VI, DE KONSERVATIVE?

Fra "Den Svarta Grisen" av Sven Henriksen
Fra «Den Svarta Grisen» av Sven Henriksen

Jeg har revet av meg håret i løpet av det siste året med blått styre.

Jeg har forbannet den nye kulturministeren og alle hennes mer eller mindre velykkede utspill. Nå har jeg landet på dette: Jeg tror en blå regjering var helsemessig godt for oss i det famøse kulturfeltet eller kulturfiffen om du vil? Hva jeg mener med dette, og har jeg skiftet side og sviktet mine egne?

Nei, jeg har ikke skiftet side, men jeg har tenkt noen lange tanker om kulturens kår i verdens rikeste land der de sittende politikerne gjør landet stadig kulturfattigere i sin iver etter å spare penger slik at skattenivået kan senkes. Jeg tror vi sovnet litt, ble litt døsige på vaglet de fleste av oss. Ble litt for glad i oss selv og egen rolle. Vi glemte å se noen sammenhenger der vi trodde at alt var såre godt der vi flokket oss sammen i våre respektive «hoff» innen kulturen. Og så tippet aksen og rødt ble blått slik det av og til gjør innen politikken. Folket vil gjerne ha forandring i dette landet der man ynder å pusse opp alt mulig 24/7.

Så får det være at disse som stemte på forandring er de som nå river av seg håret og roper:

Men det var jo ikke slik det skulle bli? –  Men slik ble det.

At verden forandres kan selv ikke en liten kulturminister i et bitte lite land gjøre noe med. Men det hun glemmer er at det er vi kunstnere som er de som forandrer den, ofte. Alle hennes favoritter som hun mener skal få leve, er det vi som har skapt. En kulturminister er bare en gjestartist på scenen i fire år, mens kunstneren er evig bofast på jorda. Kunsten ligger foran selv politikken, men noen ganger dysses den i søvn i sin jag etter å lykkes.

Man lar seg bedra av penger og røde lykter på utsiden av teaterhusene, men innholdet kan til tider være uten så mange tenner eller skarp tunge. Og defor blir «det smale» så smalt at det ikke har livets rett for de som kun teller solgte seter kontra statlige overføringer.

Jeg er skuffet over store deler av kulturfeltet og dets mangel på mot når det kommer til å tale Roma midt i mot. Mange av oss er feige og lusker rundt i gangene og hvisker lavt sammen i krokene, men svært få tør å gå offentlig ut å mene.

Jeg får stadig meldinger i innboks der det står: «Jeg tør ikke skrive dette på åpen side, fordi jeg er redd for å ikke få jobb, og jeg må være lojal mot huset jeg jobber i…»

Dramatikerforundet, som er et av de forbund jeg er medlem av har bedt oss komme med innspill; dette er mitt. Stå fram, men og debatter. Skriv, delta i den offentlige samtalen, vær på alerten!

Forleden satt jeg i et debattpanel der jeg bl. a holdt en innlegg og kulturdekningen i norsk presse og fikk dette til svar fra salen: «Ja, skal pressen liksom skrive om all denne nytteløse kulturen som bare er til belastning, misse-konkurranser og annet fjas?» Vel, misse-konkurraner er det vel ikke så mange av i Norge, men fjas i pressen, ja du vet…

Så vi har ikke så mye kred hos verken visse politikere og i deler av folket. Derfor er det viktig å tone flagg og fortelle hva vi driver med, at det vi gjør er en jobb og ikke søken etter en stupid og lite bærekraftig drøm der vi skal realisere oss selv. Historien viser at i nedgangstider har kulturen alltid hatt oppsving.

Nå går det bra økonomisk mens vi blir stadig fattigere nå det kommer til kulturforståelse. Folket skal mores for en hver pris. Ja, vi danser på soldekket på Titanic, men isfjellet ligger et sted der nede på dypet. Skuespillere baker, koker og danser på tv, tabloidene vil slutte å anmelde bøker, sykepleiere skal spille og synge for de gamle og syke. Fru Widvey klipper snorer og fronter frivillighet i søkk og kav. Å få satt opp et smalt lite stykke teater kan man for tiden skyte en hvit pil etter. For det er lommeboken som snakker. Og vi som danser med glitter og stas er livredde for å mene så mye fordi det kan straffe seg.

Wake up and smell the coffee folkens! Selv en skuespiller kan benytte seg av ytringsfriheten! Og hvem er de konservative? Kan det være oss selv? For det er sørgelig at ikke alt er som det var.

Skal vi løfte dette sammen, eller bare sitte på gjerdet å vente?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s