Hvem skal synge for deg når du blir gammel? Hvem skal leie deg inn i en hage, prøve å få deg til å huske hvem du er når du lukter på en blåklokke? Hvem skal spille den sangen du elsket, men som du trodde du hadde glemt før du hører den et sted inne i tåken? Hvem skal sitte å bla i bilder sammen med deg når ingenting stemmer lenger, når du står forvirret i et fremmed rom som noen påstår at du bor i? Hvem skal legge en lindrene hånd på pannen din når han som forteller at han er den eldste sønnen din skremmer deg, når du ikke vet hvem noen er lenger? Når du ikke en gang kjenner deg selv igjen når du stirrer fortvilt inn i den blanke speilfalten? Hvem er du når alt er på vei bort fra deg? Når mennesker og minner glir bort? Og hvem skal fortelle de unge kvikke politikerne at også de skal bli gamle en dag? Ja, hvem skal fortelle den aldrende ministeren at «nå skal vi ta en liten tur, ikke vær redd» og så vil hun våkne neste dag i et rom som ikke er hennes, der utvalgte brokker fra livet hennes er hengt opp på veggene, og der ute finnes endeløse ganger der travle kvinner i hvite eller grønne frakker løper forbi? Hvem skal hjelpe henne til å forstå at slik må det være? Hvem skal si at hun bør være glad for at vi bor i verdens rikeste land og at mange har det mye verre? Ja, hvem skal reise seg opp for det lille mennesket her i blåfjellet av egoisme og me, myself, I? Hvem skal tørke tårene mine når jeg overhører tre gamle damer som fortviles over at bussen til byen ikke går lenger, at alt faller fra hverandre, at en av dem sier: «Det skal visst komme en ny linje, men det blir vel ikke i vår tid..?» Hvem skal ta fra meg sorgen over at mormor døde på en seng i en korridor på et overfylt sykehjem. Hun som stelte rosene sine, som gikk så stille gjennom livet, som luktet svakt av trygghet og liljekonvall? Hun som gikk med ryggen rak i all slags vær, betalte sin skatt med glede? Hvem glemte alt hun gjorde, alt slit og strev? Hun som endte opp som et tall i et umulig regnestykke som aldri var ment å gå opp? Hun som aldri gjorde en katt fortred.
Det er et svik jeg aldri tilgir!
SVEN HENRIKSEN 