Om jeg blir gammel og havner på gamlehjem kommer jeg ikke til å finne meg i hva som helst. Jeg kommer til å bli en gubbe som forlanger å få spille Donna Summer og Janis Joplin på høyt lydnivå etter 23.00. Ikke kommer jeg til å finne meg i å kun få kjøttkaker med ertestuing til middag, niks, ikke noe gelé med vaniljesaus og annen vanlig gubbemat. Jeg nekter å se tv i en stue sammen med gamle folk som ikke liker det jeg liker, og om noen prøver å få meg til det kommer jeg til å lage et helvete på hele avdelingen eller i omsorgsboligen! For jeg har slitt og strevd i alle år, betalt min skatt med glede, stemt på de politikerne jeg er enig med og blitt sviktet av gang på gang, så når jeg er gammel vil jeg faen meg ha det godt! Ikke det at jeg ikke har hatt det godt i livet ellers, men i siste vers skal alt skinne! Jeg er kanskje en gammel mann da, en «tulling» som samfunnet har avskrevet, men hjernen tikker og går og jeg vet hvordan jeg vil ha det, ok?
Vel, jeg kan sitte her å skrive dette for jeg er ikke gammel ennå. Jeg kan ønske og jeg kan forlange, men plutselig en dag går jeg kanskje over en terskel der jeg ikke lenger orker å kreve og mase. Kanskje er jeg så sliten, eller så forvirret at det mennesket jeg er i dag ikke lenger eksisterer, og hva spiller det da for rolle hvordan jeg har det? Det er litt som å pusse opp et oppholdsrom for blinde som ikke ser hvor fint det er blitt, er det ikke? For en gammel sullik som sitter og dupper i en gyngestol borti en krok kan vel ta til takke med at han fremdeles er i live?
Så nei, jeg vet ikke hvordan alderdommen kommer til å bli. Ingen vet det, for det finnes ingen garantier for at helse og forstand holder til livets ende. Derfor har jeg begynt å gardere meg med yngre venner som kan passe på at jeg ikke stues vekk i et bøttekott eller blir utsatt for å dusje en gang hver fjortende dag. Gode venner som kan komme å synge og spille for meg, som vet at jeg elsker «Little girl blue» med Janis Joplin og «911» med Witclef Jean. Som vet at denne gamle herren må ha en tynn italiensk pizza hver fredag, at han liker friske blomster på bordet, helst liljer, og at ingen skal snakke over hodet på ham når han sitter i rommet, fordi han en gang i tiden hadde en sylskarp tunge og like kvass humor.
Å vanke bare med folk på sin egen alder er en dårlig investering i alderdommen. Er du så heldig å leve lengst sitter du der og kjenner ikke en kjeft. Du er venneløs og alene, og det er ikke særlig smart i en verden som blir stadig kaldere, der selv menn og kvinner går ut på dato selv om de har lenger og lenger levetid. Nå har jeg heller ikke barn, men ingen kan forvente at barn tar seg av sine gamle lenger. De har ikke tid, så de gamle er satt ut for å dø hos fremmede. Det er en grusom realitet vi alle må leve med i dette samfunnet der det handler om å være ung og fresh til du dør, og alle makter ikke det.
Men for all del, man gjør jo også andre investeringer for å kunne leve så lenge som mulig som frisk og oppegående. Jeg drikker ikke alkohol eller røyker lenger, prøver å spise sunt selv om jeg går på en sukkersmell av og til. Men en dag vil kroppen svikte meg, slik er det. Og det kan jeg leve godt med til en viss grad. Og jeg setter pris på hver dag jeg lever på jorda. Kjenner blaff av glede over et og annet hver eneste dag. Når jeg står på scenen og spiller i en scene sammen med fine folk og scenen løfter seg og lever kjenner jeg at jeg er akkurat der jeg har lyst til å være.
Enn så lenge går jeg her på denne rare veien som er livet. Og jeg takker for det hver dag! Life, blessed be, men ikke prøv å kødd med de gamle dere som sitter med makta nå! Eller bare kødd, så er vi kvitt dere!
SVEN HENRIKSEN 
Jeg har jobbet på sykehjem og kan bekrefte det er en trist affære. Min plan er å kjøpe et sted med gode venner når helsa begynner å skrante, så kan vi ansette noen sykepleiere (som vi selv velger) og drikke cognac og røyke så lenge vi orker. 😉