø en dag, men vi snakker sjelden om selve døden. Sist jeg gjorde det i kantina på jobben sa noen straks: «Usj, kan vi ikke snakke om noe hyggelig?»
Men jeg tenker altså på døden hver eneste dag. Ikke en sånn manisk tanke-sirkel rundt det at jeg skal dø, men en sunn påminnelse om at dette er den tristeste delen av kontrakten ved å bli født inn i livet. Så ja, jeg vet, en dag skal jeg dø, men alle de andre dagene skal jeg leve.
De aller fleste elsker å snakke om helse og egen sykdom. Men døden glimrer med sitt fravær i de fleste samtaler. «Er du redd for å dø?» spurte jeg en venn for mange år siden. «Hvorfor sier du det?» sa han nesten litt som om døden var noe som aldri skulle ramme ham. Så ristet han på hodet og sa: «Du er nå rar du…»
Jeg tror mye av verdens elendighet skyldes at mennesker glemmer at de skal dø.
At de ikke makter å ta innover seg at våre liv er et ynkelig vakkert øyeblikk i den store sammenhengen. Vi driver på en evig elv, flyter opp et lite øyeblikk for så å bli dratt under igjen for å forvinne og bli glemt. Gale avgjørelser i politikk tas ofte av folk som tror at de skal leve for bestandig, som ikke tenker på at alt kan ramme dem selv. Feil avgjørelser i livet og.
Jeg tror mer og mer på å gjøre godt. Sette spor etter seg. Spre glede, men også snakke om det mørke. Jeg er ikke så sint og utålmodig lenger, jeg lar mye mer passere fordi jeg vet at det ikke er viktig.
Jo, vi kan godt snakke om noe hyggelig. Vi kan snakke om sola som bader havet i gull og andre ikke børsnoterte og bærekraftige små ting. Vi kan snakke om limet som binder oss sammen, høflighet og empati. Vi kan snakke om at vi snart skal feire jul, om julepakker og alt mulig. Utveklse kakeoppskrifter, sy kjøttrull?
Men livet tikker og går og fler og fler lider av ensomhet her vi brenner inne med alt vi går og tenker på i jaget etter mer velstand. Nei, jeg begynner ikke å bli bløt, men når store trær faller rundt meg er det et stort tankekors å skulle leve videre. Jeg var ikke forberedt på at to gode venner skulle dø så tidlig. Men det gjorde de.
Derfor sitter jeg her og tenker på hva som er viktig i livet.
Være her her og nå, tilstede. Kjenne på det som betyr noe. På de gode dagene, alt som plutselig kommer i min vei. Jeg kom til et punkt da jeg slapp alt og så begynte plutselig alt å skje, og jeg vet å verdsette det.
Jeg har levd et til nå ganske langt liv med en redsel for både å leve og for å dø. Nå liker jeg livet og har forsonet meg med at selv mitt lille selvopptatte univers vil få sin slutt en dag.
Men ja, jeg er høflig. Vi kan godt snakke om noe hyggelig. Hva var det du ville snakke om?
SVEN HENRIKSEN 
Jeg abonnerte på bloggen din for bare en liten uke siden, men jeg må si meg enig i det meste jeg har lest så langt,(hvilket betyder at jeg blir mer en bekreftelse på et sunt ego enn en som momotargumenter), og spesielt dette.
Med så mye tull; innpakket hysteri-svada og terrorklame, massemord og ebola, på nyhetene er det nesten som om vi får døden prakket på oss, uten tanken om selve døden.
For det er bare frykten vi får. Frykten for noe fælt, uten endemålet.
Det ække bra, som vi sier i Fredrikstad.
Ønsker deg en hyggelig Lørdag med masse kosmos og solskinn på vannet.
Du skrive så klokt! Eg kan berre nikka gjenkjennande medan eg les. Bravo!