Det er lett å smile overbærende av den lille lokalavisen.
Si at den til tider kan være pinlig lokalpatriotisk. At den den ikke tar opp viktige ting, men skriver om glatte veier, det dårlige været, korkonserter og vårens første hestehov. Vel, det er ikke ofte jeg smiler skjevt av egen lokalavis, men desto oftere jeg fnyser av de store hovedstadsavisene i sitt frenetiske og vulgære horeri etter klikk. Nå prøver de små utkantavisene å ligne på storesøster og storebror, og det liker jeg dårlig. Men selvfølgelig skal selv den minste lokale blekke forholde seg til verden der ute, men den er først og fremst til for områdets lesere, og skal dekke det som skjer av stort og smått der avisens publikum bor.
I dag sier den store svenske avisen Expressen opp 62 fotografer. «Selv sporten» vil miste 13 fotografer. Når sporten rammes vil vel alvoret tikke inn? Selv i den minste avis er det sporten som først dekkes i tekst og bilder, mens kultur og annet mindre viktig stoff må vente til mandag. Media er på full fart inn i en ny tid der uforutsigbarhet og utsabilitet er dagens virkelighet der den en platformen for nyheter og annet stoff stadig dukker opp.
Hva vil skje med journalistikken? spørres det, og det er et høyst relevent spørsmål. Da særlig med en kulturminister som ikke forstår at om de små motstemmene som Klassekampen, Morgenbladet og alle de andre «små» avisene forsvinner på grunn av store kutt i pressestøtten vil dette være et demokratisk problem.
For noen dager siden satt jeg i et debattpanel om nettopp dette uten at vi kom til en konklusjon. For å diskutere dette med sittende politikere er som å konversere et såpestykke i dusjen. Dagens politiske mantra er at alt fra kultur til individ skal liberaliseres og settes fri. Og teorier om at om man kutter hardt både her og der vil det føre til vekst og bærekraft. Vel, jeg tror ingen har direkte vondt av å jobbe i oppoverbakke i perioder, men det går en grense et sted før krybben er tom og hestene bites.
Og når det kommer til frihet/ytringsfrihet/presse må man vel etterhvert som øksa faller over de bitte små og alternative aktørene søke støtte fra «Fritt Ord» om man skal få trykket noe annet enn det som står i mainstrean-nyhetene, altså noe som er litt på siden av den vedtatte offentlige samtalen? Spøk tilside.
Jeg tror på et mangfold. Og jeg tror at den som tør å være seg selv vil overleve. Eller de som finner sin nisje. Se&Hør har funnet sin nisje fordi den frir til de mest vulgære kikkermekanismene i oss. Aftenposten’s K også, fordi den tør å være seg selv,litt «nerdete» som en venn sa her om dagen da ha fant den på bordet mitt. VG og Dagbladet vil greie seg på en eller annen måte, det vil mange. Men Klassekampen? Morgenbladet? De som skriver fra en annen vinkel? De som stiller de vanskelige spørsmålene som mange ikke vil skal stilles? Den gravende journalistikken? Fotodokumentasjonen?
Jeg forstår ikke helt at det alltid er snakk om penger når media har råd til å følge et ebola-offer i helikopter fra Gardermoen til Oslo, eller fly droner inn i stormsenteret når stormene blåser på Vestlandet osv. Og den lille lokalvisen? Trenger vi den? Ja!
For hva skal vi hente inn fra postkassen om morgenen om den forsvinner? To tonn reklame for billig dritt som vi ikke trenger? Og hvem er vi om avisa vår forsvinner? Hvem skal skrive om alt det store lille som skjer i vår lille by? Hvem skal anmelde konserter og teater? Og hvordan skal vi få vite at vårens første hestehov har sprunget ut? Vi skal da ikke være nødt til å lese om den i VG? For vi snakker om vår hestehov, ikke de der sørpå sin.
SVEN HENRIKSEN 